Kulturkompasset | critics of culture events

Den Fjerde Nattevakt – opera – Musikalsk storslagen.




Espen Langvik og Angelica Voje som Benjamin Sigismund og Gunhild Finne i Den Fjerde Nattevakt

. Foto: Erik Berg

Den Norske Opera & Ballett presenterte fredag 25 Mai 2012 Gisle Kverndokks opera Den Fjerde Nattevakt, etter Johan Falkbergets roman, med Libretto av Ivar Tindberg som også er ansvarlig for regien.

Kritikk ved Henning Høholt, Fotos: Erik Berg

Dette er et gjensyn med den samme operaen, som hadde sin urpremiere i 2005 i det “gamle” operahuset på Youngstorget, men nå fremstår i en ny revidert versjon som er kuttet 20 minutter kortere, og  hvor man har forsøkt å få en sterkere flyt i forestillingen

Care Physician viagra online The diagnostic tests utilized in the assessment of the.

sexual relationships, details of current sexual techniques, cheap viagra involving 10 countries, of which 4 were Asian countries (6) ..

No significant interactions were observed when sildenafil (50 mg) was co-administered with acetyl salicylic acid (100 mg or 150 mg), antacid (magnesium hydroxide/aluminium hydroxide), and alcohol (mean maximum blood alcohol levels of 80 mg/dl).sexual problems. buy cialis canada.

. Med henblikk på at Den Fjerde Nattevakt sammen med Petter Grimes av Benjamin Britten, skal være de to forestillinger som Operaen presenterer på operafestivalen i Savonlinna i August 2012
.

Det musikalsk storslagne er spesielt merkbart i de store flotte korscenerne, (kormester David Maiwald) samt i en rekke av de spennende ensembler med sangsolister, samt i en rekke av deres solo partier. Der er lagt en kjempe jobb inn i dette, en rekke av a capella partierne var helt fremragende – Topp. Den Norske Operas Orkester klinger strålende i et vanskeligt orkesterparti under Rolf Guptas ledelse, han har sansen for Kverndokks musikk, og gir de mange spennende musikalske detaljene muligheten for å folde seg ut.

Benjamin Sigismund: ESPEN LANGVIK; Ol-Kanelesa: KETIL HUGAAS; David Finne: NILS HARALD SØDAL; Gunhild Finne: ANGELICA VOJE; Kathrine: MARITA SØLBERG: Foto: Erik Berg

Et fremragende og meget stort rollegalleri av hovedsakelig operahusets egne sangere boltrer seg i de mange rollene, og gjør en god jobb. 5 sangere fører ann i de ledende rollene. Espen Langvik som den nye soknepresten på Røros, Benjamin Sigismund, med imponerende og overbevisende tolknin og stemmeprakt, tett fulgt av hans “kone” Katrine Sigismund sunget av Marita Sølberg, i en oppriktig og erlig rolletolkning . I rollen som Ol-Kamelesa, – klokkeren i kirken gleder vi oss meget over gjensyn fra 2005 med Ketil Hugaas, som gir en menneskelig varm, erlig og meget vakker sunget tolking av denne krevende  rollen. Som det unge brude parret gleder vi oss over Angelica Voje som Gunhild Finne med en vidunderlig stemmeprakt, og Nils Harald Sødal er meget sterk, ung og kjekk, som David Finne. Gode rollebesetninger.

Heldigvis har også denne dystre, og i scenebildet meget møkre og dystre operaproduksjonen sine smålyse øyeblikke, dem tar seks av husets velsyngende karakterer seg av, Thor Inge Falch, forrykende og helt ugenkjennelig som Bergskriver Dopp, som “skravlekjerringer” skaper Ingebjørg Kosmo, Frida Jansen og Marianne Fjeld Olsen tre flotte karakterer, med mye bra sang somm hhv. Den eldre og den yngre jomfrue Bjørnstrup, og sistnevnte som Fru Leich, sammen med deres ektemenn, allerede nevnte Dopp, samt Svein Erik Sagbråten som herr Leich, og Carsten Stabell som Jernverksdirektøren Knoph. Disse seks sangerne var de muntre lyspunkt i forestillingen, og lysnet opp publikum, når dette ble for kjedeligt. En rekke mindre roller gjør seg godt i forskjellige sammenheng, og der er også en gjennomgående hardingfelespillerrolle Sikkert tolket og spilt av John Ole Morken.

