«Mesteraften 2009»

«Por vos muero», «Arcangelo», «White Darkness»

Koreografi: Nacho Duato

Premiere: Den norske opera & ballett, hovedscenen lørdag 31. oktober 2009

Det er storslått og stilfullt. Men Nasjonalballettens «Mesteraften 2009» er også konfliktfylt og dramatisk. Og spanjolen Nacho Duatos tre balletter spenner over store deler av dansehistorien.

Dansefestivalen CODA er så vidt over, og tilbake i hverdagen byr Nasjonalballetten på noe helt annet enn det mangfoldet av moderne uttrykk publikum ble presentert for gjennom 16 imponerende innholdsrike dager. Nasjonalballetten greier seg best på klassisk grunn, og deres andre egne dansepremiere i høst holder seg innenfor et klassisk språk med moderne variasjoner. «Mesteraften 2009» byr på grandiose scenebilder og dans med store, historiske spenn. Det er henrivende og forførende grensende mot det klisjéfylte, men heldigvis bikker det ikke over den hårfine grensen uttrykket balanserer på.

<

Mesteraften 09» følger opp en tradisjon av sammensatte program, men for første gang er mesteraftenen viet kun én koreograf. Det er sjefen ved den spanske nasjonalballetten, Compañia Nacional de Danza i Madrid, Nacho Duato (1957), som er gitt æren, og fra hans store repertoar har vår nasjonalballett plukket tre koreografier. To av dem, «Por vos muero» (1996) og «White darkness» (2001), har de vist før (henholdsvis i 2003 og 2006), den tredje, «Arcangelo» (fra 2000, og som presenteres midt i programmet), vises for første gang i Oslo.

Storslagent

Er det én ting Nacho Duato kan, så er det å skape grandiose scenebilder. Fra lyset tennes til siste teppefall er det hans og scenografen Jaffar Chalabis («White darkness») evne til å bygge opp storslåtte bilder som gir aftenen dens viktigste karakter. Hans bruk av tekstiler og enkle men effektfulle scenografiske grep skaper en stemning som løfter koreografiene ut av hverdagen og fremhever dimensjonene i det store scenerommet.

I den første balletten, «Por vos muero», («Jeg dør for deg») henger brede tekstiler bakerst i scenerommet. Hver av dem er knyttet sammen nede og bringer tankene tilbake til barokkens overdekorerte ballsaler. Og det stemmer jo langt på vei, for musikken er av 1500- og 1600-tallets spanske renessanse- og barokkomponister, og dansen er inspirert av både spansk folkedans og hoffdanser. Men det er også mer moderne innslag på klassisk grunn, og det danseriske spennet er stort.

Koreografien krever stor presisjon fra danserne. At den også fremstår som ganske formell på den ene side og med en grunnleggende letthet på den annen side gjør det hele til en avslørende balanseøvelse som kompaniet greier å leve opp til et godt stykke på vei. Det hører også med at når et vesentlig trekk ved «Por vos muero» er Miguel Bosés vakre resitasjon av Garcilaso de la Vegas renessansedikt – på spansk – burde Nasjonalballettens ledelse hatt omløp nok til å ta i bruk tekstanlegget som brukes når Den norske opera og ballett spiller opera i det samme huset. Det er direkte irriterende at teksten ikke oversettes under fremførelsen. (Men den er gjengitt i programmet.)

Erkeengelen

Nacho Duato står kreditert som scenograf for begge de første koreografiene. Om den enkle scenografien i «Por vos muero» var storslått kan scenografien i «Arcangelo» ta pusten fra publikum. Begge lar gulvet ligge nakent og konsentrerer seg om de øvre luftlag. Og selv om tittelen er lik fornavnet på den ene av denne ballettens to komponister (barokkomponistene Arcangelo Corelli og Alessandro Scarlatti), er nok oversettelsen til erkeengel mer nærliggende: For denne scenografien består av en enorm, gullglinsende skjerm som svever over og rammer inn scenerommet. Og etter hvert som tiden skrider frem senkes et klede ned i midten mens lyset dempes og konsentreres.

Englestøv fra himmelen

Mesteraftenen avsluttes med «White darkness» som er den mest ekspressive koreografien av de tre. Inspirasjonen er tragisk nok med narkotikamisbruk og dødsfallet til Nacho Duatos søster som bakgrunn. Ut av dette har han skapt en dynamisk og fartsfylt ballett med slående scenografiske virkemidler. Den utagerende kvinnen i hovedrollen bruker dramatiske gester, men hun blir stadig stoppet av «fallende søyler» av hvit sand. Karl Jenkins rockete, minimalistiske musikk understreker dramaet, samtidig som den sammen med lyset bidrar til å skape den illusjonen av overjordisk ro og vektløshet enkelte narkotiske stoffer gjør.

Men selv om det er vakkert så det forslår går det mot undergangen. Hennes motspiller verken kan eller vil redde henne, og til slutt ender det hele i en spektakulær foss av hvit sand midt på scenegulvet. Hun synker sammen under tyngden, og det pulserende bakteppet samles i en høy og tynn søyle bak sandfallet.Midt oppi den danseriske flyten bruker Nacho Duato stakkato markeringer til å skape spenning. Det samme skjer når to dansere griper tak i det vertikale tøystykket og bruker det i et interessant samspill før de til slutt heves sakte opp mot «himmelen» som to sjeler på vei til erkeenglenes evige saler.

Nacho Duato får publikum til å klappe begeistret med sine storslåtte og forførende koreografier. Med sitt moderniserte, klassiske formspråk passer koreografiene godt inn i Nasjonalballettens repertoar der de ligger tett opp til Nederlands Dans Theater, som Nacho Duato har årelang erfaring fra. Det er flott, men det åpner også døren for ønsket om noe mer. Sammenligningen med opplevelsene under CODA blir presserende når erfaringen er at Nasjonalballettens dansere sliter med koreografier innenfor et rendyrket moderne formspråk. En dag kommer de kanskje til det punkt hvor publikums opplevelse kan basere seg mer på dansen enn rammene rundt.