Siddharta, Nicolas le Riche and Aurelie Dupont. foto Anne Deniau

That they had build up this history about Siddharta Gautama, the founder of Buddhism, who is thought to have been born during the Iron Age, probloubly around 560 BC, in a small city atthe foothills of Himalaya in nodeast of India, is a good background for the ballet. They had made the history in a kind of todays history, in a moderns style, its not disturbing the history. They are building the history on the oral traditions of the first Budhist writings of the 1st century after AD2. Preljocaj visited India during an extended tour, trying to find in a mystical figure over 2.500 years ago. Not trying to find a religious truth or historic precision, even though he likes toconfront the sacred and sun out of great myths of humanity. And not a commentary of Buddhism and its cardinal values, but a history of an interesting man and freely set it in to movement, by the yardstick of his own quest through contemporary dance.

Siddharta. Nicolas Le Riche and Stephane Buillon, Scenographie: Claude Lévéque, foto Anne Deniau

The history is based on the time when Siddharta was no longer a prince, and not yet Buddha. These years of intense and fragile progression which made him confront extremes and different physical and spiritual suffering as he searched for a benevolent path.

During three premieres before Siddharta with the Ballet of The Opera National de Paris, Preljocaj has been building up his own dancing language, as we have sterted to learn, and to enjoy. In this performance, Siddharta, I dont find so much new, but he is combining his dancing language in new ways, and to the xciting music of Bruno Mantovani, it is giving life to an exiting evening with contemporary dance, build around an interesting history from Asia.

Siddharta, Nicolas Le Riche and Alice Renavand. foto Anne Deniau

The composition of Bruno Mantovani in neoclasical style is good, he is making a musical language, with details we have heard before, I am specially recognizing details from the world famous Norwegian composer Arne Nordheim, who in his great cooperation ship with the choreographer Glen Tetley in the 1980´s made wonderful ballet music for Glen Tetleys ballets, specially The Tempest, Strender and others. Bruno Mantovani composition has some good details familar, furtherne I observed dwith great pleasrue his use of excellent solists in the large orchestra, such as the beautiful played solo Sopranosaxofone, Vincent  David (?). Flute solooist, Frédéric Chatoux (?)  and the Electric Gitar, Didier Aschour (?) the last one in good cooperation with the harp, David Lootvoet (?). These details gave the music an extraordinary lift. It was all splendid leaded byt the young female Finish conductor, Susanna Mälkki who in this premiere is representing the famous Finish conductor tradition, as being student under Jorma Panula and Leif Segerstam, doing a good job.

Siddharta, photo: Anne Deriau

To enjoy such wonderful dancers as mentioned above, but again mentioning the two mens, Nicolas le Riche and Stéphane Buillon is a hit for a choreographer, as their body language is so outstanding, they are so well trained, so it is a great pleasure to enjoy. The costumes by Olivier Beriot was good, specially the white short chiffon dresses were beautiful, and the unik dresses for mens and winems in the corps de ballet in earth colours was good. Furtherone the red  dresses for the girls and the red and later the green dress for Alice Renavand by costumier Olivier Beriot. During the way I din´t understand about why the car stage was coming down to let the boys having their love affair with the two female soloists, and too the house hanging, but it looked good, and gave an impression of some thing, to give our fantasy something to work with. I liked the flying session with Aurélie Dupont, that was beautiful, and I am sure that not so many observed how she was flying. The opening scene with a not recognized flying object was brilliant.

Siddharta, Nicholas Le Riche, foto Anne Deriau

Siddharta, Nicholas Le Riche and Aurélie Dupont, foto Anne Deriau~1.JPG

Vår utstilling i Kunstforeningen på Verdens Ende, Tjøme.

I den annledning arrangerer Kunstforeningen verdens ende på Tjøme vårutstilling, som åpner 20.Mars og blir stående til 11. April med malerier av Jean Louis Tarrou, keramikk av Åse Schmidt og tegninger og akvareller av Gunnar Alme.

God Påske!

Barbara Hendricks

The world famous soprano Barbara Hendricks is still going strong. To night, March 17th 2010, she fascinated a fully seated Theatre des Champs Élysées in Paris with Franz Schubert´s Winter journey, together with a well playing Love Derwinger at the piano, and in a beautiful light design by Ulf Englund, who was giving the different romances different visual atmosphaeres.

