Nasjonalballettens ONEGIN er et klassisk ballett høydepunkt. 

Av Henning Høholt

OSLO/NORGE: Et begeistret publikum gledet seg over Nasjonalballettens virtuose, følelsesfulle og vakre fremføring av John Crankos og Peter Tsjaikovskijs/ arrangert av Kurt Heinz Stolz´s flotte helaftensballett ONEGIN, bygget på Alexander Pushkins(1799-1837) berømte versroman Evgenij Onegin skrevet 1825-32.

Den første av tre forskjellige hovedrolle besetninger presenterte Yoel Carreño strålende flott, maskulin, kjølig og meget velldansende i tittelrollen Eugene Onegin, sammen med hans strålende Tatjana Julie Gardette, rolig , romantisk og tankefull, som sammen ga publikum den ene krevende pas de deux etter den annen, med stort overskudd og innlevelse, – flotte bein. Carreño som i begynnelsen er en kald ufølsom og lidt overlegen Onegin, slik som hans karakter skal være og senere som den forelskede Onegin, som innser hva han i sin egoisme og utilnærmelighet har mistet, og Tatjana, først som den ganske unge Tatjana, innadvendt, opptatt av sine bøker, som blir fascinert av Onegin, og som etterhvert blir voksen i siste akten, hvor kostumier Elisabeth Dalton til ballscenen i tredje akt har kledet i kveldens flotteste kjole i et fornemt mørkrødt stoff. Denne krevende oppgaven klarte Gardette flott, det kunne nesten virke som om denne rollen er skapt spesielt for henne. Sammen med Youl Careño var det et stjernepar vi opplevet på scenen
.

Det faktum at John Cranko begynte sin karriere som danser i en svært teatralsk selskap – Sadlers Wells Ballet (som senere ble The Royal Ballet) – spilte en viktig rolle i utviklingen av hans stil og preferanse for narrative verker.

I Onegin ser vi bevegelse fylt med dramatiske intensjon, soloer og duetter som fremmer fortellingen. I Act I Pas de Deux hemningsløs løft og raske kast, som på en god måte representerer Tatjanas ville fantasi. Dette står i kontrast til utviklingen i Act III som er mer forenlig med Tatiana nøling. I Onegins ansikt er der sterke følelser.

Soloer brukes også til å kommunisere noe om karakteren; forekesempel Lensky´ dans før duellen, som Lucas Lima danset strålende, med nettopp den rette formidlingen av melankoli, men også besluttsomhet, han vil ikke akseptere Onegins utstrakte unnskyldende hånd, – mens rekken av kast og løfter i den påfølgende scenen med Olga og Tatiana forteller om deres tilstand av fortvilelse.

Corps de Ballets danse tjener et dobbelt formål, enten som underholdning i handlingen, hvor for eksempel den flotte serien med bondegutter var briljante med Aarne Kristian Ruutu som ledegutt, etterfulgt av den flyvende par presentasjonen frem og tilbake henover scenen i forrykende tempo, som gir liv til den flotte musikken, – eller som bakteppe for scener mellom hovedpersonene. Alle disse detaljene som ble vell gjennomført av både solister og corps de ballet gjorde Onegin til et høydepunkt i ballett sesongen i Oslo.

Jeg håper at denne balletten forblir en tilbakevendende begivenhet, noe som da også ballettsjef Ingrid Lorentzengir signaler om, ved at hun har programsatt tre fulle besetninger + til og med 4 i rollen som Olga.

Etter denne sesongens mange “eksperimentelle” oppsetninger av nyere og klassiske opera forestillinger, var det en utsøkt nytelse for den del av det store musikkelskende publikum, som holder av klassiske forestillinger med kostymer og scenografi, som har relasjoner til gamle gode produksjoner. I så måte passer denne forestillingen bra i forbindelse med feiringen av Grunnlovsjubileet 1814-2014, hvor man kan se original antrekk i samme stil i 1814 utstillingen på Nasjonalmuseets avdeling Kunstindustrimuseet.

