Militær elskovsdrikk!

Av Asbjørn Faleide Fristad

Å gå i land på et militært område med så mye historie som Oscarsborg er i seg selv spesielt, og det blir ikke dårligere av at anledningen er opera
. Det er lett å bli rørt når militæret, representert ved kommandanten, Stein Erik Kirknes, kledd i gallauniform, forteller at det er helt naturlig for forsvaret å drive med opera – for som de sier selv ”Kulturen er verd å forsvare”.

Oscarsborgsoperaen har gjennom ni forskjellige oppsetninger rukket å gjøre seg til et velrenomert kulturprosjekt, og det er fremdeles spesielt å se opera i borggården til en av landets mest kjente festninger.

Denne sommeren var det Gaetano Donizettis ”L’elisir d’amore” som sto på programmet, og denne kritikken er fra forestillingen som var 23. august.

Solid komikk!

Det Oscarsborgoperaen virkelig leverer er komikk. Med hovedrolleinnehaver Kjetil Støas Nemorino får man så mye medynk at det halve kunne vært nok, og Lina Johnson gjør en solid og kjølig Adina.

Lattermusklene får allikevel mest trim når vi møter Belcore i Tom Erik Lies skikkelse. Det er ikke først og fremst sangen, selv om den er upåklagelig, som gjør denne rolletolkningen så god. Han er en slags mellomting mellom Mussolini, Don Giovanni og en klovn, og bare bevegelsene hans på Scenen ville vært nok til å forsvare en helaftens forestilling.

For mye internhumor.

I løpet av en produksjonsfase er det lett at et enemble utvikler humor seg i mellom, dette kan på sitt beste krydre forestillingen, men ensemblet var nok litt vel husvarme på denne nest siste forestillingen. Etter min smak ble det litt mye da Dulcamara, i Lars Arvidson skikkelse, skulle hjelpe til med å stemme orkesteret i innledningen til andre akt. Det var også for mye da dirigent Terje Boye Hansen ”kjeftet” på musikere som liksom var for seine. Ensemblet burde absolutt ha humor seg i mellom, men kanskje den kunne vært utført på bakrommet og ikke som en del av forestillingen.

Under åpen himmel

Oskarsborgsoperaen er utendørs, og det merker man. Ikke bare fordi det er stemningsfullt å sitte under åpen himmel – i alle fall når været er godt – men også fordi akustikken ikke er helt optimal.

Forestillingen gir aldri det helt store kicket av lyd man kan få i en innedørs opera, men det vi hører er vakkert.

Språk

Forestillingen foregikk på norsk, svensk og en smule italiensk, og det fungerer overraskende bra. I alle fall norsk og svensk. Det virker litt jålete når vi blir servert en arie på italiensk; ”una furtiva lagrima”. Skal man først oversette, mener jeg man godt kan oversette alt. At språket var så nært for oss i publikum gjorde at det var lett å følge farsen, og operaen ble ikke bare en kunstopplevelse, men god underholdning. Opera kan være så mye enn en ren estetisk opplevelse, og det er derfor riktig og viktig å gjøre den tilgjengelig for et publikum som ikke nødvendigvis forstår italiensk.

Solid helaften

Det hele blir en meget solid helaften; båttur på en rolig Oslofjord, opera i historiske omgivelser og båttur tilbake til byen

. På den båten jeg reiste med var det til og med mulighet for et glass vin under den stjerneklare seilasen til Sandvika – sånt blir det operafans av.

Produksjonen

Av Henning Høholt

Stein Winge, som er ansvarlig for regien er en mester i å poengtere morsomme detaljer, og sangerne følger ofte hans inspirerende påfunn med glede. Slikt også i denne Elskovsdrikken.

Et godt samarbeide også med en scenograf, Benoit Dugardyn,  som har utnyttet rommet bra, også selvom nødvendige oppussings stillass var på plass i borggården, – som er opera rommet. – på grunn av oppussing
. Kostymene ved Ingeborg Bernerth er vellykket, lekre, lyse positive fargekombinasjoner har hun valgt, som matcher fint til dekorasjons veggens farger på husene. Lyssettingen ved Paul Vidar Savarang og Ole Kristian Stavnsborg fungerer perfekt, ingen oppfatter at vi skifter fra dag til natt underveis. Et godt teamwork.

Etter “svalesangen” i dagslysdelen, satt jeg kun og ventet på flaggermusene, men dem så jeg ikke.

Oscarsborgoperaens Orkester og Kor klinger strålende, dirigent er Den Norske Operas & Balletts fremragende og meget allsidige dirigent Terje Boye Hansen, kormester er David Maiwald. Jeg gledet meg meget over den utsøkte fagotten i “Una furtiva lagrima”. Produsent er Anne Schinrud.