Ms Hendricks has not been choosing the most easy repertoar for this evenings concert. Schuberts Winter journey, originally written in 1827. Most of the known recordings are made with baryton, and for me that is the best idea, but some are too sung by tenors, sopranos and other voices. It needs beauty in the high and middle register, which Ms Hendricks has, but the deepest parts was unfortunately not sounding good. However she has a beauty and intensity in the high and middle level, which is beautiful, and that made it to a fascinating experinence for the audience. It is too positive that Ms. Hendricks don´t have any irritating and disturbing vibrato. Her power is great and the pianissimo very beautiful. This sounded well. 

For me it became really wonderful when we came to the last 7 songs, starting with: Der stürmische Morgen, and ending with Der Leierman, then the temperature was there, and together with her wonderful pianist Love Derwinger it became beautiful. The extra number Ave Maria was a hit. The audience loved it.

It is great that it is possible to fill up the Theatre with such a special programme,  exspecially in Paris, where world famous names are visiting, nearly every day.

Don-Carlos, Nicolay Cleve Broch som Posa, foto L.P. Lorentz

Imidlertid er dette blitt en blandet fornøyelse. Som overskriften sier Ordets makt, jeg opplevet den korte forestilling (1 time 0g 40 minutter) i begynnelsen nesten som en resitasjon av tekster, noe som heldigvi midtveis bedret seg og ble til skuespill, og da ble det plutselig spennnende, og så, helt uventet var det slutt.

Når man spiller Don Carlos er der dessverre den uskikk at man kutter ut første delen, i operaen den såkalte Fontainbleu scenen. Denne presenterer kjærlighets møtet mellom Princesse Elisabeth de Valois og Don Carlos av Spania, som er utseet til å skulle gifte seg med hverandre. Når plutselig i slutten av scenen Elisabeth får beskjed om at hun skal giftes med Don Carlos far, Kong Philip av Spania, er dette et sjokk for dem begge. Men denne scenen gir publikum muligheten for å forstå tragedien for begge de to unge menneskene. Nå denne scenen utelates, da skal der meget gode skuespillere og en genial egissør til for at publikum skal klare å forstå historien. Jeg kunne ha tenkt meg at regissøren hadde lagt inn en forteller rolle, som helt i begynnelsen gir denne grunnleggende introduksjonen.

På rollelisten opplever vi en rekke gode skuespillere, som gjør sitt beste for å gjøre Don Carlos levende. Per Kjerstad i tittelrollen, Nicolai Kleve Broch som Marki de Posa. Kirsti Stubø som Elisabeth, Sverre Bentzen er god som Kong Philip og Gjertrud Jynge som prinsesse Eboli, den eneste med lidt ekstraordinære kostymer, og mange fler.

At man har ladt skuespillerne opptre i daglig tøy fra 2010 er uheldig. De får ingen hjelp til å danne sine roller, kun det verbale, og når dette, spesielt i begynnelsen er stilferdig resitasjon, da blir dette kjedelig og lite spennende. Jeg hadde ønsket meg å oppleve denne forestillingen i en intimere sammenheng, da hadde den kanskje kunne fungert bedre.

Scenografien ved Kari Gravklev, som for så vidt fungerer godt, med sin gjennemsiktige stil, som illuderer godt som slottets store ganger og rom, og medvirker til at skuespillerne, som ikke er  aksjon er kulisser, men dette blir også kjedelig. Om man ønsker at en forestilling skal gi innkigg i det som skjer bakenfor rommet handlingen nettopp da foregår i da var Figaros Brylup ved Den Norske Opera & Ballett nyligen et forbilde for hvor levende og spennende dette kunne gjøres.

Ole Willy Falkhaugen og Syvert Garcia, foto Erik Berg

Enda en gang skorer koreografen (og danseren) KRISTIAN STØVIND fullt hus i Kulturkompasset med sin festlige sommerballett Salt kys, Syrlig smil, Søt musikk, som er blitt en festlig vellforløst gledesytring på mange nivå, og med dans av Nasjonalballetten i fler etasjer, på Operaens lille scene.

