Kulturkompasset | critics of culture events

ALBERTINE I POLITILEGENS VENTEVÆRELSE


Om maleriet

Albertine i politilegens venteværelse

av Christian Krohg (1852-1925)

Semesteroppgave våren 2009

Institutt for kunsthistorie

Universitetet i Oslo

 Forfatter: Henning Høholt.

All copyright reserved. Avskrift av hele, eller deler av avhandling kan kun foregå mot forfatterens skriftlige tillatelse.

Albertine i politilegens venteværelse. Maleri av Christian Krogh, utstilt på Nasjonalmuseet i Oslo.

ALBERTINE I POLITILEGENS VENTEVÆRELSE

  1. 1.      INNLEDNING
  2. 2.      CHRISTIAN KROHG
  3. 3.      ALBERTINE I POLITILEGENS VENTEVÆRELSE
  4. 4.      ALBERTINE
  5. 5.      HISTORIEN OM ALBERTINE
  6. 6.      KVINNENE
  7. 7.      LYSET
  8. 8.      FARGESPEKTRET OG INTERIØRET
  9. 9.      KONTEKST
  10. 10.   MOTIVETS VIDEREUTVIKLING
  11. 11.   FOTOGRAFI SOM ARBEIDSVERKTØY
  12. 12.   MALEKOMPOSISJONSTEKNIKK
  1. 13.   HISTORIKK
  1. 14.   KONKLUSJON
  1. 15.   LITTERATURLISTE
  1. 16.   NETTSTED

1. INNLEDNING:

1.1.: Albertine i politilegens venteværelse

Med sin produksjon av Albertine i politilegens venteværelse, (1885-87) Ill. 1, som første gangen ble utstilt i Teknikkens store sal, Rådhusgaten, fra 11. mars 1887 presenterer Christian Krohg et sosialrealistisk maleri, som ligger inne i den trenden, der var kommet inn i malekunsten på dette tidspunkt, med mange sosialrealistiske malerier malt av mange av våre fremste malere, og han var i så måte et forbilde for bl.a. Edvard Munch, som blant annet videreutviklet ideer fra Christian Krohgs naturalistiske malerier i sin egen mer impresjonistiske ekspressive retning og sin egen opplevelsesverden. Jeg tenker blant annet på Det syke barn. Men rent bortsett fra de første årene mens ”Munch ble Munch”, beveget de to malerne sig ikke i den samme retning. Christian Krohg fortsatte i sin naturalistiske stil, selv om der underveis kunne være drømmende partier i hans malerkunst. Kroghs formidlingskunst er storslått, så vel i valg av malerteknikk som i valg av formidlingsmåte.

1.2.: Mål – hensikt med oppgaven: Min hensikt er å drøfte Christian Krohgs bilde, Albertine i politilegens venteværelse (1885). Albertine er en meget benyttet Krohg figur, malt i flere versjoner både tidlig i sin karriere, og gjentatt rundt 1917, og som han har beskrevet i sin roman Albertine, som kom ut i 1886, året før at bildet ble utstilt første gangen. Det er også et meget beskrevet kunstverk i norsk malerihistorie. Videre vil jeg drøfte debatten om offentlig prostitusjon som foregikk på dette tidspunkt, hvor disse verker (bok og bilder) ble viktige aktører. Jeg håper å kunne finne en egen innfallsvinkel til stoffet om personen Albertine og dette maleriet.

1.3.: Premisser – Problemutvikling: Christian Krohgs malerkunst i relasjon til denne produksjonen. Vurdere sentrale problemstillinger i Christian Krohgs forfatterskap og billedkunst i perioden. Brytningen mellom naturalisme og impresjonisme. Krohgs virksomhet som kunstner og skribent i sammenheng med hans orientering i nordisk og fransk billedkunst, litteratur og teori. Historiske og kunstneriske relasjoner.

