Esben Langvik som Don Giovanni i Taddeus Strassberger og Wolfgang Amadeus Mozarts Don Giovanni, i Kevin Knights scenografi på Operaeni Oslo
. Foto: Erik Berg

Strålende musikalsk, men forvirrende Don Giovanni

– 2 besetning

Kritikk av Henning Høholt

OSLO/NORGE: Regissøren Thaddeus Strassberger var høy bejublet etter hans to første produksjoner for Den Norske Opera & Ballett, først den strålende The Rape of Lucretia på Scene to i 2011, og deretter hans ekstraordinære Figaros Bryllup, som nettopp har vært spilt i forkant av  Don Giovanni på Operaen.

Espen Langvik, viderefører den stolte norske baryton tradisjonen. Praktfull som Grev Almaviva i Figaros Bryllup.  Han synger for tiden også tittelrollen i Taddeus Staussbergers nye Don Giovanni på Den Norske Opera. Foto Henning Høholt

I Mozarts opera Figaros Bryllup klarte han å gjøre den komplisserte handlingen forståelig, samtidig som han i et strålende samarbeide med scenografen Kevin Knight, og hvor Knight også var ansvarlig for kostymerne i “tradisjonell stil”,  skapte et bevegelig og ganske eventyrlig autentisk scenebilde, som også ga publikum muligheten for å oppleve sideløpende handlinger, og detaljer som understreket handlingen, og som hjalp å gjøre hele historien forståelig.

Fra Don Giovanni på Operaen i OSlo. Foto: Erik Berg

Dessverre er det samme ikke tilfellet i hans Don Giovanni produksjon, hvor hans scenograf er samme som i Figaros Bryllup – Kevin Knight, og hvor han ikke utnytter alle de mange scenografiske muligheter som det nye operahusets kostbare og avanserte teknikken gir ham muligheten for. 

Don Govanni er blitt forvirrende, og som jeg opplever som en flause. Regien hjelper ikke sangerne noe særlig, dette er ikke godt nok
. Jeg håper oppriktig ikke at Strassberger med team også, på sikt, får oppdraget å sette i scene den tredje av Mozarts musikalsk strålende Da Ponte operaer, Cosi fan Tutte her i Oslo.

Imidlertid er dette også med den andre besetningen i hovedrollene blitt musikalsk strålende. Mozarts musikk og sang flyter elegant, velsunget og spillet, dette er meget vakkert, virtuost og sprudlende, og dirigenten Patrick Ringborg, som også selv spiller Cembalo har det rette musikalske grepet og hans samarbeid med både orkester og den flotte sangerrekke på scenen er utsøkt. Selv om jeg kan betakke meg for  hans humoristiske forsøk med å plassere inn detaljer fra bl.a. Carmen, (Habaneraen) m.m. i denne sammenhengen, dette forvirrer enda mer enn det gavner, – mener jeg. Imidlertid som scene show, der er det sikkert noen som går hjem med en stor opplevelse av å ha opplevet et show, men jeg opplever dette som noe talentløst innimellom.

Leporello, Marcell Bakonyi og Donna Elvira, Marita Sølberg i Don Giovanni på Operaen. Foto: Erik Berg

SANGERNE.

I likhet med ved andre dobbelt besetninger, er der også i denne sammenhengen en rekke utsøkte sangere samlet her. Don Giovanni er en krevende opera, og til hver enkelt av rollene kreves noe ekstra, samt helst den rette typen personlighet og stemmeprakt for at dette skal lykkes. Det er videre klart at med forskjellige scene-og sang personligheter i de enkelte rollene, da endrer forestillingen karakter, med hvem som synger rollene. I tittelrollen synger Espen Langvik fremragende, han fyller rollen med klanglig skjønnhet, og agerer ganske godt, selvom jeg foretrekker ham som Grev Almaviva i Figaros Bryllup, han er mer den typen på scenen, en type han da også bringer med seg til Don Giovanni rollen. Regissøren lar dessverre ikke Don Giovanni bli den samlende figuren i denne produksjonen, det er Leoporello som er midtpunktet, strålende tolket av Marcell Bakonyi, som i denne rollen typemessig er flott og ekte, han utstråler noe hele tiden, helt motsatt av da jeg hørte ham for noen uker siden som Coline i La Boheme, hvor han var nesten usynlig på scenen, og kun briljerte i akkurat sin ene kåpearien i siste akten. Men som Leporello er han strålende.

