Crazy, Parodic, Sexy, Hysterical and Funny

De tre Musketerer

på Folketeatret Oslo

 

Av Henning Høholt text og fotos

OSLO/NORGE: Alexander Mørk Eidems musikal version av De tre Musketerer er blitt en overveldende rocket forestilling, hvor man nesten kan oppleve alt hva hjertet begjærer både innen de mange sjangrer som er nevnt i overskriften, men også innen de musikalske område med både rock, rock, rock, ballader, men også passende små klassiske innslag, slike som Edvard Elgars Nimrod i forbindelse med deler av forestillingen som foregår i England, og de fire små svaner fra Peter Tsjaikovskijs Svanesjøen, men her danset av 5 pink kledde damer. Disse kontraster kler forestillingen godt, og gir avbrekk i “fullguffe rocken“, som forestillingen, til stor glede for det unge og eldre publikum inneholder mye av.

I forestillingen følger Mørk Eidem trofast (meget forenklet) men tydelig Alexander Dumas velkjente historie om hvordan D´Artagnan reiser til Paris for å bli medlem av Musketerene, med et brev til dets sjef kaptein de Treville, som han selvsagt mister på veien, ellers hadde det jo ikke vært noe spennende, men som til slutt kommer frem til Treville, og som forteller at d´Artagnan er sønn av Treville.

Men underveis, skjer der jo alt det som vi nesten alle vet, nemlig at d´Artagnan møter de tre musketerer, en etter en blir utfordret til duell med dem, og ettersom dette selvsagt blir komplissert, istedet blir venner med dem “En for alle, Alle for en”. som deres valgspråk er.

Den tradisjonelle historien om dronningens forhold til hertugen av Buckingham, hvor hun gir ham det store halskjedet med 12 briljanter, som hun selv har fått av kongen, Ludvig XIII (som i Mørk-Eidems versjon er blitt meget homo-filert), hvorpå My Lady, blir sendt til London for å oppsøke Buckingham, hvor hun lykkes å stjele to av briljantene, slik at smykket mangler to.

Intrigemakeren Kardinal Richelieu, som i denne versjonen også er blitt mer eller mindre homo-filert, oppfordrer Ludvig XIII til å arrangere et ball, hvor han ber Dronningen om å ha på den famøse (overdådige) halskjeden med briljantene, og hvor altså der skal mangle to briljanter. Derfor har Richelieu fått fremstilt to ekstra briljanter, slik at når Dronningen endelig etter mye frem og tilbake, med diverse rock og ballade innslag rundt om og innimellom, entrer ballet med sin briljanthalskjede, som er komplett med 12 briljanter. Hun blir glad for å få enda to briljanter til kjeden, noe som irriterer Richelieu voldsomt.

Rundt disse intrigene, som tilsynelatende kun er en “unnskyldning” for å lage et stort flott rockeshow,  med alt som kan tenkes av crazy ideer, sex, hysteriske innfall, morsomme parodiske innslag, spark til høyre og til venstre, og på premièren spesielt til Ari Behn i “Kongelosjen”, noe det så ut som om prinsessegemalen elegant tok med smil på munnen.

Underveis er der en rekke fremragende enkelt prestasjoner. Først og fremst Trond Fausa Aurvågi de to krevende dobbelt roller som hhv en hysterisk, kåt, overskrullet Kong Ludvig XIII, og som hans motpart, som på scenen ser helt annerledes ut med kilt osv. men som er like overdådig morsom Hertugen av Buckingham. To roller som understreker Aurvågs sterke plassering som en av våre fremste morsomme scenepersonligheter.

Nader Khademi er uovertruffen “deilig” som Rochefort, en scenisk karikatur prestasjon av høy klasse. BRAVO.

Eindride Eidsvoll, viser at han til og med kan synge, i en overdådig flott karikatur på Kardinal Richelieu. Hans navn ble fort døpt om fra Kardinalen til Urinalen. – Elegant. Hans enkle kostyme skift fra Kardinal til rockestjerne var bra. (Kardinal kåpen av og på, med rødt “lær” rockedress under). Iderike, overdådige kostymer ved Maria Gyllenhoff. 

