Med ballettforestillingen SHOOT THE MOON på Den Norske Opera & Ballett slår Nasjonalballetten ettertrykkelig fast at den nå befinner seg på internasjonalt nivå.

Silas Henriksen i Shoot the Moon, foto Erik Berg

Forestillingen består av 4 balletter av samtidskoreografer, to norske, blant våre aller fremste, Sølvi Edvardsen og Jo Strømgren og utenlandske gjester David Dawson og Paul Lightfott/Sol Leon.

Avskjed med CHRISTOPHER KETTNER

Musikken er også musikk av samtidskomponister av aller fremste slaget, Aasmund Feidjes musikk til Sølvi Edvardsens ballett ACCESS, som først og fremst er en fornem avskjed med en av Nasjonalballettesn store mannlige stjernedansere gjennom mange år Christopher Kettner, som sammen med Victoria Herbert danser sine siste forestillinger som ledende solist i kompaniet.

Dette er en særdeles verdig og flott avskjed fra en stor danser, som publikum har gledet seg over i snart et par desennier, som viser hans flotte kvaliteter, i en særdeles delikat og vellgjennomført pas de deux med hans strålende partner Victoria Herbert, med flotte solopartier for Christopher Kettner. At han er en populær danser høres også på applausen og hyldesten fra publikum. Christopher Kettner og hans fremragende kvaliteter innen hele hans store klassiske og samtidsrepertoare vil bli savnet i kompaniet. Det er tydelig at koreografen Sølvi Edvardsen har likt å smarbeide med begge danserne da hun kreerte denne balletten for dem i 2007.

Christopher Kettner og Victoria Herbert i Access, foto Erik Berg

Jo Strømgren har laget en samtidsballett med navnte The Wake til Bergmund Waal Saksliens musikk: The Wake. I denne er det scenografi og lysdesign ved Jo Strømgren og de praktfulle kostymene til Bregje van Balen, der imponerer og fascinerer publikum mest, slik at den spennende dansen dessverre delvis forsvinner, men likevel er det kontrasten mellom den spennende scenografien med dets meget inspirerende lyssetting og kostymene, som ligger som bakgrunn for Jo Strømgrens bevegelsesspråk som harmonerer godt sammen.

Disse to ballettene er meget medvirkende til hele programmets suksess. Imidlertid er det åpnings – og avslutningsballettene av de utenlandske gjestene som gjør at vi med dette programmet kan slå fast at Den Norske Operas Ballett befinner seg på et internasjonalt nivå.

David Dawsons åpningsballett til kvelden med tittelen: “dancingmadlybackwards” er en estetisk nytenlse for øynene
. Det lille utvalget av dansere, Miharu Maki, Maiko Nishino og Eugenie Skilnand, samt guttene Philip Currell, Andreas Heise, Silas Henriksen og Gakuro Matsui løfter denne ballettenover i en annen opplevelsesverden i en særdeles delokat scenografi ved John Otto omed Bert Dalhuysens imponerende scenografi i Yumiko Takeshimas delikate kostymer fnuglette helt korte kjoler til jentene og lange benklær til guttene. Meget delikat. Denne balletten er delt i to, den fnugglette svevende dekorasjonen er insprert av den kunstneriske innredningen i operhusets foyer, i den første delen i en helt hvit lyssetting, Gakuro Matsui i en vakker krevende solo uten musikk. Dette følges opp av en del med musikk av Peteris Vaska: Viatore, hvor danserne får anledning til å briljere i den mest delikate dansekombinasjoner og med rosa lyssetting. Praktfullt.

Silas Henriksen og Eugenie Skilnand i dancingmadlybackwards, foto Erik Berg

SILAS HENRIKSEN PÅ TOPP.

Etter de to norske balletten avslutter hele kvelden med en opplevelse signert Paul Lightfoot og Sol Leon. Deres “Shoot the Moon”, som også er blitt hele kveldens tittel er en opplevelse. I en tredelt dekorasjon med tre forskjellige rom med vinduer og døre, som på en dreieskive elegant lar danserne bevege seg mellom rommene, og kommunisere med hverandre mellom rommene, gjennomfører de fem danserne i forestillingen sine duetter, soloer, og sin kommunikasjon med de forskjellige rommene. I dette opplever for første gangen Arendals danseren Silas Henriksen som den solisten som gjør seg allermest bemerket. I hans krevende soloer viser Silas Henriksen at de talentene, som vi har sett hele tiden siden han var student på KHIOs Ballettlinje, i de to årene han har vært aspirant i kompaniet og nå som fastansatt at  han er kommet frem til å bli en av ballettkompaniets allerfremste dansere, jeg er fristet til å bruke uttrykket “En stjerne er født”. Fortsetter hans utvikling slik, vil vi i Silas Henriksen ha en kommende prins til de store klassiske ballettene, samt en sterk danser i det moderne faget.  Han sa en gang til meg: “Man må krabbe, før man kan gå”. Nå er han kommet over fra krabbe stadiet til det neste stadiet. Bravo.Sammen med Silas Henriksen gleder vi oss over en fire andre av Ballettens allerfremste dansere, som alle har bevist en enorm flott utvikling, ikke minst Eugenie Skillnand og Philip Currell, som vi også gledet oss over i kveldens første ballett av David Dawson. Kristian Alm er en opplevelse i seg selv, han viser i sitt enorme kreative uttrykk i denne balletten en enorm spennende kreativitet, hvor han simpelthen kaster seg ut i det utrolig krevende formspråket uten hindringer og gjennomfører dette meget imponerende og særdeles strålende.  Parvaneh Scharafali er et nytt bekjentskap i ballettkompaniet, og hun har selv medvirket ved innstuderingen av denne balletten

. Hun viser et spennende og flott dansespråk, en danser vi gleder oss til å følge. I denne produskjonen har Lightfoot/Leon valgt a la to TV kameraer følge danserne, og prosjisere nærbildene, av hva som ksjer i de tilstødende rommene opp over den flyttbare dekorasjonen på dreiskiven, dette gir helt uanete effekter, selvom vi har sett denne typen kamerafølgning tidligere flere steder, er den måten Lightfoot/Leon har valgt å gjøre dette på, en viereutvikling av de spektukalære muligheterne som en forestilling har til å forny seg, og tilnerme seg til nye presentasjonsformer unik og tankevekkende. Imidlertid skal dette først inn i en produksjon, skal dette gjøre med formfølelse, denne følelsen har Lightfoot/Leon takket være gode Kamera operatører. Til denne balletten introduseres publikum til Philip Glass delikate musikk: Tirol Concerto Movement II med klavesolisten Yoko Toda i orkestergraven, dette er vellykket. musikken og ikke minst pianoklangene klinger i publikums ører når de forlater operahuset, dette er meget vellvalgt. Publikums begeistring ville ingen ende ta. Det er en spesiell opplevelse når samtidsballettprogrammer med samtidsmusikk fremføres med levende musikk, dette gir forestillingen et helt spesielt løft. Den Norske Opera & Balletts Orkester spilte utsøkt dette krevende samtidsprogram, under sterke ledelse av Ingar Bergby med Odd Hannisdal som konsertmester. Utsøkt.Dette er på internasjonalt nivå. Hvornår skal ballettkompaniet gjeste på Théatre des Champs Élysées i Paris?

The Wake 2, foto Erik Berg

Kristian Alm i Shoot the Moon, foto Erik Berg