Atalla Ayan, Yngve Sjøberg og Aurelia Florian i La traviata
By Henning Høholt on 1/23/16 • Categorized as Opera
På DEN NORSKE OPERA & BALLETT
Musikalsk storslagent med Atalla Ayan,
godt gjensyn med Yngve Sjøberg
og med Aurelia Florian som Violeta Valery i La traviata
Verdens mest spilte opera tilbake på Operaen i Oslo.
Kritikk: Henning Høholt, fotos Erik Berg.
OSLO/NORGE: Med terningkast 6 og fulle hus gikk Nasjonaloperaens nye versjon av Verdis La traviata sin seiersgang våren 2015. Fra fredag 22. januar er den tilbake på Hovedscenen dennegangen med en ny, og for Norge ukjent gjest som Alfredo, Atalla Ayan, dette var et godt valg, som tjener Operaens kastings avdeling til ære. Ham hører vi meget gjerne igjen i andre sammenheng. Sammen med praktfulle Yngve Sjøberg og med et godt gjensyn med Aurelia Florian som Violeta, ble dette en av de helt store operaopplevelser i Oslo.
Imidlertid: – Jeg skrev ifjor etter første besetning i min kritikk i Kulturkompasset: “Redselsfulle, smaksløse regissør påfunn i La traviata i Oslo, klarte heldigvis ikke å ødelegge at det ble en stor musikalsk seier”. Slik er det dessverre fortsatt.
Den tyske regissøren Tatjana Gürbaca, som ble kåret til “årets operaregissør” av det prestisjefylte magasinet Opernwelt. klarer dessverre visuelt å forstyrre den vakre, romantiske og dramatiske handlingen, slik at “det store publikum” synes at dette er jo “riktig morsomt, lidt dristigt og underholdende”, mens de (vi) som tror de (vi) har en seriøs musikkoppfattelse, får forstyrret det musikalske og den grunnleggende glimrende handlingen, på grunn av regissørens smaksløse påfunn, slike som f.eks Adinas pule scene bakerst på scenen, midt under Violetas dramatiske dødsscene i siste akt. – Redselsfullt. – Er dette virkelig det bilde som den nåværende operasjefen ønsker skal videregis til kommende generasjoner om hvordan Giusppe Verdis strålende opera La traviata er?
Når det hermed på nytt er klaget over alle de smaksløse innfallene, spesielt i de første to aktene, så er vi selvsagt ikke blinde, og kan se at noen av regissørens vell gjennomførte og – iblant provoserende ideer – er utfyllende og bra for handlingen. Jeg tenker her spesielt på scenen i andre akten, hvor vi får visualisert Far Germonts berømte arie til sin søn Alfredo “Di Provenza il Mar”, hvor vi får visualisert bakgrunnen for hans ønske om at Alfredo skal slutte sin kontakt med den prostituerte Violeta Valery, som han føler ødelegger for Alfredos søsters kommende bryllup. – Vell, dette hadde kanskje fungert hvis vi hadde vært på den tiden, hvor La traviata opprinnelig er komponert til å foregå, men dette virker forvirreende og noe uforståelig på et publikum i dag. – Men kanskje noen steder i Bibelbeltet hadde dette kunne vært god fisk også idag.
Ifjor skrev pressen bl.a. – Dvs. den del av pressen som Operaens pressekontor har valgt å referere:
“I Bjørvika spiller de en ny traviata, mer hjerteskjærende enn jeg kan huske å ha opplevd på scenen noen gang,” skrev Dagbladets anmelder i april. Bak sto den tyske regissøren Tatjana Gürbaca, kåret til “årets operaregissør” av det prestisjefylte magasinet Opernwelt.
Tatjana Gürbaca
– “For meg har Verdis historier fortsatt et uinnløst potensial som gjør det nødvendig å fortelle dem i vår tid”, sier Gürcaba.
I sin versjon av operaen, basert på Alexandre Dumas’ Kameliadamen, utfordrer regissøren Tatjana Gürbaca det tradisjonelle synet på Violetta Valéry som et offer
. I stedet vektlegges makten den prostituerte kvinnen oppnår gjennom å være et betraktet objekt.
La traviata i denne versjonen er fortsatt en “stor musikalsk seier” for operaen.
Aurelia Florian
Den sterke Violetta synges glimrende av Aurelia Florian, som tidligere har gjort rollen blant annet ved Bayerische Staatsoper i München og Deutsche Oper Berlin. Violettas kjæreste, i år er hun enda bedre i hovedrollen enn i fjor, hun har moderert seg lidt, på den måten at jeg oppfatter at hun skriker mye mindre i år, dette kler hennes tolking av rollen, hun synger meget uttrykksfullt og strålende. Hennes berømte lange todelte arie “E Strano”, som avslutter første akt gjennomfører hun glimrende, om end, hun gjør det på sin måte. Fortsatt husker jeg tilbake til Inga Nielsens berømte versjon fra 1980 tallet dirigert av Antonio Pappano, som er noe av det beste jeg har opplevd av dette viktige partiet, hvor regien stemte overens med historien, og historiens tidsepoke.