Historien er en ung lystig liten “kjærlighetshistorie” mellem menn og kvinner, menn og menn og mellom far og sønn. I dette boltrer danserne seg i delikate pas de deux´er, soloer og store ensembler med mange dansere. Det hele meget bra musikalsk tilpasset til musikken, som er det som bringer den lille udefinerte handlingen fremover.

Potetgull-parret: Jørund Langeggen og Kristian Ruutu, foto Erik Berg

I selskap med en perlerad av unge meget dyktige dansere, anført av Ole Willy Falkhaugen og meget unge Syvert Garcia, 13 år, og student ved Ballettskolen, som Karamell far og sønn, i denne samdansen overgår Kristian Støvind koreografisk det vi tidligere har sett fra hans hånd, til og med med dans på veggen. Tett fulgt av Jørund Langeggen og Kristian Ruutu som Potetgullparret, i den første homse pas de deux i Norsk Balletthistorie, fremført med stor sjarm og et enormt og inspirerende danse overskudd. I den tredje av de fem pas de deux er som er bærebjelkene i denne produksjonen gleder vi oss med enda et foreløbig på gjensyn (?) med årets “pensjonist” Christopher Kettner, der sammen med Claudia Schreiber fremfører en vittig og elegant Kjærlighet på pinne dans. Siden vi er i søtsaker avdelingen gleder vi oss meget over sjokolade parret Emma Lloyd og Gakuro Matsui som det første parret ut. 

Pastill-paret, Line Alsaker og Kristian Alm, foto Erik Berg

Gjennomgangsfigurene er Kristian Alm som Pastillspisende ung gutt, som til å begynne med kun er interessert i musikken fra sin I-Pod, og overhodet ikke er interessert i sin partner, en uigenkjennelig Line Alsaker, men da han taper pastillesken fra taket og Pastilljenten Line Alsaker finner den og gir den tilbake til ham er plutselig idyllen der og de finner hverandre. I forskjellige musikalske mellomspill krydres hele scenebildet av 5 ekstra par av Nasjonalballettens dansere, alle jentene på tåspiss i musikalske virtuose kombinasjoner sammen med de ti solistene. Meget musikalsk og godt poengtert.

Musikerne fra Barratt Due Musikkinstitutt, foto Erik Berg

Sammen med danserne opplever vi denne gangen på scenen fem dyktige unge musikkstudenter fra Barrats Due Musikkinstitutt, som spiller perler fra musikklitteraturen. Pianisten Dimitri Kostopolus gjør noen flotte entreer og spiller virtuost solo både Chopins Polonaise op 6 nr. 53 og Liszt Ungarsk Rhapsodi no 2, den siste mens hans på flygelet svever scenen rundt i delikat lyssetting, mens danserne Jørund Langeggen og Kristian Ruutu briljerer i sin lange homse pas de deux. Videre fiolinistene Manghild Skomedal Torvanger og Margrete Pettersen. Madelene Berg på Bratsj og Cathy Donnelly på cello. Ete meget representativtutvalg av unge musikkstudenter fra Barrat Due Musikkinstitutt, som spiller musikk av både Sinding og Dvorak med eller uten klaver samspill. I tillegg musikk av Iron & Wine. Et godt valg til denne produksjonen, et samarbeide vi håper å se oftere.

Det mest vellykkede er som nevnt Karamellfar og sønn, Falkhaugen og Garcia, pas de deux en. I sine kommentarer i programmet forteller Kristian Støvind at den er den eneste delen, hvor han laget dansen først. Dette bør han fortsette med, for i den, hvor han enda ikke er bundet av musikken, går han ut over sine egne grenser. I de øvrige dansene, som er briljante, varierte og morsomme, er han mer bunnet av å sette bevegelser og handling til musikken. Hvilket gjøres musikalsk og elegant, men han er der mer bundet.

