Praktfullt Arne Nordheim verk med Oslo Filharmoniske Orkester

Av Henning Høholt

OSLO/NORGE: Det var en helt ekstraordinær opplevelse å høre Arne Nordheims praktfulle, storslagne, eksistensielle og nyromantiske  solist/ello/korverk, WIRKLICHER WALD (1983) med Oslo Filharmoniske Orkester og nesten 100 manns kor, samt de utsøkte solistene Eir Inderhaug, sopran og cellisten Bjørn Solum, meget musikalsk dirigert av Alexander Shelley.

Arne Nordheim: WIRKLICHER WALD (1983) med Oslo Filharmoniske Orkester og nesten 100 manns kor, samt de utsøkte solistene Eir Inderhaug, sopran og cellisten Bjørn Solum, meget musikalsk dirigert av Alexander Shelley. Foto Henning Høholt

For den del av publikum som er vokst opp med Arne Nordheims (1931-2010) musikk til Glen Tetleys ballett, bygget over William Shakespeares The Tempest, (med den lysende mannlige solisten Kjetil Gudim som Ariel i mange år), som var Den Norske Operas Balletts signaturverk gjennom flere tiår, godt dirigert av Charles Darden, var dette et herlig gjenhør med mange av Nordheims lyriske og dramatiske komposisjonsdetaljer, vi følte oss rett og slett hjemme.

Applaus etter Arne Nordheim: WIRKLICHER WALD (1983) med Oslo Filharmoniske Orkester og nesten 100 manns kor, samt de utsøkte solistene Eir Inderhaug, sopran og cellisten Bjørn Solum, meget musikalsk dirigert av Alexander Shelley. Foto Henning Høholt,

Underveis satt jeg med den følelsen, at nettopp dette verket kunne være et ideelt helnorsk  storverk som Oslo Filharmonien faktisk kan benytte på den stadig økende utenlands turne virksomheten sin, Hvor man i de enkelte byene kan utfordre et stort lokalt kor til å medvirke i konserten
. Dette vil være en utfordring for det gjestende koret, og verket er så representativt for norsk samtids musikk fra denne inspirerende perioden, hvor Arne Nordheim var en fanebærer i denne genren. Det er også helt forståelig at det var han, som til sin død, sammen med sin hustru bodde i Statens Æresbolig Grotten på hjørnet av Slottsparken, en bolig som nå etter Arne Nordheims død er overtatt av Jon Fosse. Det er også ganske forståelig at dette nettopp er yndlings komposisjonen til Arne Nordheims kone, Rannveig Getz, som var tilstede på konserten
.

Eir Inderhaug var helt på høyden i dette verket, med utrolig mange meget krevende høye toner, som ble perfekt plassert og disponert, dette var dramatisk og meget vakkert, Koret var strålende, med en enorm vakker klang, styrke, og følelse, de har med sin dirigent, Øystein Fevang, gjort et fremragende forberedelses- og instuderingsarbeide. Bjørn Solums gjennomgående gripende og dramatiske cellostemmen blev briljant utført.  Det virket, for meg, som om dirigenten Alexander Shelley forstod dette verket, det lyktes bra for ham, mye fordi jegg oppfattet at han har evnen til å lytte og til å la detaljene få lov å klinge ut.

Mozarts vakre requiem bleknet lidt etter Arne Nordheims energi utladninger, Selvom der var mange vakre detaljer, gode solister, og de mange kjente partier, så følte jeg for det første at de langsomme partier, gikk for fort. slik at man ikke fikk de store kontrastene, som ligger i verket, videre oppfattet jeg i korpartiene svakheter i homogeniteten, klangen og i balansen mellom partiene, detaljer, som  jeg ikke hadde oppfattet i Nordheim verket før pause. Det kan virke for meg, som om man har brukt mye av energien, og av samprøve tiden mellom orekster og kor på å forberede Nordheims verk perfekt, og ikke fått tid nok til å dvele ved Mozarts Requiem, som både trenger og fortjener å ha god nok tid til å forberede
. Solister i dette verket var Eir Inderhaug, sopran, Ingeborg Gillebo, mezzosopran, Thorbjørn Gulbrandsøy, tenor, Richardt Burkhardt, bass. Dirigent fortsatt Alexander Shelley, – Terje Tønnesen var kveldens konsertmester. Øystein Fevang ansvarlig for korinstuderingen for begge verkene.

Applaus etter Wolfgang Amadeus Mozarts Requiem. Eir Inderhaug, sopran, Ingeborg Gillebo, mezzosopran, Thorbjørn Gulbrandsøy, tenor, Richardt Burkhardt, bass. Dirigent Alexander Shelley. til venstre konsertmester Terje Tønnesen. foto

may be appropriate. The partner’s sexual function if45active coronary heart disease or other significant viagra online.

. Henning Høholt

PROGRAM PLANLEGGING

I programmet noterte jeg meg at Mozarts Requeim var satt opp både på onsdagen og på torsdag, mens Nordheims praktverk kun var satt opp den siste dagen. Dette må være en feilvurderingen fra programutvalget. Selvsagt forstår jeg at de antar at Mozarts Requiem vil trekke fullt hus, for det kjenner publikum, imidlertid oppfatter jeg det slik at man derfor nettopp burde ha benyttet Mozart som “trekkplaster” til å lure folk til å få med seg Nordheim, som kanskje ikke er fullt så kjent, og da ville publikum ha fått en gledelsesfull opplevelse, som de faktisk ville ha gledet seg over i mange år. Noe å tenke på for programutvalget til neste anledning. Videre er det jo viktig å få spilt god ny norsk musikk. Og er det på dette fremragende nivå, da er dette norsk samtidsmusikk på sitt beste.