Svanesjøen i Oslo
Svanesjøen i Oslo
av Henning Høholt. Fotos Erik Berg.
OSLO/NORGE: Etter en hel vår med oppkjøring og mange forestillinger med A Swan Lake, utløses hele Nasjonalballettens Svanesjø vår nå med Svanesjøen i Nasjonalballettens Peter Tsjaikovsky og Anna-Marie Holmes flotte “gammeldags” Svanesjø produksjon, i Paul Andrews delikate kostymer og scenografi, med John B. Read´s lysdesign, som første gangen var presentert i 1997.
Alt ser ut til å være utsolgt, slik det ofte er med flotte tradisjonelle produksjoner av så vell ballett som opera. Dette er også et signal om at selvom det er bra med nye spennende inspirasjoner på såvell ballett og operafronten, så setter publikum pris på når det blir satt opp de store klassikerne, for dette bringer tradisjoner videre av hver av disse to store kunstarter.
Produksjonen har hele 5 rollebesetninger i hovedrollene, noe som gir mange av ballettens fremragende solister store kunstneriske utfordringer samt muligheten for å vise hvor langt de er kommet i sin kunstneriske utvikling. Videre gir dette oså hele kompaniet en mulighet for å perfeksjonere de mange store krevende ensemble scener både i de to hvite akter med den Hvite Svane, Odette, som midtpunkt, men også, – og for meg ikke minst, i åpningsakten bl.a. med den krevende Pas des Trois, samt i tredje akten, det store ballett, hvor plutselig den Sorte Svane, Odile, og von Rothbart blir midtpunktet, og med de mange nasjonalt inspirerte dansene, som gir så mange dansere muligheten for å briljere. Sist men ikke minst ser mange frem til hvordan Hoffnarren tolker sine mange krevende “krumspring”. Dette setter publikum stor pris på.
Tradisjonelt forsøker Kulturkompasset såvidt mulig å følge med på så mange besetninger, som vi klarer, for å kunne gi flest mulig av danserne en god oppfølgning, som de fortjener
. Dette skal vi også forsøke med dette årets Svanesjøen.
Det var en flott Svanesjøen lørdag. Herlig å ha Maiko Nishino tilbake etter svangerskapspermisjonen, hun er bedårende som Odette/Odile, for meg best som Odette, hun har all den eleganse og ynde som trenges, og hun viderefører Nasjonalballettens sterke tradisjoner i dette, som jeg husker best fra Nasjonalballettens tidligere prima ballerina absoluta Ellen Kjellberg, hvis Odette var noe helt ekstraordinært. Phillip Currell var en flott partner med sterk scenisk utstråling, han så ut som en ekte prins, han løfter flott arven etter Nishino´s tidligere partner Richard Suttie, som nå er i ledelsen av Nasjonalballetten, men vi har heldigvis fortsatt et Suttie etternavn på scenen med hans kone Hanne Thorbjørnsen Suttie der så ut som en dronning. Prinsens lærer ble tolket av Thomas Halvorsen.
Scott Casban presenterte en meget overbevisende tolking av von Rothbart med flott gjennomførte høye sprang.
Jeg gledet meg også over denne besetnings hoffnar Marco Pagetti, virtuos og elegant. Den krevende Pas de Trois i første akten ble godt fremført av Leyna Mabutay, Grete Sofie B. Nybakken og Aarne Kristian Ruutu. God jobb av Corps des Ballet.
Den Norske Operas Orkester dirigert av Eivind Aadland var imponerende.
Mange flotte detaljer i de mange krevende solo og gruppe partier, obo, klarinett, horn gruppen, trompet fanfarene, harpe, solo violin, spilt av konsertmester Catharina Chen og cellosoloen.