Tine Schwabs kostymer og scenografi er vellykket. Hun viser i denne sammenhengen kostymer som er mye lettere og inspirerte i ideskapningen og utfoldelsen enn det jeg har opplevd henne gjøre tidligere.  Hennes scenografi, som dels består av en vegg som antagelig er inspirert av Verner Pantons kunst, som bl.a. kan sees på Kunstindustrimuseet, hvor hun også benytter en rekke av operaens nye tekniske utstyr, bl.a. i form av flyttbare elementer, slik som et podie som gjør at flygelet kan sveve salen rundt, i samarbeide med delikat lysdesign ved Øyvind Wangensteen. En flott utnyttelse av rommet, som viser hvilke muligheter kunstnere har i det nye operahuset. Dramaturg: Bibbi Moslet. Dette er vellykket. - Alle ungdomsskoleklasser og videregående skoleklasser i området burde få oppleve denne gledesytringen!!!

Peter Ruzicka, “composer and artist in residence", Beethovenfest 2010

Beethovenfest Bonn 2010 from 10 September to 9 October 2010

 

under the patronage of Dr José Antonio Abreu
 
“Come! Into the open, friend!”: the opening line of Friedrich Hölderlin’s poem “Der Gang aufs Land”. Hölderlin invites us to set off to a place somewhere in the future where convention can be overcome and boundaries tested. Hölderlin wrote his poem in around 1800. The dawn of the 19th century is the starting point of the Beethovenfest Bonn’s programme under the motto “Into the Open. Utopia and Freedom in Music”. The social upheaval of the late 18th century was particularly reflected in Beethoven’s works, in which he managed to overcome the traditional compositional conventions and spread political ideals in his music. Beethoven’s Ninth is the expression of his utopia.
 
is also the name of Peter Ruzicka’s compositional confrontation with Hölderlin. The Beethovenfest Bonn 2010 is giving Peter Ruzicka, as the “composer and artist in residence”, four roles in the festival; the highlight will be the world premiere of his work “…ÜBER DIE GRENZE…” (“…ACROSS THE BORDER…”) for cello and orchestra, with Daniel Müller-Schott as the soloist. Jörg Widmann was also commissioned for the first time as a composer by the Beethovenfest to confront Beethoven and the standard sonata form. His new work for violin and piano will be performed for the first time by Renaud Capuçon and Frank Braley during their Beethoven violin sonata cycle. The Beethovenfest Bonn, together with the Ensemble Resonanz, commissioned a third composition, this time from Jan Müller-Wieland. In consultation with the author he turned Roger Willemsen’s book “Der Knacks” into a musical melodrama; Willemsen himself will recite the words for the world premiere.
 
Breaking open concert rituals, braving new forms and offering innovative programmes are all goals of the Beethovenfest Bonn, which feels indebted to Beethoven’s cutting-edge role as a visionary, revolutionary and cosmopolitan. For that reason it develops exclusive concert ideas with artists who regularly and often in different combinations perform at the festival. Amongst the list of these musicians are Hélène Grimaud, as this year’s “artist in residence”, Paavo Järvi, Kent Nagano, Martin Grubinger, Sol Gabetta, Lisa Batiashvili, Sir Neville Marriner, András Schiff, Daniel Hope, Helmuth Rilling and Enoch zu Guttenberg.

Beethovenfest 2010

“…INS OFFENE…“ (“…INTO THE OPEN…”)

Christian Vasquez. Foto: Jean-Francois Leclercq

Once again gracing the Beethovenfest Bonn with their presence are the

Deutsche Kammerphilharmonie Bremen as the “orchestra in residence,” the Orchestre National de France, the Bamberger Symphoniker, the Cappella Andrea Barca, the Sächsische Staatskapelle Dresden, the Gächinger Kantorei and the Radio-Sinfonieorchester Stuttgart of the SWR, the orchestra of the KlangVerwaltung, the Academy of St Martin in the Fields and the Beethoven Orchester Bonn.
 