1.4.: Kontekst: Vurdere å drøfte en rekke premisser, slik dette fremgår av oppgaven, og som nevnt i 1.2. Drøfte nye problemstillinger som oppstår underveis i arbeidet. 

1.5.: Historikk/ sosiologisk bakkgrunnsinformasjon: Christian Krohg (1852-1925), symbolist, og tidlig ekspresjonist. Studier i Karlsruhe, Berlin og Kristiania. Maler, grafiker m.m.. Med sine opphold på Skagen fra 1879 og framover, var den norske maleren Christian Krohg en sentral skikkelse i kunstnerkolonien på Skagen. Hos flere av de danske skagensmalerne kan man spore innflytelsen hans.

1.6.: Metode: Vurdere bildet, Albertine i politilegens venteværelse, i forhold til det materiale, som er tilgjengelig. Herunder sosialrealistiske og følelsesmessige forhold, hvis dette er anskueliggjort i det foreliggende materiale. Fremføringspraksis.

1.7.: Informasjon/ data innsamling: Under en lang rekke besøk i Nasjonalmuseet for kunst har jeg hatt gleden av dette bildet, motivet med dets spennende forskjellige kvinnefigurer rundt den dystre politimannen tiltaler meg. Bøker om Christian Krohg, norske malere, samt andre litterære omtaler av Christian Krohgs kunst. Videre litteratur i hht. litteraturlisten.

1.8.: Arkivarbeid: Kryssjekking og vurdering av det foreliggende materiale, herunder lesing av tekster, vurdere om motivets innhold, struktur, budskap, stemning, kvalitet. Sammenligne kunstverket i forhold til andre samtidige kunstverk, utstilt i Oslo, samt ved besøk i utlandet og via reproduksjoner bl.a. i oppslagsverker samt på internett.

1.9.: Kilder /Kildekritikk: Gjennom dette arbeidet ønsker jeg å komme frem til en best mulig vurdering, i forhold til materialet, kilder og tidsbegrensning.

1.10.: Resultatutvikling: Egne forutsetninger for oppgaven, herunder egen utdannelse, forskning og praksis. Bakgrunn, kunnskaper, interesse. Drøftelse. Konklusjon. Litteratur. Kilder. Indeks, register, tabeller, illustrasjoner.

Christian Krohg (1852-1925)

2.: CHRISTIAN KROHG.

Født 1852 i Oslo. Død 1925. Maler og forfatter, Reiste i 1874 til Tyskland for å studere kunst, men var da allerede ferdig utdannet jurist fra Universitetet i Oslo. Studier i Karlsruhe, Berlin og Kristiania. Skagensmaler fra 1879. Journalist i Verdens Gang 1890-1910. Bosatt i Paris 1901-1909, Professor og direktør ved Statens Kunstakademi 1909-1925.  Han er godt representert med mange malerier i Nasjonalgalleriet i Oslo, nå Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, samt ved andre norske museers og museer i Skagen, København, Stockholm, Malmø og Gøteborg.

Krohg hadde sine egne meninger om kunst og som professor og direktør ved det nyopprettede Statens Kunstakademi fra 1909, til sin død i 1925, hadde han mange av våre fremste malere blant studentene.  ”Dette markerer på en måte grenselinjene mellom de eldre gruppene, som Christian Krohg tilhørte og de nye unge oppadstrebende. Jens Thiis nevner en episode mellom Munch og Krohg: Munch hadde begynt et portrett av Andreas Singdahlsen, og Krohg tillot seg å gjøre noen korreksjoner på bildet. Munchs reaksjon straks Krohg hadde forlatt rommet, var å briste ut i et ”Tosken!! Nå har han ødelagt alt sammen for mig”. Edvard Munch ga her et signal til sine malerkammerater om sin vilje til å arbeide uavhengig. Han poengterte også at det var hans subjektive intensjoner som telte. Om arbeidet ble vellykket var det da i siste hånd kun ham selv som kunne avgjøre.

