PRAKTFULL “I FOKINEs VERDEN” MED NASJONALBALLETTEN i OSLO.

Av Henning Høholt, text og applause fotos.

Øvrige foto: Erik Berg.

OSLO: Ballettsjef Ingrid Lorentzen markerer seg sterkt med sin åpnings forestilling, som virker om god planlegging og forberedelse, god inspirerende gjennomføring av prøveperioden, hvor alle Nasjonalballettens kapasiteter har hatt en sikkert travel jobb. Resultatet er blitt flott.

Ballettsjefen markerer med dette noen av hennes prioriteter. Fornyelse, gi utfordringer til mange sider innen hele den norske ballettverdenen.  Gi muligheter for norske koreografer for å få presentert seg på hovedscenen med fullt ballettkompani, eller med mindre grupper, med stort orkester. Bevare kontakten til ballett historikken.  Men samtidig bringe inn inspirasjoner fra hele verdenen, som er helt nødvendig for ballett/danse miljøet.

Det nære samarbeide med CODA dansefestivalen i åpnings perioden, også med andre forestillinger og arrangementer med CODA tilknytning bærer bud om et ønske om  positivitet.

Allerede i denne første produksjonen som Ingrid Lorentzen har planlagt gir hun 4 norske og 1 ung gjestende utenlandsk koreografer muligheten for å markere seg
. Videre stiller hun opp med inntill 3 besetninger i mange av hovedpartiene, som gir kompaniets dansere gode muligheter for ekstra krevende utfordringer, noe de mestrer flott.

PETRUSJKA

I Fokines verden begynner med Alan Lucien Øyen, en av huskoreografene, som markerer sitt fornemme talent med en flott, og hjertegripende tolking av den berømte historien om Petrusjka, til Igor Stravinskijs original musikk i 1911 versjonen, hvor titelrollen Petrusjka i Øyens versjon ikke lenger er en dukke av strå, men en følsom vakker liten gutt, som er klovn i Sjarlatanens markeds underholdnings ensemble. Praktfullt formet og danset av Daniel Proietto, et av norsk danseverdens aller største dansetalenter i nettopp dette faget, som krever innlevelse, følelse, beskjedenhet, ømhet, sarthet, men også virtuositet, briljans og ikke minst scenisk nærvær, samt også evnen til å fylle scenen i sin ensomhet. Proietto har videre den sjeldne evnen at han gjennomfører en hel rekke med krevende koreografiske kombinasjoner etter hverandre, uten å markere opphold mellom de enkelte delene, han klarer i sitt formspråk å veve dette sammen til et hele.

Som Ballerinaen ønsker Øyen en klassisk “ballerina” og det har han funnet i Chihiro Nomura, meget vakkert formet, godt teknisk.

Kontrastrende til den følsomme Petrusjka, opplever vi som Maureren et av de andre helt nye tilskudd til Nasjonalballetten den flotte, sterke cubanske danseren Osiel Gouneo, som allerede i hans Blå Fugl tolking rett før sommerferien i balletten Tornerose gjorde seg særdeles bemerket. Som Maureren er det med gjennomført scene tilstedeværelse, utrolig flotte tekniske detaljer i hans dans, og ekstraordinært flotte sprang.  Det skal bli en stor glede for publikum å fortsette å følge denne flotte danseren, som er en ung internasjonal kapasitet.  Videre er en slik kapasitet sikkert en inspirasjon for alle Osiel Gouneos kolleger i Nasjonalballetten. I rollen som Sjarlatanen (kanskje Fokines selvportrett?) gleder vi oss over Ole Willy Falkhaugen.

En stor folkemengde (ballettkorpset) hører hjemme i Petrousjka, hvori der er en lang rekke større og mindre roller, barn fra Operaens Ballettskole og Statister.

I andre av rollene la vi spesielt merke til Paulo Arrais som brudgommen, strålende på scenen, det er flott at Arrais er kommet “hjem” til Norge etter karrière som principal danser senest i Boston ballet. Han lyser opp på scenen med et flott arbeide. Sammen med seg er Miharu Maki som hans brud, Philip Currell flott som hans forlover, Francesca Golfetto og Emma Lloyd er brudepiker. Paulo Arrais skal i denne produksjonen av I Fokines verden også danse Prince Ivan i Liam Scarletts Ildfuglen. Beskrevet senere i denne omtalen.

Vi opplever mange gode rolletyper i produksjonen, som gir oss gode atmosfærer, selvom Øyen i scenografien av Åsmund Færavåg har beveget seg bort fra Saint Petersburg til en mer upresis eventyrlig by på kloden. Han lar balletten innlede med tekst fra “As you like it” av William Shakespeare, for å gi oss en pekepinn om sine tanker. Jeg hadde likt at vi hadde fått en følelse av markeds atmosfæren, som her minnet mer om gatedans og moro i New York. Stine Sjøgrens kostymer er flotte og med sving i, som er viktig når det gjelder ballett kostymer, og passer glimrende til historien.