The cellist Daniel Müller-Schott is giving his solo debut at the Beethovenfest in Ruzicka’s new cello concerto “…ÜBER DIE GRENZE…”. Other artists performing at the Beethovenfest Bonn for the first time are the pianists Gabriela Montero, Piotr Anderszewski and Kit Armstrong, the violinists Veronika Eberle and Sergei Khachatryan, the cellist Jan Vogler, the soprano Mojca Erdmann, the mezzosoprano Angelika Kirchschlager, Sasha Waltz & Guests as well as the Staatskapelle Weimar and The Knights; Sir Colin Davis will also make his debut at the Beethovenfest Bonn. The youth orchestra of the Venezuelan “Sistema”, the Teresa Carreño Youth Orchestra of Venezuela, will open its first European tour in Bonn at the Beethovenfest. Dr José Antonio Abreu founded the now internationally recognized “Sistema” and is the patron of the Beethovenfest Bonn 2010. At the orchestra campus hosted by Deutsche Welle and the Beethovenfest, the Sinfônica Heliópoils of the Instituto Baccarelli from São Paulo, which models itself on the Venezuelan “Sistema”, will perform.
 
The Beethovenfest Bonn is focusing on Robert Schumann in honour of his bicentenary. The programme will reflect Schumann in all of his facets, as a revolutionary and as a composer of romantic Lieder.
 
42,000 tickets for 67 events at 25 venues in Bonn and the surrounding area are available for the Beethovenfest Bonn 2010. More than two thirds of the concerts are projects created exclusively for the Beethovenfest Bonn. The Beethovenfest Bonn is made possible by the contributions of the city of Bonn and the Rhein-Sieg-Kreis as well as by the project-specific support from the state of North-Rhine Westphalia and the Foreign Ministry. The main sponsors Deutsche Post DHL, Sparkasse KölnBonn and Deutsche Welle have all been supporting the Beethovenfest for years, along with a large number of other sponsors and foundations. In addition the Beethovenfest receives funds from ticket sales and media sales. Furthermore the Beethovenfest Bonn maintains media partnerships with the local newspaper, the General Anzeiger Bonn, the regional broadcaster Westdeutscher Rundfunk, the national broadcasters Deutschlandfunk/DeutschlandRadio Kultur, and the international broadcaster Deutsche Welle.

Internet: www.beethovenfest.de
Beethovenfest Bonn 2010
10.9.2010 – 10.10.2010

Tannhaüser, Scott MacAllister og Michael Nagy som Wolfram. Foto Erik Berg

Den Norske Opera & Ballett i Oslo presenterte sin 2. rollebesetning i Tannhäuser Mandag 8. Mars. I denne besetningen var høydepunktet Michael Nagy i rollen som Wolfram. Umiddelbart fra han kommer på scenen i Frelsesarme møtet ved Kirkeristen tar han scenen i bruk, og er et midtpunkt visuelt som sanglig, meget vakkert.

Tett fulgt av Tuija Knihtilä som en vakker Venus. Operahusets egen store sopran, spesielt i det italienske repertoire Itziar Martinez Galdos hadde tatt på seg rollen som Elisabeth. Hvilket hun kom godt fra, selvom hennes styrke, etter min oppfattelse, ligger i det mer romantiske Italienske repertoaret og ikke i Wagner. Scott MacAllister sang godt i tittelrollen og Carsten Harboe Stabell sang en rolig tilbakeholden Hermann. Dette ensemble fungerte godt.

Tannhäuser. Tuija Knihtilä som Venus, foto Erik Berg

Enda en gang var det koret, og spesielt mannskoret som imponerte storligen. Fordelen med å se flere besetninger er at man da også får muligheten for å oppleve mange fler detaljer. - Scenografien er fantastisk. Det ene utrolige scenebilde etter det annet folder seg ut for våre øyne. Heike Scheele, som er ansvarlig for scenografi og kostymer er en viktig samspiller for regissør Stefan Herheim. De skaber sammen strålende opplevelser for publikum. Å få dette virvaret til å virke vellorganisert er en kunst. Uten at publikum mister tråden i handlingen. Det er flott å se at det omfattende scenografiske utstyret etterhvert begynner å fungere, og i godt samspill med Gretar Sveinbjørnssons altid delikate og smakfulle lysdesign gleder. De mange koreografiløsninger ved Toni Herlofson var bra og ga gode variasjoner, samtidig som det virket naturlig i helheten. Vellykket.

På nytt gledet jeg meg over barna og de unge ballettstudenter fra Ballettskolen, med de tre ballerinaer Lisa Welschoof, Elena Manikov og Ida Rolstad i spissen. Dette lover bra for fremtiden.