Siden jeg nå er begynt med de mannlige sangerne kan jeg like godt fortsett der. Jens-Erik Aasbø rolledebuterer som Masetto
. Det gjør han hederlig og han vekker tillit fra publikum, sanglig er det bra. I midlertid så druknet han lidt i bryllupskaoset, hvor han ikke riktig kunne komme til sin rett. Det er bra å følge regissørens mer eller mindre vellykkede ideer, men det bør være mulig også å bruke lidt god smak. Spesielt når regissøren har en så fremragende sangerstab å jobbe med. – Men jeg begynner vell å bli for gammeldags, og orker ikke alt det tyllet som de unge regissører, og for såvidt også like mange eldre de finner på, kanskje fordi de tror at de dermed blir mer synlige og får tilbudt flere og bedre betalte jobber. På meg virker det dessverre negativt.

Don Ottavio, Simon Bonde og Donna Anna, Ann-Helen Moen i Don Giovanni. Foto: Erik Berg.

Sanglig likte jeg også meget godt Don Ottavio, – Simon Bonde han har en vakker tenor, som passer glimrende til Mozart. Regi messig var det imidlertid ganske elendig. Stakkars, når han har sin aller vakreste arien, som, i likhet med mange andre av de sanglige høydepunkter for alle de medvirkende i Don Giovanni, utmerket kan stå alene uten effekter, der hadde regissøren funnet på at han skulle stå og tukle med et maskingevær. Men Bonde gjennomførte jobben, og gjorde det bra, men denne regi detaljen går ikke an. Totalt smakløst.

Carsten Stabell var ruvende og flott som Kommandanten. – Når Operaen skryter av å ha et så omfattende og avansert et teknisk apparatur, da kunne man ha ladt ham få en flottere og mer pompøs entre i siste akten.

SPINNESIDEN

På kvinnesiden glitret det. Ann-Helen Moen gjorde en strålende Donna Anna, hennes arier og ensembler stod som et skudd, jeg syntes det var flott. Marita Sølberg er vell i dag operaensemblets sterkeste kort blant sopranene, og var musikalsk overveldende som Donna Elvira, selvom hun hadde fått dyttet på seg noen merkverdige kostymer, i sin første entre, lurte jeg på om det vi så på scenen var en gjenganger av Aud Schønemann. Heldigvis synger Sølberg så vakkert, at dette glemte jeg etterhvert. Silvia Moi var vakker og sikker som Zerlina, alle forstod hvorfor Masetto og Don Giovanni var begeistret for henne
. Hun druknet også lidt spesielt i det store bryllupskalaset, som jeg ble ganske forvirret av.

Leporello, Marcell Bakonyi er i denne produksjonen blitt den sentrale figuren, hvor alt dreier seg rundt. Her sammen med Matteo –  Jens Erik Aasbø, og Zerlina – Silvia Moi. Foto Erik Berg.

Kevin Knights merkverdige oppstapling av rester fra et scenografi lager, og en eller annen merkverdig lang balkong, hvor der liksom skulle foregå noe, fungerte dårlig. Underveis tenkte jeg at dette var Tåkefyrstens markering av at han var blitt nødt til å spare penger og foreta vesentlige innskrenkninger, siden han hadde glemt at det skulle betales pensjoner, men så ser jeg at det drysses på med en himalnde haw med musikanter i flotte kostymer, for å fylle ut scenerne, strengt tatt lidt overdrevet, og ikke nødvendig i følge komposisjonen, så vidt jeg husker fra andre forestillinger. For mye effektmakeri.

Mattie Ulners sammen stilling av kostymer fungerte underveis ganske bra, og noen av kostymene var riktig flotte, men ikke dem til hovedrolleinnehaverne,  men dette var en merkverdig sammenstilling av alle mulige tidsepoker. Lysdesignet ved Bruno Poet var forsåvidt OK, der var lys hvor det skulle være, og man kunne ihvertfall se de som sang. Og atmosfæreskapningen med lyset fungerte.

Operaens orkester spiller flott, Ouverturen var highlight, i flotte tempi, som brakte det hele fremover.

Publikum var overveldende begeistret med en lang rekke fremkallelser og stående applaus på slutten, musikalsk sett helt vell fortjent
. Men det vi så for våre øyne, var underveis ganske så merkverdig.

– – – – – –

Les også vår positive kritikk av Thaddeus Strassberger og hans team´s Figaros Bryllup på http://www.kulturkompasset.com/2013/09/figaros-bryllup-enda-et-innspill-i-kvinnesaken/