I rollene som Olga og Lenskij briljerte virtuose Emma Lloyd og Lucas Lima, lekne og lette, slik deres karakterer er i balletten,  Emma Lloyd, ung, uskyldig, leken, lett til bens og forelsket i Lenskij,  Lucas Lima tilsvarende leken og lett, meget flotte bein, kast og hele veien perfekte virtuose avsluttninger.  Scott Casban var maskulin og flott som Fyrst Gremin. Det var også en stor glede å gjense Gro Gudim på scenen som Tatjanas barnepike, en god karakter, med godt iscenesatte detaljer ikke minst i andre scenen, det er også en glede å notere seg at Gudim tradisjonen fortsetter med Gro Gudims datter Thea Gudim Breder på scenen. Hedda Staver Cooke var en sikker Fru Larina, mammaen til Tatjana og Olga.

I scenen med Tatjanas fødselsdagsselskap gledet publikum seg meget over de “gamle” balldeltagerne, som illuderte utrolig godt, men likevel klarte å danse i ball aktivitetene helt perfekt. Selv om de “gamle” var utrolig godt maskert og bevegelses mønstret var perfekt, men de klarte å danse virtuost, meget bra og karakterfullt gjort. Noen var ganske ukjennelige, men en av de aller eldste ble fort gjenkjent av kritikerne som Kristian Alm, han har en helt egen evne til å bli perfekt i denne typen karakter roller.  Sammen med den øvrige delen av den eldre familien
.

Corps de ballet var briljante i sine mange flotte og krevende ensembler som ble fremført med fart og eleganse, virtuositet og sødme. Det virker som om hele kompaniet har hatt en meget god, gla og vellfungerende prøveperiode, for resultatet er blitt meget vellykket.

Ivan Cavallari – Iscenesettelse

Den krevende John Cranko koreografien har hatt den fremragende Cranko spesialisten Ivan Cavallari som iscenesetter og instudering sammen med Birgit Deharde. De har også vært pøveledere sammen med en rekke av Nasjonalballlettens aller fremste kapasiteter Christopher Kettner, Richard Suttie og Sissel Westnes, alle tre tidligere berømte solister i Nasjonalballetten. 

Ivan Cavallari kjenner Onegin og JohnCrankos krevende koreografi språk fra sin egen tid som solist ved balletten i Stuttgart, hvor han har danset alle de ledende Cranko partiene. Etter en periode i Australien er han nå ballettsjef ved balletten til Opera du Rhin i Strassbourg, med senter i Mullhouse, rette på grensen mellom Frankrike og Tyskland.

Elisabeth Dalton er ansvarlig for de meget vakre og tidsriktige kostymer i delikate farger, og for den like vakre scenografi. En visuell romantisk opplevelse, som passer til produksjonen. God og stemningsfull lyssetting ved Steen Bjarke.

Denne produksjonen hadde premiere 1. Mars 1997, det var samtidig 160 året for Alexander Pushkins død,  i den gamle operaen på Youngstorget under Dinna Bjørns tid som ballettsjef.  De har også tidigere gitt store utfordringer til en lang rekke av våre aller fremste tidligere ballettsolister. Det gav en ekstra spiss på kvelden at Dinna Bjørn var til stede i salen sammen med sin ektemann Eric Viudes, selv tidligere strålende solist i Den Norske Operas Ballett. Publikum husker fortsatt blant annet en av hans helt store roller, Nijinski i den populære forestillingen Dhiaghilevs Ballet Russes av Ulf Gadd, hvor Fredric Rútter, som også var tilstede i salen var den gangen Dhiaghilev.

 

Martin Yates fikk Operaorkestret til å svinge, flotte tempi, gode følelser, og vi gledet oss over mange vakre detaljer i Tsjaikovskijs musikk, arrangert av Kurt-Heinz Stolz, som har bygget sine arrangementer mye på Tsjaikovskijs klaver verk Årstidene, samt musikk fra bl.a. Francesco di Rimini, og Romeo og Julie Ouverturen. Dette klang flott.

Kulturkompasset følger opp, som vi har som tradisjon, hvis vi har mulighet for dette, også med omtaler av de to kommende hovedrolle besetninger fra hhv 6. og 7. Mars, som er de kommende forestillingsdage for Onegin, som forøvrig står på programmet helt frem til 26. Mars. Jeg tipper at der blir lange køer ved billettluken, for dette er klassisk ballett på sitt aller fremste.