Tannhaüser, Scott MacAllister og Itziar Galdos som Tannhäuser og Elisabeth, foto Erik Berg

PROGRAMMET

 

 

Det meget interessante programmet om Richard Wagners opera Tannhäuser, gir publikum en bakgrunnsfortelling om hvordan og hvorfor Stefan Herheim har valgt sine regiløsninger og det dramaturgiske opplegget. Jeg skulle ha ønsket at publikum er så lure å kjøper med seg programmet når de henter billetter, slik at de får mulighet for å få en enda bedre bakgrunnsinformasjon. I tillegg er lay out delikat med mange gode illustrasjoner.

På mandagens forestilling klang orkestret under ledelse av Christian Badea enda bedre enn på lørdagens premiere. Der er mye musikk å holde styrr på, dette begynner å fungere bra, med riktig store flotte linjer.

Norsk Folkemuseum lanserer: Bygdø Kongsgård og Folkepark

 
Styret i Norsk Folkemuseum vedtok 10. mars å gå videre med etableringen av Bygdø Kongsgård og Folkepark. – Styret har lyttet til innspillene som er kommet og tatt oss tid til å vurdere alle muligheter. Vi har valgt den løsningen som styrker museets funksjon som formidler av norsk kulturhistorie og åpner hele Bygdø Kongsgård og Folkepark for allmennheten, sier Gry Mølleskog, styreleder i Norsk Folkemuseum. Hun påpeker at dette også er i tråd med avtalen inngått med staten i forbindelse med at Norsk Folkemuseum overtok forvaltning av eiendommen som tidligere ble forvaltet av Kongen.

Klart for Bygdø Kongsgård og Folkepark

 
For å få plass til de nye tilbudene må sprangridningsaktivitetene knyttet til ridehallen flyttes fra området. – At det flotte ridetilbudet må reduseres har gjort dette ekstra vanskelig for oss. Gjennom prosessen har det dessverre blitt klart at vi ikke kan få plass til et skikkelig publikumstilbud uten at vi reduserer stallkapasiteten betraktelig, sier Aaraas. – Det har vært stort engasjement fra de som har ønsket at ridetilbudet skal bestå. Jeg håper at Oslo kommune og andre som har engasjert seg vil finne en god løsning et annet sted. Vi deltar gjerne i en dialog og bidrar med det vi kan i en slik prosess, lover Aaraas.
 
Bygdø Kongsgård og Folkepark skal ha et bredt tilbud for hele befolkningen. Selve gården skal bli et utstillingsvindu for økologisk landbruk. På aktivitetsgården får besøkende delta i tradisjonell gårdsdrift med historiske husdyr. Barn og ungdom skal fortsatt få delta aktivt i stell av hestene, og riding vil bli et viktig tilbud. I tillegg skal det utvikles et moderne besøkssenter, kafé og butikk med gårdsprodukter. På dagtid vil skoleklasser være hovedmålgruppen, mens på kvelden og i helgene er det lokalmiljøet og andre besøkende som står i fokus.
 
En kongstanke blir realisert
Bygdø Kongsgård ligger midt i hjertet av folkeparken. Parken ble anlagt av kong Karl Johan, som ønsket en folkepark etter modell fra europeiske storbyer. Parken forfalt raskt etter unionsoppløsningen, men nå vil Norsk Folkemuseum få denne perlen tilbake i gammel prakt. – Vi vil tilrettelegge adgangen til området enda bedre, og sørge for at Karl Johans kongstanke realiseres. Jeg gleder meg til den dagen Folkeparken står der i gammel prakt, sier Aaraas.
- Målet vårt er å formidle norsk historie på en levende måte. Nå skal vi skape et unikt tilbud som vil tiltrekke seg tusenvis av nordmenn og turister hvert år, lover Olav Aaraas, direktør ved Norsk Folkemuseum.

Tannhaüser, fv. Magne Fremmerlid, Elisabet Strid, Geert Smits, Gary Lehman, foto Erik Berg

Stefan Herheims Tannhäuser på Den Norske Opera & Ballett i Oslo er en fascinerende opplevelse.

