Weyershausen og Correa på topp i Onegin.

Dirk Weyershausen gjør en fremragende tolkning av tittelrollen i Onegin. Foto: Erik Berg

av Henning Høholt

OSLO/NORGE: Heldigvis har Nasjonalballetten tre besetninger + en ekstra Olga i Onegin

. Dette gleder en “gammeldags” kritiker, som liker å se en god klassisk produksjon, med delikate tidsriktige kostymer og scenografi, og tillate meg å være nostalgisk. Heldigvis er jeg ikke aleine om å like dette.

Onegin Applaus, 6. March 2014. From left: Garrets Smith (Gremin), Martin Yates (Dirigent), Yolanda Correa, (Tatjana) Dirk Weyershausen (Onegin), Chihiro Nomura (Olga), Douwe Dekkers (Lenskij). Behind the Corps des Ballet. Foto Henning Høholt

Dirk Weyershausener perfekt i rollen som Onegin. Etter å ha fulgt ham siden han kom til Oslo i 2003 for å være solist i Nasjonalbelletten har jeg fulgt hans danseutvikling nøye. Jeg opplever hans Onegin som et høydepunkt i karieren.

Dirk Weyershausen i Onegin

outflow veins (subtunical veins) resulting in maintenance of How long does sildenafil last? disease. Activity such.

. Foto: Erik Berg

Han er blitt mer voksen, enda sikrere i sin sceniske fremferd og han danser bedre enn noen gang. Flotte sikre løft, flotte tankefulle passasjer og virtuositet
. Hans drømme pas de deux i brevscenen var et mester stykke for begge danserne, liksom den avsluttende i siste bilde, med da mange krevende og sikre løftene, hvor Tatjana ble presentert på en måte som er en stor ballerina verdig. Onegin rollen krever presis en danser som Weyershausen, som kan spille denne kjølige personen, lidt uinteressert i hva som skjer, diskret, virkningsfull mimikk, men likevel galant, og elegant, og samtidig underveis flørtende og lett til beins med Olga under ballett i Tatjanas bursdag, og til slutt vilt forelsket, i hans krevende pas de deux i siste scene,  en forelskelse som blir besvart, men Tatjana har bestemt seg, hun har valgt å dele livet med Fyrst Gremin, og vise Onegin på dør.  Weyershausen viser mange flotte detaljer, han er en meget sikker og trygg kavaler for sin Tatjana, de klær hverandre i samdansen, og det klær figuren at han er lidt høyere enn Tatjana, dette er bra.

Dirk Weyershausen (Onegin) og Yolanda Correa (Tatjana), foto Erik Berg

Yolanda Correa er Weyershausens stilfulle Tatjana, hun har det hele til rollen, virtuositet, sødme, uskyldighet i de første to aktene, og den rette mer voksne utstrålingen i siste aktens to bilder. Det er alltid en opplevelse å glede seg over Correa på scenen.

Garrett Smith tolket rollen som Fyrst Gremin sikkert og godt, han så flott ut i sin uniform, han var en meget sikker og god partner, ikke minst for Correa og deres kjærlighets pas de deux i siste akts første bilde var overbevisende med gode løft, og nensomme, følelsesfulle detaljer, mellom et kjærlighets – ektepar i hver sine roller.

Douwe Dekkers (Lenskij) og Chihiro Nomura (Olga) var kveldens unge flirtende par, lett til bens, et ungt delikat par, som harmonerte godt og kledte hverandre. Deres pas de deuz i åpningen av første akt var særdeles bra gjennomført. Deres samarbeide vil sikkert bli enda bedre i løpet av de forestillinger de skal danse sammen, jeg opplevet at Dekkers i første akten var lidt forsiktig med å ta fatt i sin Olga, men dette ble bedre i andre akten. Imidlertid kom den store gledelige overraskelse da vi plutselig opplevde at Dekkersogså kan spille at han har temperament, hans sjalusi utbrudd overfor Onegin var fremragende, ekstraordinært, perfekt, og et forbilde for hvordan dette kan presenteres, slik at publikum tror på ham, og alle forstår ham. Jeg gleder meg til å se ham pånytt i slike sammenheng, da ble figuren Lenskij plutselig ekte for meg. Jeg ble plutselig berørt. Dette ble flott fulgt opp i duelscenen, med hans konkrete avvisning av Onegin, som ikke hadde oppført seg, slik det sømmer seg for en gentleman på Tatajanas fødselsdags party, fordi Onegin kjedet seg, og ville ha lidt moro.

Yolanda Correa er vakker som Tatjana i Onegin. Foto Erik Berg

På nytt var det en glede å se “Familien” på Tatjanas ball. Meget underholdende, og det er bra at de tør spille ut så mye. Det gjør produksjonen ekte.

Yolanda Correa (Tatjana) og DIrk weyershausen (Onegin). Foto Henning Høholt

Første aktens bondegutter surret noe i deres første danse med jentene, hvor 4 og 4 gutter , hhv jenter skal hoppe til hver sin side, men siden der var en enkel ny danser i denne gruppen, ble det 5 og 3, det så rotet ut, men dette blir sikkert rettet til neste gang. Til gjengjeld er den påfølgende galoppen imponerende frem og tilbake fra side til side meget virtus, og ga da også vel fortjent applaus.

De mange flotte store ensembler, med flotte linjer, elegante detaljer og stor musikalitet tjener balletten til ære, det synes at der ligger et krevende, og vell gjennomført prøve arbeide bak, som hele gruppen av prøveledere og instruktører kan være stolte av. Det synes når noe er vel gjennomarbeidet. Kurt-Heinz Stolz arrangement av Peter Tsjaikovskijs musikk er et godt håndverk.

Åpningen av siste akt med Nasjonalballetten klar til Polonaisen. Aleksandr Pusjkins bilde er på det transparente forteppe. Flott effekt. Foto: Erik Berg.

Som vanlig klinger orkestret utsøkt under Martin Yates ledelse med Camilla Kjøll som konsertmester. Musikken er vel klingende, ser ut til å være god å danse til, og John Crankos musikalske vel gjennomførte koreografi gir mange muligheter til å briljere for både corps de ballet og for solistene.

Min sidemann i salen, kritikker i det franske ballett bladet DANSE, var meget begeistret, til og med etter å ha sett Pariseroperaens balletts Onegin forestilling for en ukes tid siden. Nasjonalballetten beveger seg opp på internasjonalt nivå.

Jeg gleder meg til tredje besetning av Onegin i kveld.