FAKTA

Petrusjka var det andre prosjektet Fokine og Stravinsky samarbeidet om.

Handlingen finner sted i St. Petersburg i karnevalstiden, der de levende dukkene Petrusjka, Ballerinaen og Maureren opptrer i den tyranniske Sjarlatanens figurteaterkompani
. Petrusjka er forelsket i Ballerinaen, men hun ser bare Maureren.

Nasjonalballettens nyversjon bruker Igor Stravinskys  musikk, med koreografi av Alan Lucien Øyen, scenografi av Åsmund Færavaag og kostymedesign av Stine Sjøgren.

Når dukken Petrusjka vekkes til liv, vekkes også bevisstheten om hva det er å leve.

Tekst: Lillian Bikset

Kan man granske livets store spørsmål gjennom en dukke? En figur som i seg selv ikke er levende? Ja, mente Michel Fokine, Igor Stravinsky og Alexandre Benois, som ga liv til Petrusjka i 1911.

Ja, mener Alan Lucien Øyen, Åsmund Færavaag og Stine Sjøgren, som nå gjør det samme. For dem har dukken Petrusjka et menneskes sjel. Som dukke er han skjør, styrt og sårbar, men han er også en personlighet med tanker og følelser, forelsket i Ballerinaen, sjalu på Maureren. Kanskje blir han bare mer menneskelig av ikke å være et menneske.

– “Det at Petrusjka er en dukke gjør det umulige enda mer umulig, og det hjerteskjærende blir enda mer hjerteskjærende”, sier Alan Lucien Øyen. Petrusjka er dukken som ikke vil late som, men leve et sannferdig liv. Øyen ser ham som en menneskelig allegori.

JAKTEN PÅ FORSTÅELSE
Kunstnertrioen begynte sitt arbeid allerede i fjor sommer, mer enn ett år før planlagt premiere. Koreograf Øyen, kostymedesigner Sjøgren og scenograf Færavaag ville forstå, og de gikk grundig til verks. De startet med å lese seg opp på Ballets Russes og på Fokines Petrusjka.

– “Vi tok for oss alle elementene i alle scenene. Vi stilte spørsmål ved alt. Hva er det egentlig de prøver å fortelle oss? Hvorfor tok de det valget, og det valget? Vi gransket alt, selv de elementene som kan se ut som detaljer”, forklarer Stine Sjøgren.

De tre gjennomgikk en mengde symboler.
– “Vi ville vite ikke bare hva som ble resultatet, men hva som var tankene bak, og vi oppdaget at hvert eneste element har en fortelling i seg”, sier Øyen.
– “Det var fascinerende å se hvor sammenvokst de ulike ideene var, og hvor tett samarbeidet mellom koreograf, kostymedesign og scenografi var for å danne totalinntrykket”, sier Åsmund Færavaag.

Arbeidsprosessen i Ballets Russes minner dem om arbeidsprosessen de bruker i møte med hverandre, og det var en vesentlig grunn til at de hadde lyst til å gjøre balletten. Petrusjka var ett av de første prosjektene i verden som ble omtalt som gesamtkunstwerk, et totalkunstverk, der alle kunstarter har sin naturlige plass, samtidig som hver art er underordnet helheten.

 -” Den originale Petrusjka var like mye teater som dans, like mye billedkunst som musikk. Det har vært til inspirasjon for oss”, sier Alan Lucien Øyen.

SAMARBEID
Som koreograf har Alan Lucien Øyen det siste ordet. Men alle de tre kunstnerne gjør sin egen forskning. De diskuterer, utfordrer hverandre, og gir hverandre ideer.

 -” Hvis jeg skulle bestille et bestemt resultat fra Åsmund og Stine, ville dette blitt langt mindre interessant, både for oss i arbeidsprosessen, og for publikum. Vårt samarbeid er alltid en reell utveksling, og det gir utvikling til arbeidet”, sier Alan Lucien Øyen.
 – “Vi spiller ball oss imellom. Alle sammen tyder og tolker og gir hverandre innspill”, sier Stine Sjøgren. Slik har de også gjort det når de tidligere har arbeidet sammen, i forestillinger for Alan Lucien Øyens kompani Winter Guests og for Nasjonalballetten. De kjenner hverandre godt. Forrige gang alle tre arbeidet sammen var i maratonoppsetningen Coelacanth av Winter Guests, en teaterforestilling som hadde premiere under Festspillene i Bergen i mai, og som skal vises som gjestespill i Operaen i oktober.

– “Alan sier fra hvis det er bestemte funksjoner han er ute etter i det scenografiske. Men estetisk står jeg fritt til å forme mine egne ideer”, sier Åsmund Færavaag. 
Færavaag arbeider ofte stilisert, med abstraherte scenografier som kan brukes på ulike måter.

– Jeg ser på det som å gi et verktøy til Alan. Som regel gir jeg ham en installasjon han kan skape videre i, sier han. I arbeidet med å skape Petrusjka-scenografiens fem fleksible tårnblokker har Færavaag utnyttet de tekniske mulighetene i Operaens snekkerverksted, og han har også samarbeidet tett og godt med lysdesigner Geir Hovland.

DUKKETANKER
Fokine fant inspirasjon i russisk figurteatertradisjon, der Petrusjka var en populær figur, og i ulike russiske folkeeventyr, men han la også inn egne symboler i fortellingen. Åsmund Færavaag, Stine Sjøgren og Alan Lucien Øyen har lett dem opp, og har forsøkt å finne opprinnelsen til dem. De lette også opp bakgrunnshistoriene Fokine ga sine skikkelser.