 

 

 

 

 

Meget fantasifull og iderik har Stefan Herheim lagt sin Oslo versjon av Richard Wagners opera Tannhäuser inn i en Frelses Arme sammenheng i Oslo fra området rundt Bjørvika, Sentralstasjonen og Kirkeristen, med alle de personligheter - og menneskeskjebner som finnes der, hvilket plutselig gjør denne gamle historien nærværende og gir den en aktualitet i hverdagen. En aktualitet, som vi dessverre ofte opplever at noen av disse operaene med gamle historier ikke når å få.

På dene måten formidler Stefan Herheim og hans fremragende stab, med Heikke Scheele som ansvarlig for scenografi og kostymer og Alexander Meier-Dörzenbach for dramaturgi, en meget vakker gammel opera til nye generasjoner. I tillegg får vi gamle operagjengere, som enda husker den siste og meget vakre, men tradisjonelle. Tannhäuser fra 1982 (?) med Karin Mang Habashi og Knut Skram som henholdsvis Elisabeth og Wolfram en fornyet opplevelse, og underveis satt latteren og humringen meget løst blant det ellers vanligvis hardtbarkede anmelderkorpset. Jeg skal unnlate å komme inn på noen av de mange morsomme detaljene, fordi det dette vil ødelegge opplevelsen for det kommende publikum. Det ville være som å fortelle hva julegaverne inneholder før de blir pakket ut. I denne forestillingen er der mange julepakker!

Tannhäuser, Elisabet Strid, Magne Fremmerlid, Foto Erik Berg

Det er genialt å legge historien til Frelses Armeen. Et par små detaljer blir imidlertid feil. Frelses Armeen tilber ikke Jomfru Maria, for de er protestanter. Videre at når man har lagt hele bildespråket til Oslo, da bør teksten på Frelses Arme skjoldet være på norsk. Personinstruksjonen er utsøkt. Herheim karrikerer positivt bevegelsesspråket, som mange av oss selvsagt genkjenner om ikke annet fra Frelses Armeens gate møter. Man føler seg virkelig på vekkelsesmøte, jeg håper ikke at noen føler seg støtt av forestillingen, for dette er positivt vellment.

Koret synger praktfullt, den nye korsjefen, Raymond Hughes, har gjort en fremragende jobb, og det ser ut som om koret liker sine mange og meget varierte oppgaver. Til og med fanfare trompetisterne fra orkestre kunne man mistenke for å ha en fortid i Frelses Armeen. Og det er klart at de spiller etter noter på scenen, dette blir helt naturlig. Samarbeidet med elever fra Den Norske Operas Ballettskole og studenter fra Ballettlinjen på KHIO (Nøtteknekkerprisen) var vellykket, og frister til gjentagelse.

Uteliggerne og de hjemløse blir tatt godt vare på av Frelses Armeen, en rekke flotte detaljerte karakterer i korets små roller, og  timingen er musikalsk strålende ned til minste detaljer. I tråd med at handlingen skrider frem går tiden til og med fort på uret på scenen.

Det er ikke noen hemmelighet at jeg liker Stefan Herheim og hans glimrende stab. Dette er enda et bevis på at det går ann å legge inn en masse tankevekkende detaljer i en opera, uten å miste handlingen, og at vi samtidig får oppleve relasjoner, som vi alle genkjenner på den ene eller annen måte. Videre å saumfare kostume og rekvisittlageret og finne frem så mange poenger, og bruke demmi en slik sammenheng er meget bra gjort.  Vi genkjente dem alle, og koret, som illuderer som personer i en hel operalitteratur oppslagsbok tegner fremragende sine krevende hovedroller.

At også publikum på en operaforestilling får sine pass påskrevet er absolut på sin plass, og vellkarrikert og godt gjennomført.

