Turandot

Storslått og praktfull musikalsk opplevelse,

“men hadde jeg ikke kjent operaen godt fra før,
hadde jeg ikke forstått hva det var
som foregikk på scenen.”

Kritikk: Henning Høholt. Fotos Erik Berg.
Applaus fotos Tomas Bagackas.

OSLO/NORGE: Operasjef Per Boye Hansen fortsetter sin stil med enda en ny modernisert produksjon av en av operalitteraturens store berømte operaer, denne gangen Puccinis opera Turandot, men dessverre i en dagligstue versjon, hvor en dyp lenestol en tv og en veggflate med et ? er hoved ingrediensene. Borte fra scenen og denne produksjonen er all mystikken og orientalismen fra et gammelt keiserdømme i Kina.

Heldigvis stråler dette fra kor, orkester og den perlerekke av sangsolister som man har besatt rollene med. Alt holdt meget godt sammen av Operaens tidligere musikksjef John Fiore, som publikum gleder seg over å ha tilbake på dirigentpodiet.

STJERNEGALLERI

På scenen opplever vi et stjernegalleri av sangere med praktfulle Elizabeth Blancke-Biggs som en glitrende Turandot, tenoren Diego Torres storslagen som Calaf og vår egen Marita Sølberg helt på topp vokalt som Liu.

Som Timur gleder vi oss over den glimrende bass Guenes Guerle. Samt nesten usynlig på de, etterhvert tre, små tv skjermer Thor Inge Falck som hadde gjort seg mye bedre fysisk på scenen. Tilsynelatende har regissør Andreas Homoki rasjonalisert bort mest mulig av “underholdende” momenter, slik at han har kunnet konsentrere seg om de 4 + 3 fysiske hovedroller på scenen, og praktisk kledt flesteparten i samme blå nyanse. “Tenk om publikum skulle få noe vakkert å se på?” . – Vell Norge har jo en utmerket blå blå regjering forøyeblikket, kanskje dette var en kompliment til den.

Den store, selvsagt blå, åpnings-mulige bakveggen med et stort ? Deler seg oftere og oftere på midten, og første gangen så det flott og spennende ut, men når man for 10, eller 15 gangen opplever det samme og fortsatt kun ser en kjedelig kjempe tv skjerm med enten et stort ?, eller alternativt nærbilder av ansiktene til hhv Turandot, Calaf, Liu og en enkelt gang ryggen av Liu med dirigent og publikum svakt opplyst, da mister denne effekten sin virkning, og dette blir like kjedelig som tv apparatet og kameramennene med snubleledninger.

Det er kun den flotte sanglige og musikalske opplevelsen som gjør at denne Turandot forestillingen overlever.

Musikalske høydepunkter er definitivt Elizabeth Blancke-Biggs som Turandot, hennes åpnings arie “In questa reggia” var et strålende høydepunkt, videre hennes presentasjon av gåtene og Calafs – Diego Torres svar på disse, videre hans berømte arie ” Nessun dorma”, som var en mester verdig. Marita Sølberg som Liu understreket hvorfor hun er operaens store sopran også på det internasjonale opera marked idag, meget vakkert og uttrykksfullt. Som Timur gledet vi oss meget over Guenes Guerle, han er overbevisende i sin sang og sceniske fremferd

.

PING PANG PONG – ET HØYDEPUNKT

Samt sist, men ikke minst Ping Pang og Pong, overdådig sunget og spilt av Espen Langvik, Marius Roth Christensen og Torbjørn Gulbrandsøy, disse tre var et meget vellfungerende og humør og kulørfyllt team, som lysnet opp en ellers blågrå (hverdags) forestilling, som, dessverre, sikkert ikke holder seg på operaens repertoire i mange år, i likhet med de andre nye produksjoner: La Traviata, Hoffmanns Eventyr, Don Giovanni og Carmen. Sørgerlig.

Scenografien kan gjerne returneres til Semperoperaen i Dresden, som dette er en coproduksjon med, eller for den sags skyld til Operaen i Zurich, hvor Andreas Homoki er operasjef. Hans regi av solistene og korets bevegelighet fungerte imidlertid godt, dette var velforberedt, godt gjennomtenkt og fungerte bra.

Den unge mann som fysisk visualiserer den persiske prinsen,  fungerte bra, men regien har gjort at vi ikke forstår at han blir halshogget, og heller ikke riktig hvorfor, hvis man da ikke har nesen stukket ned i tekstboksen, og vi oppfatter heller ikke at Liu blir torturert. Videre savnet jeg Calafs tydelige markering av at han ønsker å prøve seg på Turandots gåter. I andre produksjoner lar man for eksempel dette foregå med et slag på en stor gong gong. – orientalismen og mystikken, som ligger i historien og i den storslagne musikken er helt fraværende, så visuelt falder denne Turandot produksjonen til jorden. “Den er død”.

FLOTT ORKESTER OG KORKLANG

Operaens kor sang praktfullt, videre gledet vi oss meget over Operaens flotte barnekor, som er tilstede, men dessverre kun var synlig på scenen på applausen etter premieren. Leit, de hadde fortjent å bli sett, og medvirke til å live opp det dødkjedelige scenebilde med sin sangglede og ungdommelige nærvær. Koret har gjort en strålende innstudering ledet av kormester .

Operaens orkester låter til å trives godt med sin “gamle” sjef Fiore på podiet. Det kan tydelig høres at det store arbeide han gjorde med orkestret i hans tid som sjef det fremdeles lever i orkestret, denne levende musikalitet gjør Turandot til et musikalsk høydepunkt, som operahuset kan være stolt av
. – bruk gjerne den samme innstuderingen fremover, men selg Tv kameraer, lenestol og resten av scenografien til et hus som ikke har sans for den visuelle opplevelsen som en storslått, og kostbar scenografi og flotte kostymer gir publikum, en investering i noe varig slik at de får lyst til å komme tilbake gang på gang for å få med seg en stor operaopplevelse.

Dette er oppskriften på suksess. Men det koster selvsagt penger, som imidlertid er en investering i et repertoar, som kan leve lenge i er stort operahus.

 

• MUSIKK:Giacomo Puccini
• LIBRETTO:Giuseppe Adami og Renato Simoni, basert på Carlo Gozzis drama
• MUSIKALSK LEDELSE:John Helmer Fiore (Terje Boye Hansen 11. mai)
• REGI:Andreas Homoki
• SCENOGRAFI:Wolfgang Gussmann
• KOSTYMER:Wolfgang Gussmann og Frauke Schernau
• LYSDESIGN:Franck Evin