Herheims La Boheme i Oslo

La Boheme. Operakoret og Barnekoret. Foto: Erik Berg

Kritikk: Henning Høholt, foto: Erik Berg.

OSLO/NORGE: Stefan Herheim, regissør, har skapt sin oppfattelse av La Boheme i Oslo. Siden han selv har vært i det gamle operahuset på Younsgtorget siden han var stor gutt, har han selvsagt latt seg fascinere, lik alle andre, av den gamle La Boheme forestillingen som var en tradisjonell, meget vellfungerende, romantisk og vakker produksjon. 

Hvor sikkert generasjon etter generasjon har siddet og tørt tårer (inklusive denne anmelderen – ihvertfall de første 10 gangene) , når den ene etter den adre av våre etterhvert store sangerinner debuterte som Mimi, jeg husker fortsatt Anne Nyborg,  og Hilde Nora Veidal. Det var dengangen opera var opera, ekte opera, hvor man kunne gå og oppleve en “normal” produksjon uten fiks fakserier for å modernisere, oppdatere, regissør-markere-seg, hvor ikke regissøren skulle finne på et eller annet, hvis der ikke var noen “aktion” i scenbildet, mens Mimi og Rodolphe kommuniserte vakkert og romantisk med hverandre i tredje akten, og lod musikken og den vakre sangen leve for seg selv og gå helt inn til hjerterne på publikum. Akkurat i tredje akten i Stefan Herheims produksjon har han ladet presis denne ene store, og viktige scenen stå helt rolig for seg selv, uten innblanding fra andre, dette er Herheim produksjonens vakreste øyeblikk.

DØDEN

Svein Erik Sagbråten tolker rollen som Døden, her i skikkelse av fiolinist sammen med Mimi, Schaunard og Coline. Foto: Erik Berg

Herheim inntroduserer en ny rolle i La Boheme, Døden, som på Operaen presenteres godt av husets egen fremragende karaktertenor Svein Erik Sagbråten. Som har forestillingens mest takknemlige (eller utakknemlige) rolle. Som døden opptrer han, liksom døden gjør i virkeligheten, i mange forkledninger. I første akt som Benoit, husværten, rollen som jeg synes klær ham best. Han er en karaktertenor, som gjør gode rolletolkninger og skaper troverdige, ofte lidt merkelige skikkelser, slik som denne, som Stefan Herheims ekstra figur i La Boheme – Døden. I andre akten – Momus akten, er Sagbråten en forkledningens mester, sikkert godt hjulpet av påkledningshjelp rett utenfor scenen, først som Papignol, leketøysselgeren, hvor han diskret rykker ut av scenen, for et øyeblikk etter å komme tilbake i forkledningen som elegant formuende kavaler; Alcindor, for Musette, og til slutt Tambourmajor i spissen for musikkkorpset, hvorfra det er han som ledsker Mimi vekk fra scenen tilbake til dødsriket, hvor hun har boet siden hun døde av kreft i prologen, før operaen startet. Før dette deltar han som en ekstra stemme i sekstetten som i denne versjon blir en sekstett + Døden. I denne scenen kan han med fordel dempe på styrken, fordi hvis han rammer feil på den høye slutt tonen, da ødelegger det den musikalske balansen i akkorden, så denne blir uharmonisk, slik dette hørtes ut på forestillingen den 24. Februar, imidlertid var dette mye bedre og mer harmonisk den 27. Slike nyanser er viktige i den musikalske helheten med så mye vakker musikk som i La Boheme.

I slutten av Momus akten introduserer plutselig Døden et helt lite kreftsykt barnekor (uten hår) og hele det voksne koret tar av seg parykkene. Dette gjør et sterkt inntrykk på publikum, som blir berørt, dette er en oppfølgning av innlednngen, hvor Mimi dør av kreft. Imidlertid er dette en påklistret effekt, som selvom den berører publikum, likevel ikke har noe med den opprinnelige ide, og handlingen å gjøre. Slike påklistringer, kunne jeg gjerne ha unngått å måtte oppleve. Det overskygger romantikken og kjærligheten i La Boheme, som er den viktige delen av handlingen
. – En tilsvarende unødvendig påklistring er slutten av 1. akt, hvor Mimi og Rodolpho som akkompagnement til å fullføre sin vakre slutt på duetten, må slite med at hele koret diskret kommer inn fra begge sidene, og man plutselig står foran Momus, slik at der ikke blir nødvendig ro omkring denne vakre slutten av første akten. Dette blir musikalsk feil. På nytt en unødig påklistring.

