Viva la Mamma – Espen Langvik

– helt topp opera farse på Operaen Scene 2 og med Riksteatret til høsten.

Av Henning Høholt

OSLO/NORGE: “Finn lommetørklederne frem, for her blir det sterkt behov for å tørke latter tårer, og til å putte i munden hvis latterhylene blir for høye”. Ved å “lure” Espen Langvik til visuelt å skifte kjønn, og ta på seg ekstra polstring slik at han i stedet for å være en slank lekker greve i Figaros Bryllup, Don Giovanni eller Figaro i Barberen i Sevilla, nå er en korpulent dominerende “Frogner” frue,

som inntar scenen under prøvene på en opera for å ta i vare at hennes datter, den søte sopranen Caroline  Christensen, ikke blir fullstendig overkjørt av den dominerende primadonnaen Eli Kristin Hanssveen, som med forrykende koloratur nesten blåser de andre av scenen, kanskje rent bortsett fra Mammaen.   

Det er Gaetano Donizetti som har komponert denne opera farse, som Operaen samproduserer med Riksteatret, jeg forventer at denne vil kunne gå igjen og igjen gjennom flere sesonger, og mange  tusen kilometer på landeveiene, og forhåpentlig med svært mange gjestespill igjen og igjen på Scene 2 i Oslo.

Ivar Tindberg sammen med Agnes Randers Pehrson og Knut Nærum har særdeles vellykket bearbeidet og gjendiktet den originale libretto er av Domenico Gilardoni basert på et skuepill av Antonio Simeone Sografi. Scenografi Gjermund Andresen, Lysdesign Anders Busch, Koreografi Sigrid Edvardsson. Regien er i IVAR TINDBERGs allerbeste og morsomste hender.

Dette kan ikke gjøres bedre.

Dette dragshowet foregår under en prøve på en eller annen barokkopera liknende produksjon, hvor alt går galt, og hvor man forsøker å få gjennomført en relativt fornuftig prøve, med alle de tenkelige og ikke minst utenkelige ting som oppstår, avbryter, forvirrer og forværrer en operaprøve.

Et stjerne hold av fremragende sangere/syngende skuespillere løfter det hele til et kjempeshow, både teatralsk og musikalsk. Rollelisten er lang som halve fjorårets vinter, og hver især er meget spesielle kasus.

En fryd å oppleve Hallvar Djupvik, som en særdeles vellsyngende lyrisk dramatisk tenor med “trøkk”, Den fremragende tenoren Sigve Bøe som absolutt håpløs inspisient, en fryd å se ham bli dyttet, meget motstrepende over scenen for å løse problemer mellom den ene og den andre, og se ham i neste sekund smutte unna, stor skuespill kunst, og når han så i tillegge kan synge, da er dette ekstra ordinært bra. (Vi vet at han kan synge meget bra fra før av!).

Eli Kristi Hanssveen er forrykende som Primadonnaen, hun gjør en entre og gjennomfører sine mange koloraturarier strålende.

Godt assistert av sin ektemann, barytonen Aleksander Nohr, som midt i det hele også får sunget Figaros arie fra Barberen i Sevilla. Den unge sopranen Caroline Christensen som etterhvert får hjelp, og nistepakke, av sin mamma, gjør både en meget god sangjobb, – men ikke bare det, hennes morsomt teatralske opptreden som primadonnaens beundrende lille rosa hund er en stor opplevelse i seg selv, hvor hun snur og vender seg, logrer med halen (rumpen, der kunne ha vært en hale på). Meget vellykket.

Dirigenten for det meget lille eksklusive  6 manns orkester, “en utvidet strykekvartett”, ledet av Bjarne Sakshaug på piano er lagt i de aller beste og mest forvirrende hender til Per Andreas Tønder, som til daglig som oftest befinner seg i Operaens kor, samt i større og mindre roller både her og der.

Regissøren som er høyt og lavt hele tiden, er Jørgen Backer, 2 sceneteknikere som medvirker med å flytte alt mulig rundt på scenen, er Knut Backe og Magne Moen, og på Operaen er Tiril Aavig påklederen, som på turne spilles av Linda Buchelli.

Espen Langvik er imidlertid den store viktige hovedpersonen, som fyller scenen med sitt overveldende nærvær, og etterhvert styrer og steller med alt og alle, fra å være mamma til den unge sopranen, er hun også stjernen i en rekke uforglemmelige kostymer, laget av Anette Werenskjold, hvor hun i et av dem har brukt dusinvis av meter på en sølvliknende kreasjon med selvsagt alt for langt slep, som kun er i veien.

Espen Langvik får vist at han /hun kan synge, både når hun legger stemmen lidt opp i et lysere leie, og når han synger i sitt vanlige meget vakre baryton leie. Men dette er ikke nok, Han klarer å skape en uforglemmelig rollefigur, som helt sikkert vil gå over i historien, som noe av det helt ekstraordinære i denne bransjen

. Han konkurrerer meget sterkt med Rolf Wesenlunds uforglemmelige drag rolle i La Cage aux Folles, sammen med Sven Bertil Taube i sin tid, men forskjellen er at Espen Langvik ikke spiller homse, eller drag, men omsorgsfull og betenksom mamma, dog etterhvert med sceneambisjoner. Hans armbevegelser og attityde som bestemt, men også omsorgsfull og følsom mamma er et mesterverk i skuespill og opera kunst. Jeg skulle gjerne ha opplevd denne Mamma da hun i sin tid (ifølge henne selv) spilte Norma på operaen i Rykkinn.

Det utmerkede lille orkester kunne ha trengt en mikrofonforsterkning, for når underveis, hele ensemblet med 10 store operastemmer stemmer i, da overdøver de kammerorkestret, i motsetning til hva som iblant hender når vi hører Wagner på hovedscenen.

Operaen og Riksteatret har sikret seg en kjempesuksess. Gratulerer.

Spill

Riksteatrets Turné premiere blir i Operahuset i Nordfjordeid 25. August 2015. Ta plass i billettkøen allerede nå. Billettene kommer til å gå som “hakka møkk”.