Christian Krohg- ca 1903. (født 13. august 1852 i Vestre Aker, død 16. oktober 1925 i Oslo) var en norsk maler, forfatter og journalist. Krohg var sentral i norsk kunst- og kulturliv i nærmere 50 år. Han fikk stor innflytelse både som maler, skribent og via de posisjoner han inntok i kunstlivet forøvrig. Sitt kunstneriske gjennombrudd hadde han i begynnelsen av 1880-årene med motiver fra Skagen. Han var en av lederskikkelsene i Kristiania-bohemen, og en forkjemper for sosiale reformer i samfunnet og for kunstens frihet. Særlig kjent er hans motiver «Syk pike» (1881), «Albertine i politilegens venteværelse» (1885-87) og «Kampen for tilværelsen» (1889).

 

3.: ALBERTINE I POLITILEGENS VENTEVÆRELSE

I forbindelse med mitt valg av Christian Krohgs bilde Albertine i politilegens venteværelse, som det bilde jeg skal skrive eksamensoppgave om, var mitt nye møte med maleriet inspirerende. På forhånd hadde jeg satt meg inn i historien fra boken om Albertine. De uheldige realitetene som ligger bakenfor bildet, dets historie, gjorde at jeg plutselig fik en annen følelse for de voldsomme sosiale vanskeligheter som lå bakenfor, og som Albertine var blitt et ”offer” for.

Selv om Albertine på dette bilde i grunnen ikke er forgrunnsfiguren, trekkes blikket hen mot den lille jente ved siden av politimannen. De to staute prostituerte madonnaer, utmaiet til narrestreker, i forgrunnen hjelper ved sin attityde og den enes innbydende blikk, beskueren med å søke innover i bildet til den hemmeligheten, eller sensasjonen, som de vil formidle. Det lille profilglimtet av Albertines ansikt forteller om en tenksom og lidt nervøs liten ung pike, som ikke ser ut til å trives, som antagelig ikke vet hva hun går til, og som ikke føler seg så godt tilpass i denne sammenhengen. Christian Krohg har ikke benyttet seg av Edvard Munchs teknikk med å bruke en fremhevende lysbruk for å understreke hovedfiguren, hun rett og slett er der. Kontrasten med de andre tilstedeværende kvinner er merkbar, og man bemerker at Albertines holdning ikke er lykkelig.

 

4.: ALBERTINE

Navnet på bildet refererer seg til Christian Krohgs roman om Albertine og er beskrivende for den scenen som vi her får illustrert.  I andre bilder med Albertine er bildetitlene Et forhør (En formaning), 1884, hvor tilsynelatende en eldre pårørende spør Albertine ut om et eller annet, som via Albertine nedslåede blikk ikke er et spørsmål som det er lett å besvare, eller som Albertine ikke har lyst å utdype. Et møte, 1885, ser ut som om det er et møte eventuelt i gangen til politlegens kontor, hvor hun tilsynelatende møter en annen ung kvinne, som ut fra påkledningen kan se ut som å være mer erfaren prostituert, dette bedømmer jeg ut fra hatten med bånd og blomster, den overdrevne kragen og den utfordrende innsvingningen på overtøyet, samt de lett provoserende hender plassert i siden. Men Albertine slår blygt blikket ned, og holder begge hender dydig foldet for an seg, og ser ut til å være velfrisert. Denne attityden gjentas i nærbildet Albertine, 1884.

 

5. : HISTORIEN OM ALBERTINE

Albertine er en roman av Christian Krohg fra 1886.

Tittelpersonen Albertine vokser opp på østkanten av Christiania under triste forhold, sliter som sypike og higer etter lyspunkter i tilværelsen. Glimtvis får hun se noe av ”det søte liv”, og det virker svært tillokkende på henne. En kveld blir hun drukket full og voldtatt – av en politifullmektig i sedelighetspolitiet – og det fører henne over i prostitusjonen.

Boken ble beslaglagt dagen etter at den kom ut, og Krohg ble senere ilagt en bot.

