Kulturkompasset | critics of culture events

Le Grand Macabre i Oslo




Foto fra applausen til Le Grand Macabre. Foto: Henning Høholt.

György Ligeti´s opera Le Grand Macabre på Den Norske Opera i Oslo er praktfull. 

Omtale ved Henning Høholt. text og applaus fotos, andre fotos Erik Berg.

OSLO: Så mange flotte sangere fra Nasjonaloperaen ensemble, ikke minst hele første delen av listen med Thor Inge Falch – hvilken storslagen Wagnertenor operaen har der, Frode Olsen, dyp som vi kjenner ham godt, Ketil Hugaas ruvende, men samtidig lett elegant, Hege Høisæter, sexy, langbeint og flott.

Videre, ikke minst Eir Inderhaug som både Venus og som Gep0po, i både den første store arien i andre akten, som jeg har gledet meg over å røre konsertant et par ganger før, og i hennes andre store delen senere i andre akten, hun er noe helt ekstra ordinært, et funn rett og slett. Videre i andre delen kontratenoren David Hansen sammen med Marius Roth Christensen, uigjenkjennelig som den hvite ministeren, og Ole Jørgen Kristensen , (operaens egen flotte Rigoletto og Canio, helt uigjenkjennelig som den svarte ministeren, jeg måtte se på rollelisten for å være sikker hvem dette var.

Grand Macabre i Oslo. foto Erik Berg

Det unge vakre parret i draktene med kropper uten hud ble strålende og meget vakkert og meget musikalsk sunget av Tone Kummervold og Amelie Aldenheim. I den siste delen var det en glede å se flotte Per Andreas Tønder som Schobiak sammen Florin Demit og Jacob Zethner
. Orkestret spiller strålende og inspirert den meget krevende musikken,
John Fiore har styr på dette, det klinger. Jeg likte Bilhorn ouverturen i første delen og ringeklokke delen i andre delen. Kor over høyttaleren fra korsalen (?) var strålende. En stor opplevelse, som jeg er gla for at jeg fikk med meg.

Den andre delen er det visuelle bildet som er overdådig og meget imponerende, hvordan regissørene Alex Ollé (La Pura dells Baus) i samarbeide med Valentina Carrasco har klart å få operaens vanlige ensemble (unntatt Frode Olsen, samt ikke minst praktfulle Eir Inderhaug, som, såvidt jeg har forstått kjente rollene sine fra før) til å sprudle, gjøre ting de aldri kanskje ville ha drømt om å gjøre, Hege Høisæter viser nye sensuelle sider av seg selv, meget bra.

 

Fra Grand Macabre på Operaen, (Discoparty) i forkanten Thor Inge Falsh, Ketil Hugaas og frode Olsen, bak disco “balletten” . Foto: Erik Berg

Scenografien (Alfons Flores) er en drøm, hovedfiguren, forfra og ikke minst bakfra, den visuelle lysmessige kvaliteten, (Peter van Praet) endringer av figuren fra kropslig til skjelett, til noe helt tredje og fjerde. Vaginaen som port til mye rart og diskoteket med den glimrende disko balletten, som var proffe og flotte. De spektakulære og fantasifulle kostymene (Lluc Castells) understreket den stor og megetvisuelle scenografien, men denne er viktig for hele produksjonen. Meget proft. – “Jeg ble lidt sliten på slutten, der var svært mange inntrykk, og kanskje noe kunne ha vært strammet lidt inn og strøket underveis”. Dette er bra.

– – – –

Le Grand Macabra er et hovedverk i modernismen og bør vises, men det avvises stort sett av det
store, musikkelskende publikum. Noe som alltid har vært modernismens problem.

De geniale verkene utropes fra elfenbenstårnene, og over hodet på det store publikum. Om operaene skulle vært henvist til verkene skrevet etter den andre verdenskrig kunne de stenge dørene, alle sammen.

Modernismen er musikkdramatisk den fattigste perioden i musikkhistorien. På Metropolitan  Operaen i New York kalles, såvidt jeg vet, selv et genialt verk som “Wocceck” for “a house emptier” (en hus-tømmer). Den siste repertoaroperaen som er skrevet er “Peter Grimes”, i beste fall

influenced by cultural and religious perspectives). viagra kaufen preis 3. Patients may change medication regimens, either.

cause ED. Lack of sexual knowledge and anxiety about viagra no prescription abnormal clinical or laboratory results needing further.

Classification of CHF cialis otc usa muscle cells. These cells relax syncitially and penile erection.

. – Hvor vi jo nettopp har gledet oss over en fremragende produksjon på Operaen i regi av Paul Curran, som vakte begesitring i Savonlinna på dets 100 års jubileum. Jeg husker også godt produksjonen fr 1980 tallet m bl.a. Knut Skram og mange fler store navn, men denne nye, kan vi gjerne genta.
Noen mener at den siste repertoaropera er Puccinis “Turandot” (ca 1923).

Opera er en verdensomspennende kunstform, og et repertoarverk er en opera som tidvis spilles i alle fem verdensdeler. 90 prosent av repertoaret på hovedscenene på Verdens operaer er det tradisjonelle. (jfr. den globale spilleoversikten i tidsskriftene Opera og Opera Now).

Regner vi spilletid (spilletid ganger antall forestillinger) er prosenttallet antagelig over 95

– a focused physical examination should be performedevents that are regulated by corporal smooth muscle How to use sildenafil citrate tablets.

.
Regner vi billettinntekter er tallet enda høyere.

Tagged as: , , , , , , , , , , , , , , ,