CODAs vakreste

Samtidsdans

«S»

Compagnie Flak

Koreografi: José Navas

CODA-festivalen

Premiere: Den norske opera & ballett/Scene 2 fredag 16. oktober 2009

Fra Flak´s forestilling under Coda Festivalen i Oslo. Photo: Flak Company.

Hvor lite skal det til for å berøre oss? Med sin superenkle koreografi «S» – som står for Silence (stillhet), Space (rom) og Simplicity (enkelhet) – viser José Navas at det eneste som trengs er dansere med ryggrad, konsentrasjon og alvor. Pluss noen nakne kropper.

Det er sjelden å møte et stykke samtidsdans som så til de grader treffer en nerve og berører sitt publikum så sterkt at du som deltaker i salen kan ta og føle på den helt spesielle stemningen forestillingen skaper. Fredag skjedde akkurat det under Oslo-premieren på kanadiske Compagnie Flaks ferske forestilling «S» på Operaens Scene 2. Det ble CODA-festivalens uomtvistelige høydepunkt så langt.

Det er ikke til å stikke under en stol at en vesentlig attraksjon ved José Navas’ nyeste koreografier er det at danserne opptrer nakne på scenen. Det var likedan med «Anatomies» under CODA-festivalen for to år siden. Men da som nå: Like raskt som det første brystet dukker frem blir det klart at dette ikke dreier seg om sex eller erotikk.

På Oslo-premieren fredag var det flere ungdommer til stede, og fnisingen da danserne kom inn i sine gjennomsiktige drakter stilnet ganske så raskt da ungdommene (og resten av den fulle salen) sanset alvoret danserne fylte scenerommet med.

Fnisingen var svært hørbar fordi «S» begynner i stillhet, med de ni danserne på venstre side av scenen, på rekke fra scenekanten mot bakgrunnens mørke. Bak på den nakne scenen står et flygel, og en god stund etter at danserne har beveget seg tvers over scenen, spredd seg og dannet nye formasjoner slår pianist Claire Chevallier an den første tonen i Eric Saties stillferdige og vakre musikk.

Saties «Gnossiennes» og «Gymnopédies» er brukt som tonefølge til dans før, men José Navas’ spesielle vri er at han evner å bruke musikken som kontrapunkt til danserne. Han lar Saties musikk henge som et bakteppe til en koreografi som har sin egen rytme. Den er skapt av pustepauser, små temposkift og variasjon av formasjoner. Og pianist Claire Chevallier tar flere pauser underveis i den timelange koreografien.

Men så er det det skjer. Der koreografi og musikk i starten krysser og snakker forbi hverandre, oppstår en gradvis tilnærming. Og når forestillingen nærmer seg slutten er musikk og dans blitt et hele. Det er skjedd en symbiose, og den formidler en skjønnhet som holder publikum i et favntak. Det er så du kan høre en knappenål falle, og alvoret i bevegelsene formidler en dyptfølt menneskelighet som åpner for en meditativ nytelse.

«S» er en av José Navas få koreografier der musikken er kommet først. Vanligvis skaper han sine koreografier i stillhet. Først etter at koreografien har funnet sin form henter han inn komponist eller leter etter akkompagnerende musikk. Denne organiseringen av arbeidet har sammenheng med den metoden han har søkt å utvikle de senere årene, der en indre meditasjon, abstraksjon og stille konsentrasjon er styrende for dansernes tilstedeværelse på scenen. «S» er høydepunktet i denne utviklingen, som startet med «Portable Dances» og fortsatte med «Anatomies»

Denne meditasjonen får danserne til å stråle. De fremtrer med en indre ro, og den meditative stemningen skaper en intimitet i forholdet mellom dansere og publikum. Derfor er også kroppenes nakenhet uten seksuelle konnotasjoner. Kroppene blir det de er, vakre former som lyset kan spille på. Vi ser musklene og kroppene som instrumenter for en koreograf hvis evne til å kommunisere befinner seg bortenfor behovet for å fortelle konkrete historier. Dansernes suverene teknikk er med som en base den abstrakte «handlingen» kan finne sin form på. Og idet dans og musikk finner hverandre mot slutten når opplevelsen av «S» et nivå som kan gjøre noen og enhver salig. Det er en effekt det er verdt å strebe etter.

http://www.codadancefest.no/program/s-kanada/

http://www.flak.org