 

6.: KVINNENE

De 11 andre kvinnepersoner som omgir Albertine og politimannen i bildet, sender forskjellige signaler til beskueren, samt til Albertine. Påkledningen er svært forskjellige, men hos de fleste av dem merker vi en form for, eller i hvert fall et forsøk på eleganse. Alle med mer eller mindre iøynefallende hatter, nesten alle med fjør eller blomster som pynt. Videre elegante hansker og paraplyer med blonderysjer. At der var forskjellige klasser, representert i prostitusjonsmiljøet også på daværende tidspunkt får Krohg frem ved også å la det være tilstede en mer enkel klett ung kvinne, mer lik Albertine i påkledning, som er så nysgjerrig at hun står opp på stolen lengst til høyre. I Kristiania sedelighets protokoll fra januar 1887 nevnes 11 av de 12 pikene som Krohg anvendte som modeller til bildet ved fullt navn. Sørine Syversen skal ha vært modellen til Albertine.

 

7.: LYSET

Christian Krohg, datert 1920, selvportrett. tilhører Oslo Bymuseum

Lyset er enkelt, ingen ”jålete” overdreven lyssetning, kun et lysskjær som ser ut til å komme fra et vindu i venstre side av rommet, som kaster lys inn på kvinnenes ansikter, og som legger skygger på den nedre delen av påkledningen til noen av de som står bak andre til høyre for midten av bildet. Den mest iøynefallende kvinnen i sort elegant kjole lidt til venstre for midten av bildet formidler en kontakt ut av bildet, har et klarere lys, hvilket fremhever henne og hennes attityde klarere. Stoffligheten i hennes kjole er god, dette gjelder også for en del av de andre tilstedeværende, for eksempel den rosa til venstre for midten, samt den gråblå silke duchesse liknende kjolen på den halvt skjulte kvinnen til høyre i bildet, likeledes frynsene i sjalet til jenten som står opp på stolen til høyre.

 

8.: FARGESPEKTRET OG INTERIØRET

Fargespektret er klart og tydelig med gode riktige farger, slik som det kunne ha sett ut, om dette hadde vært et høyoppløselig fotografi fra nåtiden. Grønnfargen på veggene gir ikke noe hjemlig inntrykk, men forteller at dette er et venteværelse eller et forværelse. Det samme gjør den store lufteventilen høyt oppe på veggen til høyre. Videre døren inn til politilegen med mattert vindu i døren øverste femtedel med navnet Politilægen på. Samt brystningene i opprettstående treverk. Hele veien rundt, samt en offisielt utseende oppslagstavle med opplysninger skrevet med kritt. Plankegulv.

 

9.: KONTEKST

Albertine i politilegens venteværelse, både som bilde, og i samspill med boken Albertine, var et viktig innspill i samtidsperiodens forhold til de problemene som Christian Krohg angriper.

Dette skylles flere forhold.

Først at Christian Krohh turde beskrive prostitusjonen og dets plassering i Norge på daværende tidspunkt, i så vel bok som i bilgeform.

”I datidens Christiania var prostitusjon underlagt et offentlig reglement. Horene kunne bare vise seg på bestemte steder i byen, der var satt visse hygieniske minstekrav om vaskeservant osv på deres ”arbeidsrom”, og de hadde plikt til å bære en visitasjonsbok der blant annet alder, bopel og helsetilstand var oppført. Etter undersøkelsen hos politilegen ble dette dokumentet stemplet, og når en kunde så tok kontakt med den prostituerte, kunne han sjekke ”varens” tilstand i forhold til prisen. Den offentlighet som verken før eller senere har snakket så mye om moral, monogami og familielykke, drev altså med en form for varekontroll på en virksomhet som strengt tatt var forbudt iflg norsk lov.”