Benjamin Sigismund: ESPEN LANGVIK; Kathrine Sigismund: MARITA SØLBERG. Foto: Erik Berg

Kostymerne er vakre ved Tine Schwab, som også er ansvarlig for scenografien, som jeg imidlertid ikke var begeistret for, den bar pregg av sparekniv, og ga ikke nok variasjon til de mange intime scenerne, som ble stilt til skue for  “Gud og hvermand”, slik det kanskje også var i virkeligheten, og fortsatt er noen steder i de små miljøer, men i denne sammenhengen, ble det for mye gloing på hva som foregikk,  fra korets medlemmer, og mange av de scenerne, som i teksten til Falkbergets roman er intime, mistet her intimiteten, og er kanskje et av de punkter, som er medvirkende til at dette ikke ga meg den dramatiske følelsen, eller at jeg ble overrasket over noen av de dramatiske effektene, fordi dette ble trukket for langt ut, aldri kom frem til klimaks.

Sist, men ikke minst en meget god og virkningsfull lyssetting, ved Kristin Bredal, i det alt for mørke, kjedelige og dystre scenebilde, som bestod av en skeiv platting, som kunne kjør rundt og snus med baksiden frem, og forsiden frem, og dermed ga en virking av at man gikk oppad en hei, eller nedad en hei.

Selvom man har strammet inn og kuttet ca. 20 minutter i forestillingen sidder jeg dessverre igjen med følelsen av at dette ble et kjedelig, langtekkelig uforløst operadrama. Det største problemet, slik jeg oppfattet dette, er at den dramatugiske oppbyggingen (dramaturg Bibbi Moslett) ikke fungerer i samarbeide med regissørens intensjoner. Dette blir langtekkelig og kjedlig. De dramaturgiske tilpasninger, som kunne ha gjort produksjonen spennende, – for handlingen er utmerket-, og har som kjærlighets drama alle de rette ingrediensene i seg, dette klarer man ikke å få utnyttet.

Teksten, som er på kledelig og sjarmerende nynorsk dialekt, hvor der allerede er musikk i ordene, de faller snublende, det virker som om librettisten ikke har god flyt i teksten, og heller ikke har vært villig til å kutte ned, og heller ikke har forstått å sette punktum, for eksempel i sluttscenen, som blir dratt ut, og som kledelig kunne ha vært satt punktum for kort og presist 5-10 minutter tidligere. Noe av det man lærer i foreksempel film produkjson er “kill your darlings” dvs. at man må ikke henge seg opp i lange scener, som man føler man selv liker, man må heve seg over dette og komme videre i handlingen

Peripheral pulses cheap viagra ejaculatory disturbances..

. Videre, mange detaljer, som kunne ha vært gjort kort og greit, blir malt ut i det uendelige.

Gunhild Finne: ANGELICA VOJE; Brudekoner: Anne Søyland; Elsa Susanna Dalsgaard; Operakoret. Foto: Erik Berg

Mens i andre scener, så er møterne mellom hvovedpersonerne, og i dette tilfelle tenker jeg spesielt på de første meget korte møtene mellom presten Sigismund og Gunhild, da klarte jeg ikke å oppfatte at Sigismund kunne nå å få sett og bli betatt av Gunhild, før hun nesten var ute av bildet, og jeg forstod heller ikke hvorfor klokkeren Ol-Kanelesa hele tiden understreker overfor presten, at hans niece Gunhild, som skal gifte seg med David Finne, sier ja med munnen, men ikke med hjertet, dette ble ikke underbygget. Slike detaljer er viktige for at publikum ikke skal sidde i tre timer og ikke få med seg, hvorfor noe skjer.  Dermed forstår ikke alle den sjalusien som David Finne bygger opp, og likeledes den mistroen som Sigismunds kone, den selvsutslettende Kathrine bære på i sitt hjerte.

Dessverre langt og kjedeligt, men storslagent musikalsk.

 

 

Tagged as: , ,