I sin nye produksjon av balletten Giselle briljerer Den Norske Ballett med hele tre besetninger i hovedpartiene. Hhv. Maiko Nishino og Richard Suttie, Eugenie Skilnand og Dirk Weyershausen, samt Christine Thomassen og Andreas Heise. Dette er med og understreker kompaniets høye kvalitetsnivå, og gir samtidig fler av kompaniets mange fremragende dansere muligheten for å videreutvikle seg, ved at de får innstudere og fremføre en rekke flotte roller. Videre gir dette inspirasjon innad i kompaniet, og publikum er privilligert som får muligheten for å få et innblikk i at Den Norske Ballett ikke bare har et hold med solodansere, tvertom, de har en lang rekke meget dyktige og sterke solister, som de kan være stolte av.

På lørdagens forestilling, 26. september fikk vi oppleve EUGENIE SKILNAND som GISELLE. I flott samdans med Dirk Weyershausen. I dette partnerskap opplevet vi noe som jeg opplever som et “yngre” solistpar, som uskyldsrent og vakkert forelsker seg i hverandre. Jeg tror nemlig ikke på at adelsmannen Albrecht, i denne versjonen, kun er ute etter å forføre bondepiken Giselle, jeg tror at han, i likhet med all annen ungodm har mødt Giselle og er blitt forelsket, og det er også det vi ser på scenen, hvor vi ser Albrecht kommer ens ærinde ut til den lille landsby, som skal feire høsten, vi ser hertugens slott i bakgrunnen, og vi opplever et romantisk sjarmerende ungt par, hvor han er forelsket i Giselle, og hun er like forelsket i ham, men dydig og lidt usikker som unge jenter kanskje var på den tiden, er hun lidt forsiktig og tørr ikke helt vise dette med én gang. I denne dansedialogen som vi er vitner til kommer imidlertid forelskelsen til full utfoldelse i romantisk dans ( ikke erotisk), velllgjennomført, elegant, virtuost og med særdeles flotte detaljer. Dessverre kommer den “onde feen” bondegutten/jegeren Hilarion, meget overbevisende og vakkert tolket og danset av av en flott Craig Lee Cathcart, som også er forelsket i Giselle på besøk , han har vært på jakt og skutt fasaner, og har med seg en bukett blomster til Giselle, han blir vitne til at Giselle flirter med Albrecht og gir uttrykk for sin sjalusi, finner frem til Albrechts adelige bakgrunn , som han åpenbarer for parret, bønderne og får tilkaldt et adeligt følge, hvor også Albrechts offisielle forlovede Bathilde, tolket av Hanne Thorbjørnsen Suttie er med. Forøvrig ledsaket av hertugen, som ga oss et populært gjensyn med en av operaens fremragende tidligere solister Mariusz Malecki, på gjestespill i en karakterrolle. Hun forteller at det er planlagt at Albrecht skal giftes med henne, og selvsagt ikke med denne lille bondepiken Giselle. Giselle får et dramatisk vanvittigt sammenbrudd, og hun dør, og nesten fryser til is, i det hun springer i armene på Albrecht.

Meget overbevisende og vakkert tolket av Eugenie Skilnand.

I Andre akten er vi ute ved Giselles grav i skogen, hvor det vakkert malte bakteppet nå er skiftet ut fra hertugens slott til et skogssø motiv med månen hengende høyt på himmelen, - videre det romantiske røde gammeldags forteppe bilde, som er transparent. - Forøvrig enda et bevis på den høye kvaliteten innen teatermaleriet som fortsatt fornemt holdes i hevd på Den Norske Opera og Den Norske Balletts malerisal i det nye operahuset. La oss håpe at dette tradisjonsrike håndverket kan fortsette i mange generasjoner, for dette er ikke digital lek, men håndverk til fingerspisserne. - Tradisjonel er det slik at Wilierne, som er unge jenter, som er døde av sorg over å bli sviktet av sine kjærester før brylluppet, de på nattetid møter en gutt, forsøker de å danse ham til døde. Når Hilarion - Craig Lee Cathcart sorgfullt kommer til Giselles grav, overfalder Wilierne ham, ledet av Myrtha,

vakkert tolket av Clair Constant, ledsaket av Chihiro Nomura og Lisa Nielsen i spissen or alle Wilierne, da lar de ham danse seg til døde.

I dette opplever vien meget overbevisende danset rolletolking av Cathcart, som imponerer stort. Det er en glede å se Cathcart i denne rollen, liksom i gårdsdagens første premiere kveld hvor han briljerte i Bonde pas de deuxen. Det har vært en glede å følge hans utvikling som solist så langt, og at han nå plutselig får de rette soloutfordringer som jeg opplever som idelle for denne flotte danseren. - Wilierne danser ham til døde. Når Albrecht ankommer, tradisjonelt med stor svart kappe, og med en stor bukett liljer til graven - Dirk Weyershausens utstråling i sin entre minnet meg om Erik Bruhn, flott, klassisk, høy og vakker, kommer Eugenie Skilnand til syne som Giselle. I dette opplever vi en drømmeaktig sekvens, hvor Skilnands dans er på grensen til det drømmeaktige.

På nytt er Per Kristian Skalstads utsøkte dirigering av Den Norske Operas Orkester fremragende, han gir danserne god og lang tid i de langsomme partiene, uten at dette blir overdrevet, noe som klær Skilnand og Weyershausens utstråling, slik at Skilnand og hennes bevegelsspråk blir nesten drømmeaktig i noen utrolig vakre bevegelser, løft, positurer og balanser, samt delikat, nett på tåspiss.

Bondepas de deux-en i første akt, ble tolket av en lett og virtuos Natasha Jones og en av ballettens populære mannlige solister Kristian Ruutu, som begge har en virtuositet og flott utstråling. Ole Willy Falkhaugen var Albrechts ledsaker.

Såvell i første aktens mange bonde ensembler gleder vi oss over det gode ensemble arbeide med å levendegjøre scenebildet, dette er utsøkt, vi observerte også noen av de nye unge medlemmer av ensemblet. Enda sterkere står Wilierne i deres mange gode ensembler i andre akten, linjerne er flotte, rene, og uttrykkene gode og vellgjennomførte, noe også lørdagens publikum med Operaklubben til stede viste å sette stor pris på. For det voksne publikum er det en drøm og en glede å oppleve en hel klassisk ballett i tradisjonell stil med gammeldags kostymer og kulisser, ikke noe forsøk på noe tullball. Heldivis vet ballettens ledelse dette, og det er i så måte en glede å oppleve visuelt ballettsjef Espen Giljanes barnedrøm om å sette opp Giselle bli til virkleighet. Heldigvis har han pånytt valgt å la Cynthia Harvey innstudere balletten med kompaniet, godt hjulpet av produksjonsansvarlig Jahn Magnus Johansen og hans stab. Cynthia Harvey har selv danset både Giselle og Myrtha og kjenner produksjonen til bunns. Denne versjonen hygger på den originale koreografien til Jean Coralli og Jules Perrot basert på Vernoy de Saint-Georges og Théophile Gautiers historie, etter et eventyr av Heinrich Heine.

I denne versjonen er scenografi og kostymer ved David Walker og lyset ved James F. Ingalls, sistnevnte berømt for bl.a. sin Tristan og Isolde på Opera Bastille i Paris nyligen, og nettopp nå på vei til Chicago operaen.