Atalla Ayan
Alfredo Germont, synges praktfullt av Atalla Ayan, som er en opplevelse i denne rollen, så sterk en opplevelse, at hvis han fortsetter med å synge så flott, da er dette kanskje den eneste gangen vi kan få oppleve ham her i Oslo. Bare av denne ene grunn bør publikum kjenne sin besøkelsestid og få opplevelsen med seg.
Yngve Søberg
I denne besetning sammen med Yngve Søberg, får publikum musiklask sett en strålende kveld, med sin utrolig vakre barytonstemme med en utrolig melodiøsitet er han et høydepunkt i forestillingen. Norge er privilligert med slike sangstemmer
Disse to alternerer med Daniel Johansson og Audun Iversen i rollene som henholdsvis Alfredo og som hans far Giorgio Germont. Vi opplevet med glede dem begge i fjor, og dette var bra
.
Tone Kummervold er Violettas venninne Flora.
Désirée Baraula er ny som Annina, en rolle som i denne versjonen er blitt laget større, dette gjennomfører hun riktig bra. Rollens utvidelse er på en måte en utmerket ide, men det virker lidt merkelig at Violettas “stuepike” deltar på selskaper med den franske adel. – (Markis d´Obigny og Baron Douphol). – Roller som henholdsvis Espen Langvik og Ketil Hugaas fyller godt og profesjonelt takler de regimessige utaknemlige utfordringer,
Thorbjørn Gulbrandsøy er god som Gastone. I andre roller medvirker Jens-Erik Aasbø, Gabriel Birjovanu, Pietro Simone og Rolf Conrad.
Operakoret har en viktig posisjon som samfunnet som både gjenspeiler og er en kontrast til hovedpersonen. Dette låter utrolig flott, og de utfylder sine roller helt fremragende, selv om jeg ikke liker regiskonseptet. Kormester er David Maiwald.
Xian Zhang
Operaorkestret og koret klinger strålende under den musikalske ledelsen av er ved Xian Zhang, musikksjef ved Sinfonica di Milano Giuseppe Verdi. Hun er fra høsten 2016 også musikksjef for New Jersey Symphony Orchestra og den første kvinnelige gjestedirigent i BBC Orchestras historie. Hun markerte seg godt som en lyttende og presis oppfølger av solistene og koret, samt med friske tempi underveis, som kler forestillingen. Underveis gledet vi oss meget over konsertmester Øyvind Bjorås utsøkte violinsoloer.
Som på premieren av denne produksjon, misliker jeg regissør påfunnene, som ikke er naturlige for handlingen og som virker påklistret. og som dessverre forstyrrer den vakre og romantisk handlingen
.
Regissørens bruk av koret, spesielt dets mannlige medlemmer som “voyagerer” (tittere) ødelegger de intime og vakre passasjer, spesielt i andre akten, hvor scener utmerket kan “stå på egne bein” uten å må ha noe ekstra påklistret underholdning for å overleve scenisk. Hadde disse smakløsheter vært gjort med raffinement, kunne det ha passert, men nå er det platt. Imidlertid så er jo La traviata en forestilling som selger seg selv bare på navnet, slik det også var tilfellet på fjorårets premiere. Det er flott at vi har fått en ny La traviata, etter den elendige produksjonen som vi hadde, men det hadde vært et løft om denne nye produksjonen hadde vært noe Operahuset også visuelt kan være stolt av. Imidlertid med slike strålende rolleprestasjoner, som nevnt i denn kritikken, kunne sikkert operaen ha fyldt en rekke ekstraforestillinger. – Så får vi håpe at den kommende nye operasjefen med tid og stunder klarer å gi oss en La traviata som også er visuelt akseptabel, slik som for eksempel i sin tid Don Carlos fra Operaens åpningsår, Peter Grimes, Carmen med flere, fra tiden før Per Boye Hansen tiltrådte.
La traviata er en opera i tre akter av Giuseppe Verdi. Akt to består av to scener. En kan derfor finne operaen omtalt som fireakters. Librettoen av Francesco Maria Piave er basert på romanen La dame aux Camelias av Alexandre Dumas den yngre
Den hadde repremiere på Hovedscenen på Operaen, fredag 22. januar kl. 19.00:
http://operaen.no/Forestillinger/la-traviata1-vaar16/
Kulturkompassets kritikk fra premieren i 2015: http://www.kulturkompasset.com/2015/04/25/raedselsfulle-smagslose-regissor-pafunn-i-la-traviata-oslo/
. Foto Henning Høholt” width=”600″ height=”383″ /> La traviata, repremiere 22.januar 2016. Applaus, fra venstre Atalla Ayan, Xian Zhang, Aurelia Florian, Yngve Søberg og Thorbjørn Gulbrandsøy. Foto Henning Høholt