Videre er det interessant at denne voldsomme debatten med både bok, som omgående ble forbudt, og bilder omkring temaet ga innspill til en stor debatt.  Denne debatten førte til at regjeringen avskaffet offentlig prostitusjon i Norge. Dette begynner i grunnen på Hans Jægers bok ”Fra Kristiania – bohemen i desember 1885, som ble beslaglagt samme dag. Etter dette innledet Jæger og Krohg et nært samarbeide, bl.a. i bohemenes organ Impresjonisten, som kom ut første gang i 1886, hvor Krohg i de første fire numrene til våren 1887 stod oppført som sjefredaktør.

Fortellingen Albertine kom ut 20. Desember 1886, ble dagen etter beslaglagt av politiet. Byrettsdom faller 7. Mars 1887, hvor Krohg blir ilagt 200 kr i bot. Albertine-bildet utstilles 11. Mars. Krohg fremfører sin forsvarstale i Høyesterett 19. Oktober, i denne fremholdt han at boken Albertine ikke mest var et angrep på den offentlige prostitusjonen, men enn ung fattig sypikes skjebne etter at hun hadde blitt misbrukt av en politiembedsmann. Dommen falt dagen etter. Boten ble halvert til kr 100.

Det er lett å forstå hvorfor dette bildet appellerer til publikums interesse. Temaet er allment og aktuelt.  Krohg ble arbeiderklassens helt. Kunstneren selv, bildet og boken ble tatt til inntekt for sosialismen. Først og fremst hadde det vært en strid om trykkefrihet og åndsfrihet. Sakens kjerne var at den offentlige prostitusjonen ikke var avskaffet.

 

10.: MOTIVETS VIDEREUTVIKLING

Christian Krohg kommer tilbake til Albertine motivet tretti år senere, når han i et par varianter gjentar samme bilde med små endringer, for det enes vedkommende fra antagelig 1917, som jeg har sett kopi av, er antallet andre kvinnepersoner i bildet redusert til 6, altså nærmere på det opprinnelige startmotivet, før det resultat som Krohg kom frem til i oppgavens bilde, men noen av dem likner på dem vi ser i 1885, selv om malerstilen er meget endret, nå er Christian Krohg blitt mer impresjonistisk, mye sprekere og moderne. I dette tillater han seg at ikke fullføre alt, han gir uklare signaler og lyset er mye mer spennende enn det vi kjenner fra den første serien. I all beskjedenhet virker det nesten som om han er blitt inspirert av Edvard Munchs penselstrøk, men dette varer ikke ved. I tillegg er han blitt lysere i sine fargevalg, og han trekker opp enkelte detaljer mer nyansert enn tidligere og med en annen penselføring. Jeg tenker spesielt på den store hvite fjær på den røde hatten til sentrumsfiguren, som nå vender ryggen til, samt på de hvite strøkene på den sorte kjolen helt til høyre i bildet fra 1917.  Videre er noen av de syv andre kvinnene kun enkelt antydet, og det vi kan fornemme av kropsspråket er at de er mer outrerte. Men Albertine og politimannen er seg selv lik.

Albertine i Politilegens venteværelse 1917 versjon. Av Christian Krohg

En liten detalj forskjell er at politimannen i det ene bildet fra 1917 har døren på gløtt inn til politilegen, noe han ikke har på de øvrige. I kunstnerisk sammenheng, om man ikke hadde hatt årstallene tilgjengelige, skulle man ha antatt at det nevnte bilde fra 1917 var malt som en forstudie – en skisse – til det store berømte bilde, som denne oppgaven dreier seg om. Men det er det ikke, derfor forteller dette 1917 bildet om en kunstner som har beveget seg videre kunstnerisk og er på vei mot en helt annen stil, som han tilsynelatende aldri helt kommer frem til, eller i hvert fall benytter noe særlig.

I hvert fall ikke om man fordyper seg i hans verker helt frem til 1925. På slutten av livet er der mange portrett, hvor han glimrende får frem uttrykk og betoninger av de poretretterte, jeg tenker på portrettene av Christian Hansson, 1925. W.C. Brøgger og Marie Hauge begge fra 1924, Gutten med øksen fra 1923, som jeg oppfatter som en ikke helt ferdiggjort skisse ut fra at ansiktet ikke er helt ferdigmalt.

