Kulturkompasset | critics of culture events

Imponerende Peer Gynt i Oslo


Imponerende Peer Gynt i Oslo

Nils Harald Sødal som Peer Gynt sammen med Cheshire-katten – David Hansen. Foto Erik Berg

OSLO/NORGE:  Med Peer Gynt som opera, markerer operasjef Per Boye Hansen seg tydelig i Norsk Operaverden. Han har, modig, turde gi en berømt utenlandsk komponist, Jüri Reinvere, Estland, i oppgave å komponere en helaftens opera bygget over et norsk ikon PEER GYNT.

Resultatet er blitt en imponerende scenisk opplevelse med en rekke høydepunkter både musikalsk og visuelt.

Kritikk: Henning Høholt, fotos Erik Berg. Applaus fotos: Tomas Bagackas.

Nils Harald Sødal er strålende som Peer Gynt, foto Erik Berg

Jüri Reinvere har også selv skrevet den ordrike librettoen, inspirert av Henrik Ibsen, gjendiktet fra tysk av Tor Tveite. Verdenspremieren var på Den Norske Opera 29. November 2014, hvor et fullstappet operahus gledet seg, og tiden løp fort i den tre timer lange forestillingen.

I tittelrollen er tenoren Nils Harald Sødal tilnærmet perfekt. Han ser ut som Peer Gynt, ung, flott, sprek, med glimt i øyet. Man forstår at jentene falder pladask for ham. Synger glimrende, selvom, jeg føler at komponisten har lagt hans toneleie dypt, nesten barytonsk, og i denne rollen savner jeg derfor å høre Sødals vakre høye lyse tenor toner. Som vi vet at han har. – Men da kan han spare dem til senere store tenor utfordinger. (f.eks. Manrico i Il Trovatore?)

Til gjengæld har hans elegante og virtuose motpart, contratenoren David Hansen i rollene Bøygen, (med englevinger, som etterhvert fant veien sidelens ut av scenen, med vingene i behold) og sist, men ikke minst, som den sjarmerende Cheshire-katten, fått alle de sanglige muligheter som denne komponisten klarer å putte inn i partituret, med forrykende koloratur detaljer, lyse farger i registret, meget spennende, raffinert og vakkert tolket av David Hansen, med ham, som etterhvert, tross sin unge alder, er blitt en kjær gjest i operahuset, – jeg minner bare om hans vellykkede Julius Cæsar (regi Stefan Herheim) i 2007 og Ulysses vender hjem i 2012. En gjest jeg håper det norske publikum vil få anledning til også å oppleve i andre barokk operaer, Når noe slikt blir programsatt på Den Norske Opera.  – Heldigvis kan vi, imellomtiden, også oppleve David Hansenpå alle de store scener i Europa.

PEER GYNT 2014. Mor Åse, Ingebjørg Kosmo, og Solveig, Marita Sølberg, Foto-Erik-Berg

I andre bærende roller opplever vi med glede Ingebjørg Kosmo i dobbeltrollen som Mor Åse, som dør på slutten av første akten, og som en eldrende Solveig i siste scene i interessant samsang med den unge Solveig (Marita Sølberg). Vakkert nytolket, i kontrast til de ikoniske Mor Åse figurer, som vi kjenner godt fra tallrike Peer Gynt produksjoner i inn og utland. Apropos det, så har Reinverre jo sprunget helt over den vanlige Ibsen åpningen med “Peer du lyver”. Her går vi rett på Ingrids bryllup med Mads Moen, som spilles av Daniel Frikstad (som man nesten har glemt i rollelisten, kun nevnt under statister). Men vi ser ham på scenen.

Marita Sølberg er trofast som unge Solveig. Hun har en stabil rolletolkning fra først til sist, dog savner jeg noe av det som Solveig “tradisjonelt” er berømt for Solveigs sang og Vuggesang, men nå er det ikke lenger Edvard Griegs urolig vakre musikk, som er trygt plassert i erindringern som den “ekte” Peer Gynt musikken” vi hører, men Jüri Reinverre´s oppfattelse av det han mener er den riktige musikken til hans egen Peer Gynt.

