“Tosca”  i Operaen:  Bieitos eller Puccinis?  

Opera kommentar av Henning Høholt

OSLO/NORGE: Hommage til Klassekampen for kultursidene i avisa og mandagenes Musikkmagasin
. Klassekampen har tatt over kulturhegemoniet fra Aftenposten, og naturligvis Dagbladet (for lenge siden). Magnus Anderssons anmeldelse av “Tosca” har fått den malende tittel: Generasjonsskifte. Korrekt. Generasjonsskifte når det gjelder det meste, først og fremst når det gjelder anmeldere.

Cavaradossi i Bieitos Tosca. Fra Operaens Tosca, våren 2017, Foto Erik Berg.

Etter over 400 år med opera er det ikke lenger musikkdramatikken som anmeldes, men regissørene. Før var regissørene ikke engang nevnt.  Musikken og handlingen sto forklart ett sted, i notene, dvs i partituret.
Inntil ganske nylig skulle handlingen i partituret gjengis, ikke tolkes. Så kom regissørene som ville gjøre som i teatret, tolke.  Det er bare det at teksten i operaen synges, derfor kan den aldri bli realistisk.

De som får skåret av brystvorten (Bieitos Entführung) skriker, de synger ikke. Men oppmerksomhet får de, – regissørene -, på kort sikt
. Det ble buet under Tosca-premieren for en stund siden. Publikum er delt. De som ikke kjenner Tosca er begeistret på grunn av den overfladiske dramatikken og den vakre musikken, de som kjenner stykket liker ikke å se det radbrukket. Operaregissører kan som de eneste kunstnere ha suksess etter mishagsytringer

. Dirigenter, musiker eller sangere ville mistet  jobben, øyeblikkelig.

Tosca etter å ha hatt sex med SCARPIA, rett før hun dreper ham med en kniv i Bieitos Tosca på Operaen i Oslo våren 2017. Foto Erik Berg.

 “Tosca” i Operaen kan man ha forskjellige meninger om. Klassekampen skribent Andersson har rett i at hovedrollene var godt besatt, men han hørte ikke at de mellomstore og mindre rollene ikke var det; de rollene som forteller mye om kvaliteten i et operahus. Men enestående var sangerne og dirigenten ikke. Det er historieløst. Vi er fremdeles noen operaelskere som har hukommelsen noenlunde intakt og som mener at regissørene skal gjenskape, ikke skape
. Skape har komponistene allerede gjort. Og det er Puccini bedre til enn Bieito.

GENERASJONSSKIFTE

I kritikerstanden skjer der også et generasjonsskifte. Naturlig nok medfører dette at leserne må ”oppleve” kritikk skrevet av kritikere, som naturlig nok mangler historisk erfaring, de har ikke hatt muligheten til å bygge opp dette, og erfaring og inspirasjon innen dette faget kan man ikke kjøpe på Tanum eller Kivi, dette må bygges opp gjennom års praksis i faget. Jeg håper inderlig at dagens unge kritikere, inklusive Andersson, etterhvert får mulighet for å bygge opp et nødvendig erfarings grunnlag innen operafaget, som etterhvert vil gi dem nødvendig tyngde.