Andrea Bræin Hovigvar på “spinnesiden” til stor glede med overbevisende vakker stemmeprakt i rollen som Dronning Annes kammerpike Caroline Bonacieux. Noe vi fikk høre mange ganger i løpet av forestillingen.

Håkon Sigernes flotte lange solo ballade sang i andre akten som Fenton kan han være stolt av. Vi vet fra før, bl.a
. fra forestillinger på Oslo Nye Teater, at han kan synge, det fikk han vist også i denne rollen

. Han trenger ikke å presse på så mye i begynnelsen av sangen, det blir aller vakrest på slutten, når han reduserer på presset. Alternativt må lyd teknikken være oppmerksom og redusere på lyd presset i den første delen av Sigernes solo. En flott kandidat til rollen som dArtagnan, han har høyden, er slank, har scenisk nærvær  og synger fremragende.

 

De tre musketerer, Aramis – Mattis Herman Nyquist, Porthos –Robert Skjærstad, Athos –  Henrik Rafaelsen var hver på sine måter, underholdende, tøffe, karikaturer, og lyktes bra, både som rockeband, som kjempende musketerer og sjarmerende forførere.

Benjamin Helstad  som D’Artagnan gjorde så godt det var ham mulig i denne rollen, men jeg var ikke overveldende begeistret, selvom han underveis lyktes god sanglig, bl.a. i balkongduetten med Andrea Bræin Hovig, så oppfatter jeg ham som feil rollebesetning i denne rollen.

Ellen Dorrit Petersen som My Lady fungerte godt i kveldens flotteste kjole, som hun iblant skiftet ut med et vanlig nonne antrekk.

Kjersti Botn Sandal som Dronning Anne av Østerrike med kveldens mest voldsomme og flotte parykk fikk mye ut av sin parodiske rolle, som hun gjennomførte godt i samspillet med alle de andre merkelige karakterer som scenen var full av.

Trond Høvik var flott både som Kaptein de Treville og som Boris Bonacieux, pappaen til Caroline. Han synger bra, hvilket trengs i en musikal.

Ensemblet, som også hver især hadde små roller jobbet bra i sine mange versjoner, dette ble overbevisende, og takket være gode masker, gode karakterskapende kostymer og gode skuespiller evner, var der mye å glede seg over. Jentene og gutten var flotte i sine pink antrekk, og guttene som de 5 ledsagerne til Buckingham synes jeg de var overdådig morsomme.  Som bakket flott opp rundt Aurvåg som hertugen. Det var selvsagt morsomt, spesielt for de aller forreste rekkene,å studere hva skottene hadde under kilten.

Alexander Mørk Eidem har en tekstlig teft, og får med seg noen mer eller mindre lokale detaljer, som krydrer og kolorerer teksten, til stor moro og underholdning for publikum. Bl.a. bed jeg meg merke i at han hadde benyttet seg av samtlige homseuttrykkene, som Google var blitt ebdt om å fjerne i sin oversettelse av hva man kan oversette GAY med. Vellvalgt, flott.

Her ble det mye Promp, og Tiss og uskyldig Moro. – Iblant gikk mine tanker til Great Garlic Girls på sitt aller fremste.

Totalt en avslappet underholdende forestilling, som evt. kan kuttes med 15-20 minutter, noe den vil tjene på. Men dette blir sikkert strammet inn underveis.

De tre Musketerer kan bli vinterens bestselger.

 

 

I rollene:

D’Artagnan – Benjamin Helstad

Aramis – Mattis Herman Nyquist

Porthos –Robert Skjærstad

Athos –  Henrik Rafaelsen

Kong Ludvig XIII/ Hertugen av Buckingham – Trond Fausa Aurvåg

Kaptein De Treville/Boris Bonacieux – Trond Høvik

Caroline Bonaciex – Andrea Bræin Hovig

My Lady – Ellen Dorrit Petersen

Kardinalen – Eindride Eidsvold

Rochefort – Nader Khademi

Dronning Anna av Østerike –Kjersti Botn Sandal

Regien er ved Alexander Mørk-Eidem, musikalsk ansvarlig Andreas Utnem og koreograf er Roine Söderlundh. Kostyme og maskedesigner: Maria Gyllenhoff.  Maske og parykk: Haakon Sitje.