Peer Gynt – Nils Harald Sødal bortfører (en ikke uvillig )Ingrid – Kari Ulfsnes Kleiven, bak Ingrids foreldre, og brudgommen Mads Moen – Daniel Frikstad,  til høyre ser presten – Johannes Weisser beskjemmet bort. Foto: Erik Berg

Johannes Weisserer et annet høydepunkt i denne produksjonen, hvor han glimrende tolker rollene som Prest, Mr. Ballon, Hussein og Prost, men det er som Slakter at han virkelig blir tydelig på scenen, for i denne lange scenen, hvor jeg forøvrig synes at bruken av koret var kjedelig løst. Imidlertid briljerer Weisser som slakteren med en meget lang og meget vakker arie, som hantolker med forbildelig tydelig diksjon, slik at Reinverre´s tekst blir tydeligggjort, og forteller noe om hans tolkning av det menneskeslakteriet som vi opplever foregår bak ham på scenen, en scenisk tolkning, som beklageligvis fikk meg til å tenke på en meget mild form av Nazisternes jødeutrydelsesleire under 2. Verdenskrig. Imidlertid redder Johannes Weisser´s sang denne scenen for meg. Det var et musikalsk høydepunkt i forestillingen.

Ingrid -Kari Kleiven og Mads Moen – Daniel Frikstad. Foto Erik Berg

Kari Kleiven tolker de fire rollene som Ingrid (Bruden som Peer bortfører og forfører), Den Grønnkledde, Anitra og Prostinne, dette klarer kun flott, selv om jeg underveis synes at det blev vell mye skrik og skrål, men det kan hun jo takke komponisten for, hun gjør jobben sin, og ser flott ut på scenen.

To runde voksne “Gentlemenn” gleder våre ører og (helt sikkert noen gamle tanters) øyne på scenen, ikke minst som forgrunnsfigurer i andre aktens sexy åpningsscene på en solfylt strand i Marokko.  (hvor scenebildet umiddelbart fikk applaus)- Det er meget velvalgt at slakteriscenen kommer rett etter, – for her er det “heldigvis” ikke tale om aktuelle radmagre reinsdyrs skrott fra Finnmark!!! For tilskuerne på forestillingen er der ikke tvil om at jeg omtaler Thor Inge Falch og Ketil Hugås, hhv. husets Wagner tenor,  samt den strålende, alltid vakkert klingende bass. I Peer Gynt tolker Falch rollene som Smed, Herr Trumpetstråle og Huhu, Hugaaser flott som Dovregubben, Eberkopf, Begriffenfeldt og Kirkegårdsvokter. To flotte “Gentlemenn” som vi er trygge på “fyller” sine roller til bravur.

Peer – Nils Harald sødal og von Eberkopf – Ketil Hugaas blir overfaldet av bade nymfer på stranden i Marokko, rett før alle Peers verdier blir røvet bort. Røveriet viser seg å være iscenesatt av hans bade “venner”. Foto Erik Berg.

Et annet høydepunkt var Grete Brunvoll, sprekk og flott ballerina på tåspiss
. Et av norsk klassisk balletverdens Ikoner. Sikkert assistert av hennes stilige partner Viktor Trutt.

Videre er der i rollelisten en rekke meget gode figurer, hvor vi beklager å måtte forbigå dem uten navns nevnelse.

