En av Den Norske Opera & Balletts allerfremste lyrisk dramatiske sopraner Itziar Martines Galdos overbeviser og imponerer stort som Minnie i Giacomo Puccinis opera Piken fra det Gyldne Vesten. For de som har fulgt Itziar gjennom hele hennes flotte karriere er dette ikke uventet, men det er likevel gledelig at oppleve at hun fortsatt videreutvikler seg, tør å ta på seg en slik kjempeoppgave som denne tittelrollen er, og forstår å utnytte sitt store talent i enda ukjente og mindre utforskede retninger

. Sanglig var dette på internasjonalt nivå. Rollen som Minnie er meget krevende med fryktelig mange høye dramatiske toner og dramatiske utladninger, hvorav nesten alle var perfekt på plass. I hennes mange duetter med den inspirerende og strålende tenoren Ho-Yoon Chung som Dick Johnsson, var det både intimt og reflektert for i neste øyeblikk både å gnistre og stråle. I de store utladninger med stort mannskor, mannlige solister og fullt orkester glødet hennes gnistrende vakre sopran helt på toppen av lydbildet med stor gjennomslagskraft. Imponerende.

 

I tillegg er Itziar en meget dyktig skuespillerinne, som tilsynelatende lar seg rive med av stemningen og gjennomfører dette. At folk satt med tårer i øynene etterpå var en realitet.    

 

 Tenoren Ho-Yoon Chung som Dick Johnsson synger praktfullt, det er en opplevelse, og hans samspill med Itziar er første klasses.

Operaens fremste karakterbaryton Trond Halstein Moe gjennomførte sin rolle som Jack Rance fremragende. Rollen kler ham, han er den rette typen, har autoritet i sin fremferd og stemmeprakt som kler rollen, og ga rollen en ekthet. Meget vellykket.

 

 Produksjonen er lagt til en sen stumfilm ramme på 1940 tallet, og dette fungerer godt, sort hvidt i utgangspunktet, som scenografen stadig vender tilbake til. Åpningen av andre akten med den lille duetten mellom Sigrid Ohlsson som Wowkle og Bo Elley som Billy Jackrabbit med baby var vakker og stemningsfull i sorthvit stumfilm stil.

Jeg klarer imidlertid ikke å forstå hvor for alle er så sinte på Dick Johnson, stakker, han har jo ikke gjort noe galt i utgangspunktet, det han evt. har gjort galt som Radames kommer ikke frem til publikum før langt ut i tredje akten, dette blir lite logisk for forståelsen av cowboyenes aggresjon. Magne Fremmerlids rolle er ikke klar i forestillingen, men han synger og agerer godt. En annen detalj som forvirrer er å flytte denne forestillingen i tid og sted fra 1880 tallets Texas frem til vår tid, fordi mennenes kostymer stemmer ikke overens med teamet. Koret er for elegante til å være cowboys, vi tror ikke på dem. Vi har hele tiden underliggende at dette stemmer ikke overens
. Jeg mangler også lidt bang bang fra revolverne og lidt lukt av kruttrøk, og det hjelper da ikke å unnskylde at dette er stumfilm, fordi de synger jo. Videre mangler jeg blod på Dikc Johnssons kostyme etter han er blitt skudt. Blodet som strømmer ned av veggen ser vi, men han ser ikke selv skadet ut. Heldigvis glemmer vi cowboys for øvrig i 2
. akten, hvor det intense samspill mellom Minnie og Dick Johnsson gjør at vi glemmer disse forvirringer i scenebildet.   

Minnies kostyme i første akten ser riktig ut i forhold til temaet, og det blir lekkert når hun kler seg om i andre akten til å møte Dick, hennes entre i tredje akten gir hele forestillingen et løft, selv om vi der beveger oss bort fra historiens opprinnelige utgangspunkt i Gullgravermiljø.

 Musikalsk sett er dette delikat. Orkestret spiller som en drøm, og dirigenten Joseph Colaneri har følelsen for når han skal sette inn, og når han skal gi sangerne tid.

 

Imidlertid gleder jeg meg meget over en så god musikalsk gjennomføring med strålende sangkrefter hele veien, og muligheten for å oppleve en av Puccinis mindre kjente operaer, som vi kanskje ellers ikke hadde fått oppleve i Oslo. Dette er et flott initiativ.