CODA åpnet med et brak

Samtidsdans

A.lter S.essio: «Loss – Layers»

Koreografi: Yoko Higashino, Yum

Benoît Lachambre/Louise Lecavalier/Hahn Rowe/Larurent Goldring:

«Is you me»

Premiere Dansens hus, Oslo fredag 9. oktober 2009

CODA åpnet like godt med to forestillinger fredag. Braket kom allerede i «Loss – Layers», hvis lydnivå fordret utdeling av ørepropper ved inngangen. Heller ikke den andre premieren, «Is you me», var tapt bak en vogn lydmessig. Det lille repertoartekniske «problemet» var at de to fascinerende forestillingene hadde litt for mange fellestrekk.

starter i fosterstilling på gulvet. En lysende linje omslutter henne der hun ligger i mørket, kledd i et grått kostyme som dekker hode og ansikt. Gradvis blir de spastiske bevegelsene sterkere, figuren som tegnes av lyslinjen blir mer og mer omfattende, og publikum er vitne til en «fødsel».

Yoko Higashino

I følge programmet dreier «Loss – Layers» seg om ulike former for tap. For publikum blir det en opplevelse av tapet av tilstedeværelse: Så å si hele tiden dundrer lyden gjennom rommet. Den blir en fysisk opplevelse i kroppen og med propper i ørene blir hodet som en lukket klokke. Kroppen oppleves fanget i et vakuum, samtidig som all visuell informasjon er konsentrert om det som skjer på det knapt tilmålte scenegulvet.

Danseren slåss febrilsk for å slippe ut av den knappe rammen. Hun frigjøres fra det begrensende kostymet, lilla hår vitner om sterk vilje, rød kjole om rå kraft. Etter hvert skifter dataprojeksjonen på gulvet karakter og tempo, og sammen med lydbildet dundrer dansen gjennom et scenario som kan tolkes på mange måter.

For meg ble det en opplevelse av noe totalitært, en drønnende sterk opplevelse som holder oppmerksomheten fanget uavbrutt gjennom tre kvarter. At danseren skifter til rød kjole underveis og ender opp naken under en kraftig lyskjegle i det vertikale lyset er underordnet det sterke uttrykket og kampen mellom kroppen og en styrende makt som regjerer gjennom lys og lyd.

«Is you me» har mange fellestrekk med «Loss – Layers». Det mest iøynefallende er dataprojeksjonen som i begge forestillinger fyller hele scenerommet. I den canadiske forestillingen rammes et skråstilt gulv inn av hvite inndekninger. Dette fungerer som lerret for Laurent Goldrings strektegninger, som han lager live med et tegneprogram på en datamaskin. På samme måte improviserer komponist Hahn Rowe musikken underveis.

«Is you me» er en samproduksjon der de to nevnte kunstnerne er kreditert på lik linje med danserne Benoît Lachambre og Louise Lecavalier. Det er hun som er stjernen med bejublet fortid i det canadiske kompaniet La La La Human Steps. Og det synes at vi her har med en spesiell scenepersonlighet å gjøre – selv gjennom et kostyme med hettegenser. Hennes helt spesielle tilstedeværelse er tydelig fra det øyeblikk hun entrer scenen og etterligner bevegelsene til en animert figur som er vist mens publikum har funnet sine plasser.

Hun får god støtte av Lachambre, og sammen lager de flere humoristiske forvekslingsscener der spillet av ulike kroppsdeler rundt kanten av det skråstilte sceneplanet får publikum til å humre. Men først og fremst er det snakk om de små bevegelsers estetikk; utstuderte mønstre som går opp i en høyere enhet med musikk og visuelt bilde. Der dataprojeksjonene i «Loss – Layers» tidvis dundrer av gårde uten noen tydelig relasjon til danser Yoko Higashino, er samspillet mellom dansere og animasjon en nytelse i «Is you me».

Som åpningsforestillinger for CODA – Oslo International Dance Festival ble de to forestillingene litt vel like både med hensyn til lydbilde og bruken av dataprojeksjon. Det er grunn til å spørre hvilke tanker som ligger bak en slik programmering. Men kvaliteten var det ikke noe å si på. Holder resten av programmet samme standard vil den sjette utgaven av CODA bringe mange minneverdige forestillinger.

http://www.codadancefest.no/program/loss-layers/

http://www.codadancefest.no/program/is-you-me/