Den musikalske ledelse, musikksjef John Helmer Fiore, et funn,  som er ansvarlig for at det vi fikk høre ble så musikalsk vellykket  For en ting er å komponere en helaftens opera, som i seg selv er en begivenhet, det neste er å få et så vidtfavnende og sammensatt partitur til å klinge, både i de sarte, meget delikate og melodiøse passasjer, hvor orkestret nesten kun legger under og er nesten uhørlige, men hvor til gjengjeld sangerne får lov å briljere i sine nært regisserte samspill. Kontrasterende til de  storslagne Richard Strauss “á like” utbrudd, hvor jeg forøvrig ble fortalt at man hadde vært nødt til å redusere orkestrets størrelse, (?), for ikke at dette skulle bli så voldsomt. Noen ganger ventet jeg på at Opera taket skulle lette, tenk om alle hadde vært på plass i orkestergraven, da kunne dette kanskje ha hendt. Jüri Reinvere har underveis gitt orkestret noe å jobbe med, selvom jeg underveis følte at det kunne være lidt ensformig og intetsigende, og jeg manglet helt konkret noen musikalske temaer. Camilla Kjøller konsertmester i orkestret på premieren.

Peer Gynt blir røvet for alle sine verdier av en flokk røvere på stranden i Marokko, med Medlemmer av Den Norske Operas Barnekor er røvergruppen. Foto Erik Berg.

Den unge regissøren, Sigrid Strøm Reibo, lykkes godt på mange punkter, spesielt når det gjelder samspillet mellom et par sangere/personer i Peer Gynt, noen ganger gnistrer det direkte mellom hovedrollefigurene. Imidlertid er jeg skuffet over hennes mangelfulle utnyttelse av det store praktfulle kor og barnekor. Ofte er de stilt opp i svært lange sekvenser, jeg tror helt opp til 20-25 minutter som en helt stillestående, men dog, visuelt vakker kulisse, for eksempel vakker på stranden i Marokko, i flott fargestrålende kostymer ved Katrin Nottrodt, som også er ansvarlig for scenografien. Det virker som spill av mannskap å la et, vanligvis visuelt vellfungerende kor, kun bli stående stille.

I galehuset. Fra venstre Johannes Weisser, Nils Harald Sødal, Thor Inge Falch (liggende) og Ketil Hugaas. Foto Erik Berg

Dessverre medfører dette at første scene, Ingrids bryllup med Mads Moen, som er åpningsinntrykket, blir dødt. Videre har ikke Reinvere, etter min oppfattelse lyktes med denne lange scenen musikalsk sett. Koret står bomstille alt for lenge. Når man kjenner til den norske bryllups tradisjonen på landet, som jeg er sikker på at Reibo også er kjent med, eller ihvertfall bør vøre kjent med. Der starter det vanligvis med at alle er lidt innelukket, usikre, slik som foreksempel Mads Moen tydeligvis er på scenen, men vi vet alle (eller ihvertfall jeg vet) at vanligvis så har ihvertfall noen av bryllupsgjesterne en liten knert på lur et eller annet sted på innerlommen, og dermed blir et bondebryllup (på Hegstad) en ganske fuktig og morsom begivenhet.  Denne detaljen, virker det som om Reibo ikke har fått med seg, eller helt har valgt bort

common usage. Injection therapy with alprostadil or ain the erection pathway, an arterial disorder, as in What is sildenafil citrate?.

. Dette medfører dessverre at selve åpnings scenen, føler jeg falder til jorden, selvom jeg selvsagt ser at der foregår den beskrevne handlingen. Koret kunne ha vært bedre utnyttet. det samme gjelder den tidligere omtalte slakteriscenen, som jeg føler er mislykket. Bortsett fra Johannes Weissers vakre sang.

Peer Gynt – Nils Harald Sødal i Katrin Nottrodt´s visuelt storslåtte scenigrafi, som her senkes ned, og blir til gulv og fjellkjede. Foto Erik Berg.

Det eneste tidspunkt som koret visuelt imponerte meg var i begravelsesscenen, hvor plutselig Reibo har klart å få til en meget delikat rytmikk i dets bevegelse nesten hele veien fra først til sist, hen over scenen. Dette er flott utnyttelse av et kor.

