Kritikk ved Asbjørn Faleide Fristad

Winnes har fått med seg skuespilleren Eva Von Hanno som konferansier for å levendliggjøre komponistenes skjebner. Det fungerte dessverre ikke. Von Hanno snakker først for mye, så kommer det mer – mye mer!
Von Hannos konferansier gjerning, som fylte godt over halvparten av den to timer lange konserten, til side – repertoaret som spilles er spennende og noe av det kler USO riktig godt. Et eksempel på det er Mon Schjelderups Marche de fete (Festmarsj) – en marsj som absolutt kler sitt navn.
Kanskje som et utslag av nervøsitet før konserten er den aller første opptakten litt usikker, men det tar seg fort opp, og orkesteret presenterer en vakkert orkestrert perle av en marsj! USO får vist sin beste side ved hele konserten, nemlig en fyldig tuttiklang. Winnes tillater seg klokelig nok en reprise av marsjen, og allerede her låter orkesteret bedre.Programmet tar oss videre til to mindre stykker av Agathe Backer-Grøndahl. Det første, en Scherzo, er virkelig spøkefull. Komponisten har lekt seg med å dele tematikken mellom de ulike instrumentgruppene, noe som fører til at instrumentasjonen tidvis blir litt tynn – muligens litt i tynneste laget for orkesteret. Det er mulig at USO og Winnes har jobbet mye med å skape en fin tuttiklang, for den er god, men det mangler litt når instrumentgrupper spiller alene og i styrkegrader under mezzo forte – annet skulle kanskje bare mangle siden det fremdeles dreier seg om et amatørorkester.

Mon Schjelderup

Den andre, Sommervise, deler noen av scherzoens kvaliteter og utfordringer. Det låter aller best i tuttipartiene.

USO tar oss tilbake til Mon Schjelderup – og det gjør de lurt i. Prelude til Vildanden er et mørkt, dramatisk og skjebnesvangert preludium. Orkesteret virker rett og slett mer komfortable med Schjelderup enn Backer-Grøndahl. Jeg tror det henger sammen med orkestrasjonen, som er fetere hos Schjelderup og som i større grad spiller på USOs styrker

. Også her velger Winnes å gjøre en kort reprise som låter bedre enn første gang. Dette trekket virker fornuftig fordi det gir publikum et møte med noe de kjenner fra før. Om enkeltprestasjoner skal trekkes frem, vil jeg gjerne nevne oboisten som gjennomgående leverte vakkert spill.

Når Winnes har valgt å ta med Hanna Marie Hansens komposisjon Halling synes jeg personlig at dette fremstår som et litt underlig valg for orkester. Halling fremstår som et lite fragment av en komposisjon, som ikke helt passer det store orkesterformatet. Musikken er munter og fortjener absolutt en omarbeidelse til mindre format, kanskje som klaverstykke?

Den siste komponisten USO lar oss møte er Signe Lund.
Valse de concert (konsertvals) er et stykke som lar orkesteret vise sin styrke: tuttiklangen. Det lugger litt i noen overganger, men Winnes klarer å holde det hele sammen og USO kommer høvelig fra det

.

Det tosatsige Klaverkonsert hadde et vakkert hovedtema, og en meget god klaversolist, men manglet intensitet fra orkesterets side. USO spiller best når de har kommet seg i gang og slet innledningsvis med rollen som akkompagnatør. Publikum lot seg sjarmere av den glimrende klaversolisten Ingrid Andsnes, og brøt ut i spontan applaus i overgangen mellom første og andre sats.

Konserten var godt besøkt og gjennomgående en fin konsertopplevelse
. Amatørmusikerne i USO sjarmerer og innfrir forventningene. Winnes virker å ha overskudd også i repertoar som ligger godt utenfor standardverkene. Konserten er allikevel helt klart for lang, mye på grunn av en konferansier som ikke kjenner sin besøkelsestid. Jeg skulle gjerne sett at Von Hanno sa mindre og orkesteret spilte mer. Det er jo tross alt et godt tegn for USO at vi i publikum ønsker oss mer av dem!