La Traviata med stor stemmeprakt i Oslo

Av Henning Høholt, fotos Erik Berg

OSLO/NORGE: Enda en gang overrasker operasjef Per Boye Hansen sitt publikum, denne gangen er det med en andre besetning i hovedrollene i La Traviata, hvor han presenterer et trekløver i hovedrollene med vakker og stor stemmeprakt. Kristina Mkhitaryan som Violeta, Evan Bowers som Alfredo og Yngve Søberg som Giorgio Germont.

Kristina Mkhitaryan som Violeta Valery. Foto Erik Berg

Som Violeta Valery gleder vi oss over et strålende gjensyn med Kristina Mkhitaryan, som i 2013 vandt Dronning Sonja konkurransen. Henne stemme er stor og vakker, spesielt i 2.3.4. akt hvor hennes følelsesfulle stemme egner seg godt i de mange vakre partier. I første akten gjennomfører hun sine krevende koleraturer med stor sikkerhet og autoritet, men dessverre så skriker hun alle de viktige krevende topptonerne, denne skrikingen er helt unødvendig, for tonerne er på plass, men hun føler altså at hun kanskje ønsker å være sikker, og da skriker hun, Det bør hun slutte med.

Evan Bowers som Alfredo Germont er  et godt valg, hans tenor stemme er vakker, meget sikker, og han har en varme i stemmen, som jeg liker,  Rollen som Alfredo kler ham mye bedre, også visuelt, enn da han spilte en merkelig forfyllet Hoffmann nyligen her i Oslo
.

Yngve Søberg tar førsteklasses vare på rollen som Giorgio Germont , hans meget vakre bassbaryton fyller hele opera rummet med stor velklang, og er et hit på scenen, selvom han vell er yngre enn sin sønn Alfredo, så virker dette riktig.

Yngve Søberg briljerer på nytt, denne gangen i rollen som Giorgio Germont i den nye produksjonen av La Traviata på Operaen,

I andre roller gledet vi oss over Tone Kummervold som Flora
. Caroline Christensen får, liksom på premieren av første besetning mye ut av rollen som Annina, selvom det er et regissør påfunn at hun er med i alle scenerne av operaen. Thorbjørn Christensen gjør en flott figur, og synger vakkert som Gastone. mens Aleksander Nohr er mer usynlig som Baron Douphol. Espen Langvik er flott som Marchese d´Obigny. Jens-Erik Aasbø gleder meget som Doktor Grenvil med sin vakre bass. Kanskje lidt for mye skjegg til rollen
. Han har dessverre kun få soslosanglinjer, men han er et tydelig hørbart tyngdepunkt i de ensembler han medvirker i, hvor hans vakre bass stemme ligger som et sikkert tyngdepunkt i bunnen av det sanglige lydbilde. – Flott.

Frida Elvira Monn-Iversen fungerer godt og ser vakker ut som Alfredos søster. Imidlertid er dette enda et av regissøren Tatjana Gürbaca´s mange merkverdige påfunn. Alfredos søster omtales i teksten, men her har altså regssøren følt et behov for å gjøre noe ekstra ut av denne rollen, noe som, for mig, er et påfunn, som tar oppmerksomheten bort fra de vakre sanglige opplevelser mellom Violeta, Alfredo og Giorgio i andre akten, noe jeg opplever som et feilskjær i regien

. Imidlertid er der også positive påfunn fra regissørens side, slike som middagen hjemme hos Alfredos familie i Provence, hvor vi også møter Alfredos mamma, og søsterens kommende ektemann. Mens faderen, Yngve Søberg foredrar sin (og Giuseppe Verdis) meget vakre arie “Di Provenca il Mar”, et av denne aktens absolutte høydepunkt.

Forøvrig forstyrres mitt syn fortsatt av regissørens redselsfulle og smagsløse regi påfunn, slik som hennese sex ideer i første akten, samt de smaksløse opptrin i tredje akten med Baron Douphols missforståtte “lommebilliard” som var totalt malplassert og helt unødvendig. Skal vi først ha sex på scenen, så gjør det ordentlig, da kunne dette kanskje ha blitt til en ekstra dimensjon, men dette “narrefitte” Sirkus orker jeg ikke å se på. Faktisk så har man jo satt på scenen en rekke riktig stilige unge mandlige statister, men jeg forstår ikke hvorfor. Har ikke koret nok flotte menn? Eller er dette kun et ønske om å bruke ekstra penger, for å understreke hvor store tilskudd man trenger, (til betale pensjoner med?). Mallplassert.

Den “Vakre begravelsen” som avslutter operaen er nydelig, men jeg ser ikke behovet, og det tar atter en gang konsentrasjonen bort fra Verdis vakre musikk og sang, og den, vanligvis, sterke opplevelsen når Violeta dør. Dette forsvinner fullstendig, jeg forstår heller ikke hva den ekstra blonde kvinnen gjør på scenen, er dette en ny kjøreste til Alfredo, eller hvem?

Vi trenger ikke disse påfunn, La Traviata klarer seg godt uten. Jeg tror at Verdi hadde snudd seg en ekstra gang i graven, om han hadde fått oppleve dette.

Koret har gjort en flott forberedelse til denne produksjonen, godt ledet av sin kormester David Maiwald. Orkestret spiller strålende, det hele dirigert av James Gaffigan, som er en godt, og lyttende, dirigent, som har den rette musikalitet i blodet, som forstår å være på plass akkurat når dette trenges, ikke minst i samspillet med solistene i deres krevende sanginnslag. Konsertmester er Catharina Chen.

Giuseppe Verdis opera La Traviata fra 1851 bygger Alexandre Dumess d.y´s roman Kameliadamen.