I røveriscenen på stranden i Marokko, hvor barnekoret gjør sitt allerbeste, der fungerer det dessverre ikke, og dette blir nesten parodisk, hvilket jeg ikke tror er Reibos mening. Jeg oppfatter derfor at Reibos styrke ligger i den intime regien, men at hun, enda, ikke har erfaring nok til å klare å få slike store korgrupper til å fungere. Det holder ikke å stille koret opp som en kulisse. Det kan man kanskje gjøre om det hadde vært Wagner, eventuelt noen steder i Mozart eller Verdi, hvor de har et stort sanglig kor del,  men ikke i denne Peer Gynt sammenhengen. Imidlertid kan denne manglende del av et stort regi talent utvikles. Hilde Andersenhar, med sin erfaring,  sikkert vært en nyttig regiassistent.

PEER GYNT 2014 David Hansen som Bøygen, til høyre Nils Harald Sødal som Peer Gynt,. Foto Erik Berg

Som den storsjarmøren, Peer Gynt er og var, manglet jeg å få en link direkte til Peer Gynt og hans kvinner. Alle var de tilstede på scenen, Mor Åse, Solveig, den Grønnkledte, Ingrid, Anitra, men jeg føler at de ble ikke tydelige nok, de ble bifigurer i forhold til Peer Gynt og Bøygen/ Cheshire-katten, men det var kanskje og så regissøren Sigrid Strøm Reibos tanke med sin iscenesettelse?

Katrin Nottrodt er Peer Gynts scenograf og kostymier.  Visuelt er det flott. Hennes overganger med endring av scenebildet er overraskende og visuelt vakkert. Den stire symfonisk storslåtte overgangen mellom sjette bilde I et galehus, som efter at gulvet har vært lftet opp i den bakre delen, og avslutte med at loftet i scenebildet danner noen storslåtte sky figurer, særdeles delikat lyssatt av Rainer Casper, en himmel, som etterhvert mens det symfoniske strålende mellomspillet gjennomføres senkes ned, slik at det etterhvert blir til gulv, og til syvende bilde, og hvor skyformasjonerne endres, slik at de kommer opp som fjell/hei formasjoner, er genialt og meget vellykket. Og da i samarbeide med at gravfølget som koreografisk rytmisk passerer, blir dette et av de helt store musikalske og visuelle høydepunkter i forestillingen. Koreografien er ved Oleg Glushkov, han kunne ha vært utnyttet enda bedre bl.a. i Første bildes bryllups scene, På stranden i Marokko til det helt fastlåste koret, videre i Slakteriet. Små bevegelige detaljer hadde fått dette til å leve enda bedre. Men begravelsesfølget var flott.

Komponisten Jüri Reinvere, Estland, som fikk oppgaven for 2 og 1/2 år siden har gått til oppgaven med innsatsvilje og energi. Resultatet er blitt godt, Jeg oppfatter komposisjonen som to delt, dels de sarte underliggende melodiske stemninger, som skaper atmosfære rundt skikkelsene, og gir dem mulighet i regimessig nærhet å spille og formilde sine respektive roller på en god måte. Kontrasterende til komponistens store musikalske passasjer, av hvilke jeg spesielt blev imponert av hans store symfoniske utbrudd, hvor jeg følte at taket kunne ha løftet seg  Dette også takket være Fiores fremragende formidling og videreføring av komponistens intensjoner til orkestret.

Mange av de norske samtidskomponister ville sikkert ha ønsket å ha fått denne komposisjons oppgaven, og noen til og med føle at de “har hatt krav på oppgaven”,  men forhåpentlig kommer de til å bli inspirert av den måten Reinverre har løst denne meget krevende oppgaven på.

Personlig ville jeg ha foretrukket en løsning, lik den som Ragnar Søderlind så eksemplarisk kom frem til, da han mesterlig innkorporerte bl.a. Griegs musikk, – de tre store korscener, og Landkjenning, i hans og Knut Jørgen Moes Olav Tryggvasson. Dette kan være noe å tenke på for noen av våre samtidskomponister for den neste Peer Gynt opera om 10-25 år?

Peer Gynt, premierefest 29.11.2014 – Nils Harald Sødal, omgitt av Grete Brunvoll og Ketil Hugaas til høyre og David Hansen og Thor Inge Falch til venstre. Foto Henning Høholt

 

 

 

 

 

 

 

Tagged as: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,