Akt tre åpner forstyrrende med noe som er en smaksløs mix av flere tidsepoker, et pleiehjem, en operasjonsstue, og noen gatearbeidere, og Døden som toller. Publikum får overhidet ikke oppleve den ideen som ligger bak La Bohemes tredje akt. Heldigvis, når vi kommer fremtil Mimis store arie, har Herheim stoppet med sitt effektmakeri, og gir henne fullkommen ro til å formidle sin varke arie, noe Marianne Fjeld Olsen gjør strålende, dette etterfølges av duetten med Rodolphe, hvartetten med Musette og Marcel, og ender med den avsluttende duetten, men når denne slutter. er pånytt effektmakeriet igang med et stort kor, som beglor det som foregår
. Dette har ikke noe med La Boheme å gjøre, og jeg ser det heller ikke som noen god kontakt med opplevelsen med kreften og Døden, kun effektmakeri
. Sluttakten som man dermed er kommet rett over i, forløper for en stor del tradisjonelt. Rodolphe og Marcel´s vakre duet i begynnelsen av akten er strålende, Døden illuderer plutselig som violinsolist, og viderefører dermed Herheims idé. bortsett fra korets danseavdeling, som forvirrer. Slutten blir på en måte ganske vakker, med den måten som Mimis død illustreres, men jeg følte meg ikke rørt, fordi det blir forvirrende med en død person (Mimi) i hospitalssengen, og en syngende Mimi som beveger seg rundt i rommet og ikke er syk.

I Stefan Herheims drømmeverden – hans La Boheme, opplever vi to rollebesetninger, hvor jeg i denne kritikken skal konsentrere meg om den besetningen, som på operaen betegnes som no 2, og om et par dage skal beskrive besetning no 1
.

Rollebesetning no 2 er flott besatt. Marianne Fjeld Olsen synger vakkert som Mimi, flott varme og fylde i stemmen, minner meg om flere av de fremste Mimi´er, mangler kanskje lidt styrke til hele tiden å kunne hamle opp med hennes Rodolphe, som synges med stort overskudd av Daniel Johanson, han har vakker klang, styrke og kraft nok til å legge sine toner over orkestrets største musikkutbrudd, imponerende. Han er ung, synger og spiller rollen overbevisende, om enn dette ikke alltid er like vakkert, som jeg helst vil høre Rodolphe, men han kan hamle opp med mange av de Rodolphe tenorene som jeg hører rundt omkring i Europa. Jeg håper og tror at han underveis i fortsettelsen av sin karriere enda bedre vil løse lidt opp og være mindre stiv. Videre huske at et vakkert pianissimo, og en mykhet i tolkingen setter publikum pris på, og det er nettopp slike nyanseringer som bringer den vanlige sangen over til å kunne bli stor operakunst

.

Nina Gravrok er Musette, flott, varm fortsetter hun sin store suksess, som vi opplevet som Antonia nyligen i Hoffmanns eventyr.  Når jeg hører Nina Gravrok  denne rollen hen på Bente Marcussen som debuterte i denne rollen på 1980 tallet. Yngve Sjøberg er denne besetningens store musikalske opplevelse som Marcello, hans klang og sanglige format bringer mine tanker tilbake i operahistorien til Sherrill Milnes. Dette er operakunst av internasjonalt format. Yngve Sjøberg er sammen med Håvard Stensvold som flott Schaunard strålende representanter for den stolte norske barytontradisjonen. Spesielt interessant er det at de er helt forskjellige i uttrykket, – nesten som en kloning i Stensvold familien, positivt det. Flott å oppleve Håvard Stensvold som Schaunard, rollen kler ham. Hans to lange passasjer i henholdsvis første og fjerde akt var meget overbevisende. 

Petri Lindroos er den sjette i denne unge spreke La Boheme besetningen, hans bass er vakker, og hans adjø til frakken arie var utsøkt. Man merker at også han har sangen i blodet fra sin pappa. En glede hver gang han gjester i Operahuset i Oslo.

Antonino Fogliani dirigerer det hele, han har erfaring med La Boheme, og får dette til å klinge storartet, med gode tempi og flotte detaljer. Han sparer ikke på “krudtet” underveis, dette passer godt for Giacomo Puccinis musikk.

Kritikk av den andre La Boheme besetningen følger om få dage i www.kulturkompasset.com