ET HJERTESUKK om opera og ballett

Leserbrev fra Tycho Castberg

OSLO/NORGE: Jeg var i Konserthuset fredag. Oslo Filharmonien med verker, bl.a. av Elgar med fabelaktige Truls Mørk som solist. Selvfølgelig, velfortjent, stående applaus!

Det fikk meg til å reflektere.

Musikkanmeldere gir uttrykk for at et musikkstykke er spesielt. Orkesteret og dirigent har ”løftet” det, funnet nye innfallsvinkler, gjort noe ”epokegjørende” osv. Vi hørte senest Arild Erikstad berømme dirigenten Zubin Mehta under nyttårskonserten fra Wien på NRK1.

Men – alle disse nye opplevelser baserer seg på at partituret følges, det komponistene selv har nedtegnet. Musikk for opera eller ballett overføres til scenen, og her kommer en aktør til, i tillegg til dirigenten og hans/hennes orkester, nemlig regisøren! Han/hun (?) later til å ha fått/tilranet seg makt til å gjøre hva det skal være for å trigge sitt ego eller hva det skal være. Etter hvert er tilsynelatende alt tillatt, jeg liker det ikke.

Operaen i Oslo, foto Henning Høholt

De som for aller første gang opplever La Boheme aner ikke hva historien er hvis de ikke har lest programmet eller annen musikkhistorie. Den siste forestilling i Operaen hadde et moderne kreftsykehus som bakteppe mens den originale handling foregår i fattig kunstnermiljø i Paris og Mimi dør av tæring. Flaggermusen, en lett operette med et enda lettere ”komplott” som bakteppe kan ikke overføres til Manhattan uten at det blir direkte dumt og balletten Tornerose i narkomiljø sier jeg nei takk til

. Det virker på meg som Operaens ledelse har sagt takk og farvel til tradisjonelle oppsetninger til fordel for ”Keiserens nye klær”. Det er trist. Selv etter norske, sterkt subsidierte, forhold koster det kroner å gå i Operaen. Jeg går ikke hvis jeg skal oppleve mer av det som har vært presentert den senere tid. Hoffmanns Eventyr ga meg intet annet enn negative ”vibrasjoner”, Carmen, en opera jeg elsker, sier jeg nei takk til med samme regisør.,  A Swan Lake med endeløse plask i masse vann står jeg over. Giselle, derimot, med SS bakgrunn; glimrende

.

Hvorfor; jo, fordi handlingen lot seg overføre, også til en slik ”setting”.

Jeg håper inderlig ikke tiden er helt ute for tradisjonelle oppsetninger av så vel opera som ballett for jeg vil gjerne gå i Operaen. Det er mange år siden jeg sist så Dinna Bjørns koreografi av

Nøtteknekkeren, den må være minst 20 år gammel. Hvert eneste år skjer det samme; ikke en billett å oppdrive, hvorfor? Svaret gir seg selv; eventyr, magi, teaterets aller sterkeste kort når det spilles ut riktig”!

Jeg vil gjerne gå i teateret også, jeg kunne ikke tenke meg å være det for uten. Men hvorfor tukle så til de grader med, for eksempel Peer Gynt, hva har Skavland der å gjøre (også) ? Stor scenografi er ikke nødvendigvis alfa omega. Kong Lear på Amfiscenen i forrige sesong, Mens vi venter på Godot for mange år siden med et par skrantne trær som kulisse, Sokrates’ Forsvarstale, med Toralv Maurstad alene på scenen, det behøver ikke være mer.

Musicaler har fremdeles den fordel at de beskyttes av opphavsrett. Det skulle ikke forundre meg om noen sitter og klør i fingrene allerede….
.

Keiserens nye klær, dyrkelse av ”geniers” opphøyde ego derimot, det kan jeg greie meg godt uten. Gi meg Carmen slik Carmen skal oppleves!