Shakespeares As You Like It (eller Som dere vil ha det, som André Bjerke gjendiktet stykket til) har stått sentralt, og Seven ages-monologen, som starter med «All the world’s a stage, and all the men and women merely players» (eller for å si det med Bjerke, «All verden er en scene hvor menn og kvinner kun er små aktører») er for Øyen & co hovedmetaforen for hele forestillingen. Monologen blir lest i sin helhet som prolog til balletten, og den er også skrevet inn i Åsmund Færavaags scenografi.

– “I balansen mellom det levende og det dukkeaktige ligger historiens tyngdepunkt”, sier Øyen. For ham er ikke Petrusjka et eventyr, men et verdensbilde. Petrusjka søker autensitet, mens alle menneskene han møter er falske, posører.

De tre kunstnerne har hatt mange og lange diskusjoner om hva det betyr at Petrusjka er en dukke. Sjøgren, Øyen og Færavaag mener at Petrusjka vekker tanker om menneskers ulike roller og ulike opptredener i ulike sammenhenger, om selviscenesettelse, posering og masker vi tar av og på. Hvem som er ekte og hvem som later som, hvem som forestiller seg og hvem som er naturlig seg selv, faller ikke sammen med hvem som er dukker og mennesker. Kanskje er Petrusjka, ikke-mennesket, den eneste oppriktige skikkelsen i Petrusjkas rollegalleri.

– “Å spille våre roller, som Shakespeare sier det, er noe vi gjør. Det er ikke noe vi velger, vi kan ikke la det være. Det er ingen overfladisk egenskap”, sier Øyen.
Han minner om at mennesket ofte holder tilbake sannheten, eller begrenser ærligheten, for å lette samspillet med andre mennesker.

NYTT BEVEGELSESSPRÅK
I Fokines ballett var Petrusjka var en strådukke, og med det ble bevegelsene automatisk stive
. Alan Lucien Øyen har bestemt seg for ikke å definere hva slags dukke Petrusjka er. Dermed har han kunnet gi ham et nytt bevegelsesspråk, med avrundede, løsleddede bevegelser og større fleksibilitet. Det samme bevegelsesspråket gjenspeiles også i andre skikkelser, men i ulik grad.

– “Det er som et prisme. Noe er veldig løst, noe er mindre løst, men noe skal også være helt ballettstramt. Ballerinaen er og skal være en ballerina, selv om også hun er en dukke. Men fordi Petrusjka ikke lenger er laget av strå, trenger ikke han være like stiv som tidligere Petrusjkaer har vært”, forklarer Øyen.

Musikken er fortsatt Stravinskys.
– “Det at vi fikk beholde musikken, og skape vår versjon rundt den, var en viktig forutsetning og det har lagt visse føringer for oss”, sier Alan Lucien Øyen.
I sin koreografi har han fulgt musikkens dramaturgi, og dermed blir scenestrukturen i hans versjon nokså lik Fokines struktur – selv om det danseriske uttrykket altså er Øyens eget. Han er begeistret for Stravinsky.

– “Jeg elsker musikken! Jeg elsker den teatralske tydeligheten i den, måten den bygger opp mot alle de viktige begivenhetene. Det er tydelig at nå, nå kommer det til å skje noe!”, sier han, mens samarbeidspartnerne nikker og sier seg enige.

BILDER I BILDET
Fokines originalballett blander klassisk ballett, pantomime og russisk folkedans i sitt uttrykk. Den opprinnelige Petrusjka fant sted i St. Petersburg i karnevalstiden, og det ga rom for folkelivsskildringer. Når Alan Lucien Øyen & co skaper sin versjon, er ikke scenen lenger en markedsplass på et russisk torg, men en metateatralsk virkelighet, der alle spiller roller og livet er teater.

– Sjarlatanen blir dukkeføreren, ikke bare for Petrusjka, men for hele det maskekledte ensemblet, han er Gud, Instruktøren, og Petrusjka er det ulykkelige mennesket, skuespilleren som ikke vil spille, som ikke vil gjøre seg til, forklarer Alan Øyen.

Sammen med Færavaag og Sjøgren har han også sett etter ideer i billedkunst fra den aktuelle perioden. Som Stine Sjøgren forklarer vil de at deres Petrusjka skal gi tilskueren en opplevelse av å se små bilder i det store bildet. Derfor har kontraster mellom de ulike menneskegruppene i folkemengden vært viktig.

Bybildet skal vise både den som er fattig og den som er rik, den som er styrt av religionen og den som er styrt av jakten på fornøyelser. Øyen, Sjøgren og Færavaag vil vise kjærlighet og død, ungdom og alderdom, femininitet, maskulinitet og androgynitet. Og selv om det de tre skaper er en moderne versjon med eget preg, ville de ikke fjerne seg helt fraPetrusjkas historiske bakgrunn. Estetisk og politisk ville de forstå bakgrunnen.

I 1911, da Petrusjka ble skapt, styrte Tsar Nikolai 2 Russland. Aristokratiet hadde stor makt, vanlige innbyggere knapt noen. Fokine & co – som arbeidet for Ballets Russes hadde base i Paris – la inn flere mer eller mindre skjulte politiske kommentarer i balletten. Til og med grunnideen om Petrusjka som dukke, styrt av andres hender, kan tolkes politisk. I Fokines versjon av balletten var han undertrykket av Sjarlatanen, men i Øyens oppdatering er Sjarlatanen mer som en farsfigur, men en farsfigur som unnlater å beskytte sitt barn.

-” Det er lett for oss i dag å overse hvor politisk Petrusjka var. Mange av budskapene og symbolene som ble brukt har vi glemt betydningen av”, sier Færavaag.