Ulysses vender hjem 2012. Penelope: Hege Høisæter. Foto: Erik Berg

OSLO: Ulysses vender hjem – Il ritorno d’Ulisse in patria – på Operaens Scene 2 er en liten perle av Claudio Monteverdi, som hadde urpremiere i Venezia helt tilbake i 1640, denne produksjonen ble opprinnelig produsert for Oslo Kammermusikkfestival i 2005. Humoristisk og inspirerende regi ved Ole Anders Tandberg. I en utmerket fungerende scenografi, bestående av et stort rom med en “scene” bak, hvor forskjellige intermezzi kan foregå, eller ha sitt utspring fra, nesten som et maleri på veggen, og det er på denne lille scenen at de vakre scenografiske ideene foregår. Scenografi Erlend Birkeland, fungerende, men ikke ekstraordinært spennende kostymer av Maria Geber

. lys Ellen Ruge
. I Denne versjonen Inngår også Francesco Cavalli’s Sonata a 12. Versjonen er tilrettelagt og arrangert av Alessandro De Marchi
. Libretto: Giacomo Badoaro.

Penelope: Hege Høisæter; Melanto: Ann-Beth Solvang; Tiden/Neptun: Magne Fremmerlid; Jupiter: Ole Jørgen Kristiansen; Fortuna/Minerva: Lydia Moellenhoff;Amore / Juno: Amelie Aldenheim

Ulysses tolkes av den gjestende tenoren Furio Zanasi, som er erfaren i rollen og fyller den fullt ut, hans sønn Telemakos tolkes vakkert av Operaens nye svenske tenor Daniel Johansson. Penelope, Ulysses hustru, som venter og venter og venter på ham, spilles av Operaens praktfulle mezzo Hege Høisæter, som er på scenen nesten hele tiden. – og som er en mester i hele tiden å finne en grimasse som passer til de mange varierende og undertiden meget morsomme hendelser som oppstår på scenen

.

Telemakos: Daniel Johansson:; Ulysses: Furio Zanasi. Ulysses vender hjem 2012. Photo: Erik Berg.

Derunder Arild Hellelands, stumme, men suverene “lompe med 6 pølser pakking”.  Helleland klarer å formidle en hvilken som helst liten, som stor rolle, slik at den blir noe helt ekstra. Flott at Operaen har innsett dette og så snart de har mulighet til dette bruker ham. Og synger han fremdeles bra. Vi gleder oss til neste gangen! I denne sammenhengen står han på rollelisten oppført som: Iros, snyltegjest hos frierne.

Rollelisten er lang som halve fjor vinter, og der er svært mange som gleder oss med vakker sang, skuespill og aksjon. Den kan man studere nermere på Operaens hjemmeside: www.operaen.no

Telemakos: Daniel Johansson:; Fortuna/Minerva: Lydia Moellenhoff. Foto: Erik Berg

Musikalsk låter dette riktig bra, godt ledet av Alessandro De Marchi, med et sammensatt barokk orkester med en rekke gamle instrumenter,  derav en del, Zinke, Teorbe, Lutt, Barokkgitar, Barokkharpe, Gamber, Lirone, Regal, Cembalo, Spinett, Barokktrombone, som ikke er så godt kjent her i Nord, men som man opplever ofte sydligere strøk, hvor man også finner en rekke meget kjente og erfarne orkestre innen den sjengren, disse, for de flestes vedkommend spilt av musikere utenfor “huset”, sammen med en rekke av Operaorkestrets strykere.

I de sydligere strøk av Europa har man en rekke fremragende barokkensembler, som også har mange CD og DVD innspillninger på sine innspillningslister, for eksempel  Les Arts Florissants under ledelse av William Christie. Den mye yngre Jean-Christophe Spinosi og hans fremragende Ensemble Matheus. Le Concert d’Astrée – under ledelse av Emmanuelle Haïm, Raphael Pichon og hans Ensemble Pygmalion, samt Le Concert Spirituel ledet av Hervé Niquet, ikke å forglemme Il Giardino Armonico, for å nevne noen av de fremste.

Ulysses vender hjem 2012. Penelope: Hege Høisæter; Den menneskelige skrøpeligheten/Kor av faiakere 1: David Hansen; Antinoos:; Marcell Bakonyi; Anfinomos: Richard Edgar-Wilson. Photo: Erik Berg

Denne tradisjonen har man fortsatt og videreutviklet i Sentral Europa, hviket gjør at man der har en tradisjon for med barokk operaer, og med barokkmusikk delvis fremført på original instrumenter. Dessverre så har Norge ikke denne tradisjonen. Jeg mangler lidt av den ekte “svung”
. I Norge har man Oslo Barokkorkester, og Norsk Barokkorkester ledet av Gottfried von der Goltz.

Jeg skulle seriøst ønske meg at John Helmer Fiore, som Operaens musikksjef ville ta initiativet til et permanent samarbeide med de norske barokk orkestrene, slik at de kunne bli faste orkestre til Operaens barokk operaer, hvorav der formodentlig, og forhåpentlig vil komme enda fler på programmet. Slik trenden er også nedover i Europa.

Med glede husker jeg fortsatt min første barokkopera opplevelse på Den Norske Opera, Georg Friedrich Händels Il Pastor Fido, som hadde Norgespremiere i 1979, med bl.a. en forrykende Vessa Hanssen, og så vidt jeg har forstått dekorasjoner fra Drottningholm. I denne produksjonen fikk Toni Herlofson kritikerprisen for danserollen Therpsichore.

Så skulle det gå 25 år frem til 2004 hvor Händels “Julius Cæsar” er den første barokkoperaen som er satt opp i Oslo siden “Il pastor fido”  i regi av Stefan Herheim, som også ble gjentatt i den nye Operaen, siden denne produksjonen bygget bro mellom det gamle operahuset og den nye bygningen i Bjørvika.

Videre må det antas at med de begrensninger som musikertariffen gir, og som selvsagt gir musikkens administrerende direktør Tom Remlov mange problemer, ford harn har ikke nok musikere til musikalsk å betjene alle de opera og ballettforestillinger, som Nasjonaloperaens og Nasjonalballettens store publikum (samt kritikerne) forventer skal spilles på Operaen. Med dette kan man foreta en avlastning, slik som man for eksempel gjør dette i andre land
. Et annet alternativ er åinvitere KORK til å spille på operetter. Slik at Operaens orkester får den nødvendige og helt tiltrengte avlastning, spesielt når ikke orkestret er stort nok til å deles.