Kulturkompasset | critics of culture events

MESTERMØTE i Oslo, 2. cast


MESTERMØTE 2015 med Nasjonalballetten i Oslo, 2. cast.

Av Henning Høholt. Fotos Erik Berg

Camilla Spidsøe nermest flyver på tåspissen til Yoshifomi Inao på verdenspremieren til Jo Strømgrens ballett LAMENTATE_ (Klagesang) til Arvo P¨rts fremragende orkesterverk med klaversolist Yoko Tola. Foto-Erik-Berg. Mesteraften-2015_

Camilla Spidsøe nermest flyver på tåspissen til Yoshifomi Inao på verdenspremieren til Jo Strømgrens ballett LAMENTATE_ (Klagesang) til Arvo P¨rts fremragende orkesterverk med klaversolist Yoko Tola. Foto-Erik-Berg. Mesteraften-2015_

OSLO/NORGE: I tråd med tradisjonen gir Nasjonalballettens ledelse flere av kompaniets mange fremragende dansere muligheten til å prøve seg i forskjellige roller, og i MESTERMØTE 2015  er dette også tilfellet,

I Jo Strømgrens ballett, Lamentate, er det fortsatt samme  hovedroller, Camilla Spidsøe og Yoshifumi Inao, samt senere i balletten Daniel Proietto, som mesterlig markerer seg, men jeg skulle gjerne ha hatt et par av de nye navnene på plass i de mindre rollene, blant annet det unge parret som åpner opp etter at Camilla Spidsøe og Yoshifumi Inao er ferdig med sin lange krevende og inspirerende innledning, videre trioen i den andre delen når vi hr fått alle de koboltblå lakner ned fra taket, for der var der mange vakre pasasjer, men dette er dessverre ikke mulig, slik oppnevningene av navne er satt opp i programmet, vell dette hadde vell også blitt forvirrende for publikum. Men der er der mange flotte detaljer, som gleder, og som understrekre den dramatikken som plutselig oppstår.

I Nacho Duato´s estetisk vakre Without Words, er der en ny cast, hvor vi gleder oss meget over , og hvor det er Osiel Gouneo og Grethe Sofie Borud Nybakken, som har de mest krevende passasjer mot slutten av den 6 delte balletten. Det er en spesiell opplevelse å se dette unge parret, hvor Gouneo med sin eleganse idag er en av verdens kanskje allerfremste mannlige ballettdansere, noe, som ogspå gjør ham etterspurgt som solist over hele verden, men hvor vi er så heldige å ha ham her i Oslo, hvor vi ikke kune ser ham i krevende og briljante “galla” prestasjonern, emn også ser hvor flott han utformer sine “daglige” oppdrag som medlem av Nasjonalballettens kompani. I meget vakker og formfulendt  samdans med Nybakken, som markerer seg mer og mer i kompaniet, og alltid briljerer med sin kjølige, vellgjennomførte utstråling og utrolig vakre høye ben.

Det er Leyna Magbutay og Yoel Carreno som innleder denne balletten, først sammen med Francois Rousseau, som senere med kraft fortsetter i en pas de deux med elegante Emma Lloyd. Dette følges godt opp av Francesca Golfetto sammen med Sebastian Goffin, som er et flott par sammen før altså samarbeidet med allerede nevnte Gouneo og etterhvert Nybakken oppstår, hvor også alle 8 dansere deltar. Det er glimrende at ballettens ledelse på en slik måte gir flere dansere muligheten for å briljere, for dette er grunnlaget for deres utvikling, og også for å bli sett med henblikk på kommende solistoppgaver. Dette gleder publikum meget.

I Johan Ingers Dream Play, som handler om den drømmen som hovedrolle innehaveren, i kveldens besetning Aarne Kristian Ruutu, får når han ser damen med frakk, som i denne besetning ble danset av Eugenie Skilnand passere, og drømmen som ender, før hun har kommet ut av scenen, men hvor altså alt mulig skjer i dansens krevende og utfordrende formspråk. Dette er i likhet med tre av kveldens fire  balletter også en “gammel” produskjon, som opprinnelig hadde premiere i Den Haag med Nederlands Danstheater, og som på daværende tidspunkt var “hot” visuelt, vel, det er den stadigvæk delvis på grunn av den utfordring dette er for danserne, men dessverre så er det visuelle ved Mylla Ek, med idag misforståtte kostymer, skjørtliknende bukseskjørt til guttene og uinteressante kjoler til de to kvinneroller, hvor den ene Skilnand allerede er nevnt, og hvor den annen er Stine Østvold. I tillegg til Ruutu, som den utmerkede ledende mannsfiguren er det nå Marco Pagetti, Francois Rousseau, og Kristian Støvind, hvorav sistnevte endelig er tibake på Operaens scene, etter inspirerende turneer landet rundt med Riksteatret, hvor han har vist en levende ballettdanser rundt om på både små og store plasser. Det har sikkert vært inspirerende for ham og publikum, men det er godt å se ham på Operaens hivedscene pånytt, og da er han jo heldigvis tilbake i tide til Ballettskolens 50 års jubileum, hvor han jo selv var elev for snart 30 år siden, hvis jeg husker korrekt, før han kom til John Neumeier i Hamburg. Fortsatt henger, etter min oppfattelse, denne balletten ikke sammen med musikkvalget, Igor Stravinskijs Vårofferet, selvom det sett bort fra musikkvalget er ekspressivt og spennende dans.

Rosinen i pølseneden er Skew Whiff av Sol Leon og Paul Lightfoot, som opprinnelig var benyttet på åpningskvelden 12. april 2008, en morsom elegant liten humoristisk ballett, for 4 dansere til Gioacchino Rossinis ouverture til operaen “Den Tjyvaktige Skjære”. I kveldens versjon godt danset av Emma Lloyd sammen med de strålende guttene Kaloyan Boyadjiev, som også var “ny” onsdag kveld, samt Gakuro Matsui og Douwe Dekkers, se foto avDekers i forrykende sprang. Skew Whiff er imidlertid også “en gammel traver”, også fra Nedrerlands Dansetheatre i 1996, men etter min oppfattelse, er denne så bra, så denne har tålt årene, og har et helt annet budskap.

Fornyelse av valg av kostymier og scenografene – gi norske kapaisteter en sjanse!

I denne produksjonen er der mange linker til Nederlands Dansetheatre, som har vært retningsgivende innen moderne europeisk dans meget lenge, og hvorfra vi jo også har Nasjonalballettens eksepsjonelle samarbeide med Jiri Kylian. Denne tradisjonen er bra å ha med seg i ryggsekken for Nasjonalballetten. Jeg skulle ønske at vi ved et eventuelt senere samarbeide med koreografen Johan Inger ville kunne oppleve et av hans nyere verk, eller eventuelt et verk koreografert for Nasjonalballetten, og kanskje man også kunne forny valget av kostymier og scenograf til et par av de mange meget talentfulle unge norske kostyme og scenografi kunstnere, istedet for å gjenta og gjenta, til det mer eller mindre kjedsommelige “gamle travere”, som liksom følger med koreografene av “gammel vane”. (?)   – Når det gjelder å gi sine dansere gode utfordringer er Nasjonalballetten fremragende, slik jeg ser det, men på kostume og scenografisiden trenges det fornyelse. 

 

 

 

 

Tagged as: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,