Musikalsk sett er hele kvelden strålende med et inspirert Operaorkester dirigert av musikksjef John Helmer Fiore, men det skal jeg komme tilbake til i et eget avsnitt.

 

Mellom kveldens første delen Petroushka og siste delens Ildfuglen, begge med Igor Stravinskyjs storslagne musikk,  som avslutter kvelden opplever vi en avdeling med tre andre verdenspremierer, hvor Lorentzen lar tre norske koreografer presentere seg med hver sine ideer om hvordand e oppfatter tre av Fokines andre berømte hovedverker, Cygne (Svanens død) koreografi Daniel Proietto, til vellfungerende og vellklingende nykomponert musikk av den unge  samtidskomponisten Olga Wojciechowska. Daphnis et Chloe koreografi Ingun Bjørnsgaard, til Maurice Ravel´s vellkjente musikk (utdrag fra 3. del) og Scherazade koreografi Ina Christel Johannessen, til første sats av Rimskij-Korsakovs like velkjente musikk, men også i dette har Johannessen tenkt nytt, og benytter som innledning en persisk vuggesang “Lalalala Gohle Laleh” .

Hver især har løst sin oppgave etter sine egne ønsker.

CYGNE

De første er Daniel Proiettos koreografiske tolking av Svanens død, som i denne versjonen er blitt til Cygne (Svane) en solo forbildelig danset og tolket av Camilla Spidsøe, Som i 2005/06 fikk Kritikerprisen for sin opptreden oppsetningen «Carte Blanche a la Naharin».  Spidsøe tolker Proiettos oppfattelse av Svanens død med stor følelse og innlevelse, og vi har følelsen av at vi går bakover til Anna Pavlovas periode. Bra nykomponert musikk av Olga Wojciechowska. Flott Svane tutu med vinger av Stine Sjøgren, meget vell utført. Lysdesign ved Kristin Bredal. Det som gir denne Cygne en ekstra dimensjon er det interessante videodesign av Yaniv Cohen, som gir oss en mulighet for å oppleve Svanen i flere vinkler, og fra flere sider på samme tid, og også gjør at Cygne fyller opp scenen. Den unge gutte sopranen Andreas J. Augustimius kompletterer scenen med sin nydelige sang, i kontrasterende sort antrekk til den hvite Svanen.

Daphnis et Chloe

 

Koreografert av Ingun Bjørnsgaard til en del av Maurice Ravels originalmusikk (utdrag fra 3.del) følger etter. Trass i en flott åpning med Lisa Nielsen “joggende” mot publikum og at de fire danserne gjør en glimrende jobb, som i tillegg til Lisa Nielsen og Marco Pagetti også er Kári F. Bjørnsson som Daphne og Grete S.B. Nybakken som Chloé, oppfatter jeg denne som det minst vellykkede i produksjonen. Jeg klarte ikke å finne noen mening i dette, jeg følte at jeg så bevegelser, som jeg har sett igjen og igjen i Ingun Bjørnsgaards danseforestillinger, jeg fikk ingen forståelse av at man forsøkte å fortelle meg en handling, eller bare antydet en historie. Videre ga kostymene ikke noe ekstra. Mye kunne kanskje ha vært reddet om ihvertfall kostymene hadde vært spektakulære, eller gitt et eller annet. Ikke godt nok.

 

Sheherazade

Koreografert av Ina Christel Johannessen med en del av Rimsky-Korsakovs original musikk (1.sats) fortalte oss 1001 natts historien om Sheherazade, flott tolket av Camilla Spidsøe med Ole Willy Falkhaugen som hennes sterke motpart ga oss en helt annen oppfattelse av god samtidsdans, dette var dramatisk, flott, medrivende.

Stine Sjøgren hadde holdt seg til kostymer i blå farger, og vi ble hele tiden minnet om litteraturen 1001 natts eventyr ved bøker som falt ned fra snore loftet, rytmisk, uten å forstyrre, men understrekende. Meget bra.

– Men siden dette bygger på et berømt orientalsk eventyr undrer det meg imidlertid på, hvorfor ikke koreografen hadde benyttet anledningen til å ta opp den orientalske tråden, som med så fremragende dansere og denne praktfulle musikken kunne ha løftet det hele enda et hakk, og spesielt når hun allerede hadde involvert som innledning en persisk vuggesang “Lalalala Gohle Laleh” interessant fremført av Mahsa Vadal of Narjab Vadat Nikolai fra verket “Lullabies from the Axis of Evil” (2004).

Men, dette er det, som kjent, koreografen som bestemmer.

