en annen Hoffmann enn den vi kjenner
Hoffmanns Eventyr i Oslo – en annen Hoffmann enn den vi kjenner
Omtalt av Claus Drecker
Nå har operasjef Per Boye Hansen fått det til igjen. En beryktet men fremad stormende regissør Calixto Bieito har fått betalt for å berike operaens repertoar med en nokså
turbulent iscenesettelse av Hoffmanns Eventyr (komponist Jaques Offenbach) med scenograf Rebecca Ringst, kostymedesigner Ingo Krügler samt dramaturg Bettina Auer ved sin side.
Bevares, det er kanskje ikke så ille at den nye operasjefen vil basere sitt profesjonelle rykte på burleske og makabre forestillinger der folk krøp ut og inn i forskjellige kroppsåpninger av en overdimensjonert kvinnekropp, en Orpheus som reiste til Hades med Jetfly og nå en Hoffmann som i fylla søker etter lyst og lykke med 3 forskjellige damer – dukken Olympia, sangerinnen Antonia og til slutt kurtisanen Giulietta
.
Musen som følger den plagede dikter er fysisk tilstede men symboliserer i henhold til Bieito hans drukkenskap..Denne alkoholen er hans svøpe og gir seg uttrykk i ustø gange, snubling og stadig grynting. Dette blir spesielt pinlig etter pausen hvor Hoffmann ikke lenger synger selv.
Nils Harald Sødal som opprinnelig skulle synge hovedpersonen ble syk èn uke før premièren. Som erstatter ble amerikaneren Evan Bowers luftbåren til Oslo og tilpasset seg regien i løpet av denne uken, men også han ble syk og waliseren Timothy Richards ble tilkjørt for å hoppe inn om det skar seg for Bowens. Og det skjedde! Det meste av Hoffmanns sang hørte vi altså fra orkestergraven.
Boye Hansen prøver å provosere men får det ikke riktig til. De fantasifulle påfunn moteregissøren Bioito leker med blir dessverre aldri god teater. Det må mer til for å sjokkere det genuine operapublikum men gledesutbrudd kan Boye Hansen ikke forvente fra andre enn sin fanklubb. Ikke en gang en smule velvilje fordi vi har sett dette mye mye bedre før.
Vi operafrelste er imidlertid ikke prippen og syntes at Olympia sekvensen var til tider ganske morsom og underholdende selvom Bieitos betennte fantasi innbefattet unødvendig utbroderte sexscener.
Okke som!
Skal man klage over noe må det være lyskasteren som var rettet mot publikum såvel i begynnelsen som på slutten av denne merkelige forestillingen.
Den var mer enn forstyrrende – spesielt for publikum på orkesterplass og i parkett.
Siden dette bare er et nytt hjertesukk og ingen anmeldelse vil jeg likevel rose de sangere som har gjort mest inntrykk på meg. Først og fremst begeistret Alex Esposito med sin fyldige bassbariton – litt uvisst hvorfor han måtte opptre som Transe I siste akt. Videre sang sopranen Mari Eriksmoen strålende som Olympia selv under den verste kopuleringen
. Til slutt må jeg nevne sopranen Nina Gravrok som både som skuespiller og sanger var en enestående Antonia.
Generelt lå de kunstneriske prestasjoner på et meget høyt nivå.
Omtalt av Claus Drecker clausd@powertech.no
Kulturkompasset kommer med en fyldig kritikk en av de nærmeste dagene.