Tannhäuser, Judit Nemeth og Gary Lehman, foto Erik Berg +06.jpg

Hovedrollene er godt besatt, tenoren Gary Lehman i tittelrollen var fantastisk, en rekke fremragende gjester, med ikke minst Elisabet Strid, meget overbevisende som Elisabeth, Geert Smiths Wolfram. Judith Németh som en flott Venus, samt Amelie Aldenheim som en gjetergutt, og ikke minst våre egne 5 gode mannlige sangere som hver på sin måte gjør en førsteklasses innsats. Magne Fremmerlid strålende som Hermann, - han kan få job som forkynner i en hvilken som helst menighet med sitt forkynner talent, Kjell Magnus Sandve en flott Walther, Ketil Hugaas, Biterolf, Svein Erik Sagbråten som Heinrich, og et nytt bekjentskap for meg, Eirik Roland Egebjerg-Jensen som Reinmar. 

Den Norske Opera & Balletts orkester spiller godt under ledelse av Christian Badea, trass i noen mislyde i ouverturen.

HVORDAN SKAL VI FÅ STOLTE NORSKE WAGNER SANGERE NÅR DE IKKE FÅR SJANSEN ?

Dette er et meget alvorligt spørsmål, og på dette feltet må operaens ledelse og casting avdeling ta selvkritikk. I rollen som Wolfram opplever vi en sikkert utmerket gjest: Men vi har faktisk minst 5 norske lyriske barytoner som er like bra og om de hadde fått prøve seg, og resultatet kanskje til og med blitt mye bedre, .- Håvard Stensvold, Johannes Weisser, Espen Langvik, Audun Iversen og Yngve André Sjøberg. Marita Sølvberg ville kunne ha gjort en fin Elisabeth og Ingebjørg Kosmo en flott Venus. Heldivis skal vi oppleve Itziar Martinez Galdos som Elisabeth, etter hennes Minnie i La Fanciulla, ser vi frem mot dette. Vår egen lovende dramatiske tenor Thor Inge Falck burde ogsåha fått et par forestillinger. Operaen må investere i fremtiden.

Dessverre er dette ikke den første mislykkede castingen i år. Dette er meget uheldig og meget kortsiktig tenkt av operaens ledelse og kostbart. Hvis man hadde brukt ansatte norske sangere hadde også operaen spart et par millioner antar jeg, hvis dettehadde vært viktig.  Hvis ikke castings avdelingen har kompetansen, og ikke kjenner eller har tillit til de norske gode sangerne, da er det på tide med en utskifting i denne avdelingen. I denne sammenhengen er det administrerende direktør Tom Remlow, som har det nasjonale ansvaret overfor operaens styre. Dette er en nasjonal ulykke.

Norge har på KHIO en operaavdeling. Den Norske Opera & Ballett burde vite at de har et nasjonalt ansvar for at også i slike store Wagner oppsetninger å bruke de fremste norske krefter. Norge har stolte Wagner tradisjoner, jeg behøver sikkert ikke på nevne navn, men gjør det likevel, Kirsten Flagstad, Ingrid Bjoner, Aase Normo Løvberg, Knut Skram, Terje Stensvold, Oddbjørn Tennfjord. Jeg vet selvsagt at Den Norske Opera & Ballet med sitt nye praktfulle hus ønsker å konkurrere på det internasjonale markedet, og dette klarer man. Men dette er imidlertid ikke noen unnskyldning for å besette nesten alle de ledende rollene med nesten kun utenlandske sangere, de fleste mer eller mindre ukjente. Skal man kunne unnskylde seg med å bruke utenlandske sangere for å nå frem til et utenlandsk publikum, da bør det være navn som er kjente  internasjonalt. Slik som man har gjort med for eksempel Anja Harteroos oog Petter Mattei. Ikke kun navne som casting avdelingen av den ene eller andre grunnen finner er sympastiske, eller som anbefales av et impressario firma, som man gjerne vil glede.

Tannhäuser

For oss som kontinuerlig reiser og ser opera Europa rundt, har Oslo i løpet av de siste par årene nådd et nivå som er unikt i Norden og delvis i Europa. Desto viktigere er det at operaen da ivaretar sin identitet. 

Men, som sagt, Tannhäuser er blitt en forestilling som er en suksess for Stefan Herheim, og Den Norske Opera & Ballett  kan være stolte av å ha fått denne Tannhäuser på sitt program. Jeg gleder meg til mange gjennoppsetninger, og til å se de kommende castinglistene.

Tannhäuser, foto Erik Berg