ILDFUGLEN

Koreografen (og ballettdanseren) Liam Scarlett fra The Royal Ballett i London har skapt det annet glitrende ytterpunkt i denne helaftensforestllingen, Ildfuglen. Den er blitt et eventyr, med spennende scenografi og kostyme design av Jon Bausor. Flott lys ved James Farncombe. I dette avsluttningsverket i en lang ballettkveld kommer vi tilbake til det meget internasjonale nivå, hvor Nasjonalballetten befinner seg. En stjernerekke av solister i hovedrollene, som Ildfuglen briljerte Yolanda Correa, som i 2012 vandt den prestisjfulle Positano Award: Den mest fremragende kvinnelige danser på den internasjonale scene! Tett fulgt opp av hennes skumle Koschei strålende tolket av en annen prisvinner, Aarne Kristian Ruutu som for sin rolle som Mercutio i Romeo og Julie i Michael Corders koreografi i 2010/11 fikk Dansekritikerprisen.

I rollen som Koschei understreker Ruutu sitt flotte dramatiske tekniske og kunstneriske talent, med å tolke en så krevende rolle, som koreografen Liam Scarlett har lagt ekstra vekt på skal være mer tydelig, med mer dans og ytterligere krevende enn den var i Fokines versjon i 1910. Dette er mulig når han har så flott en solist å jobbe med som Ruutu. Rollen som Koschei er forøvrig sterkt kontrasterende til rollen som den ene av to Dragqueens, som Ruutu tolker i Petrusjka, og som det så ut som om han også trivdes meget bra i.

Som Prinsessen gledet vi oss over en vakre Emma Lloyd, mens Yoel Carreno danset den viktige rollen som Prins Ivan, som både skal være forelsket i Prinsessen, men som hodekuls forelsker seg i Ildfuglen, som også til slutt redder ham.

Dessverre ble Yoel Carrenos tolking av Prinse rollen anonym, han manglet på premieren rett og slett den helt nødvendige ekstra sceniske utstrålingen og karisma, selvom dansen ble utført upåklagelig. Det skal bli spennende for publikum senere i spilleperioden å oppleve hhv Andreas Heise og Paulo Arrais som Prins Ivan. Koreografien er utfordrende, jeg følte en død periode i mellom partiet med de mange prinsessene, dette kunne kanskje ha vært gjort lidt mer inspirerende, men dette kan også skylles, at med et så krevende og langt program med hele 5 verdenspremierer med stor musikk, da går det utover publikums konsentrasjon. Imidlertid så veiet den spennende ideen med et “Fabergé” liknende egg, som inneholdt det opprinnelige egget, som ble holdt under en kjempe fugle klo opp og gjorde scenografisk dette meget spennende understreket av den gode lyssettingen.

Det skal understrekes at der er opptil 3 besetninger i hovedpartiene i denne produksjonen.

OPERAORKESTRET

Gjennomfører denne kvelden en kjempejobb, briljant ledet av dets fremragende musikksjef John Helmer Fiore, med Camilla Kjøll som sin konsertmester. Fiore er en gevinst og en pryd for Operaorkestret og for Den Norske Opera & Ballett
. Det er et funn at man har klart å overtale Fiore til å komme til Norge og øse ut av sin erfaring, kunnskaper og musikalitet, og jeg føler at hele orkestret spiller mer inspirert nå under Fiores ledelse, enn det har gjort på meget lenge. Jeg håper at Operaens Styre påser at Operaens ledelse tar seg godt av Fiore, slik at vi, – og hele Norges musikkliv – kan ha glede av ham meget lenge. En slik musikk kapasitet med så stor alsidighet og dyptgående erfaring og kunnskap innen såvel opera og ballett som John Helmer Fiore skal man lete lenge etter å finne.

ANNE BORG

Ballettsjef Ingrid Lorentzen dediserte før forestillingen kveldens premiereforestilling av I Fokines Verden til tidligere ballettsjef Anne Borg, som var tilstede i salen, og som nettopp er blitt tildelt Norsk Kulturråds Ærespris, som blir overrakt ved et eget arrangement i neste måned. Æresprisen består av kr. 600.000, i tillegg får hun overrakt Elena Engelsens vakre skulptur av en Norsk Urløve, en urløve, som man iflg. Elena Engelsen, mener kan ha levet i Norge i urtiden, det er derfor denne er mer busket og uvøren, enn slik man vanligvis tenker seg en løve.  Det er første gangen prisen blir tildelt en ballettpersonlighet. Det er en stor honnør til Norsk Ballett. Scenepersonligheten Edith Roger er tidligere blitt tildelt Norsk Kulturråds Ærespris, men da for hele sin sceniske virksomhet, som bl.a. også inneholder ballett.