Videre portrettet av Ragna Wettergreen, antagelig fra 1921, som henger i Nationaltheatret, hvor han ved en enkel konfigurering av personen har klart å utstråle en kunstnerisk høyt ansett person, som uttrykker noe ekstraordinært. I denne perioden er han gått over til at bakgrunnen kun er en nyansert fargekollasj.

Dette er i motsetning til Bestefars gutt fra ca. 1918, som skal være malt etter fotografi og foreligger i mange replikker. Dette viser en bestefar med sitt lille barnebarn, Christian Krohg og barnebarnet Ebbe, malt på Revesand på Tromøy ved Arendal, hvor han oppholdt seg, og fremstår som et meget varmt bilde med utrolig uttrykk, hvor man har plassert hovedpersonene tilsynelatende på et skjær eller fjellknaus med en kystlinje i horisonten og med seilbåter mellom. Men disse er glatt og, i følge Oscar Thue, ubehagelig illusjonistisk malet. Fra 1913 oppholdt Krogh seg jevnlig på Sørlandet.

 

11.: FOTOGRAFI SOM ARBEIDSVERKTØY

I forbindelse med fotografiets oppfinnelse, og kanskje også inspirert fra impulser han hadde fått under sine utenlandsopphold begynte Christian Krohg på et tidspunkt å benytte fotografier i sitt arbeide som grunnlag for bilder.

Dette hadde selvsagt flere positive og negative påvirkninger, med Krohgs formidlings evne, kunne han med fotografiet som et hjelpe motiv fastholde en situasjon mye lenger, enn om han benyttet levende modeller. Det er derfor interessant å oppleve det jeg oppfatter som en kombinasjon av begge disse tingene, hvor Krohg benytter en eller flere modeller, slik som han nettopp gjør i Albertine bildet, komposisjonen i det første utkastet til Albertine, er antagelig et overmalt fotografi, som er i familiens eie. Bildet er det første konkrete bevis på at Krohg virkelig anvendte fotografi som hjelpemiddel for sin kunst.

Maleren hadde arrangert en prøveoppstilling av modellene, som var prostituerte kvinner fra byens fattigkvarter og seg selv. Fem kvinner og maleren selv som for anledningen spiller politimannens rolle ved døren. Krohgs pondus har han imidlertid moderert i maleriet, hvor politimannen virker relativt slank og pen, ikke feit og røslig, som Krohg var allerede den gangen som 32 åring,

Fotografiet som medarbeider ble benyttet senere også i forskjellige sammenheng, med vekslende hell. Krohg var god portrettmaler, og han kunne selvsagt få et portrett til å likne bedre når han kunne jobbe lenger med dette med et fotografi som hjelp, imidlertid vil de fleste kunstnere nok påstå at en levende modell gir et maleri en helt annen varme og ekthet.

 

12.:MALEKOMPOSISJONSTEKNIKK

Maleriet er stort 2×3 meter. Bildet er et godt eksempel på Kroghs komposisjonsprinsipper. Ved å utelate en del av den scenen hvor tragedien utspilles, altså, ikke la oss se inn i et komplett bilde, men inn i et bilde, hvor der allerede er foretatt et utsnitt, bl.a. ved at damene i forgrunnen ikke kan sees i full høyde, og den ene kvinnen til høyre kun viser noe av ansiktet, den ene rosa behanskede arm og lidt av skjørtet.  Med dette oppnår han å gi bildet intimitet og liv. Samtidig har han latt synsvinkelen komme lidt oppe fra, slik at gulvet ligger lavere. Krohg benyttet seg også av flere av impresjonismens prinsipper for å gi dette store lerret koloristisk liv og spenning. Skyggene er til dels blå, og i det sterke lyset kommer det inn et guldskjær. Videre er koloristisk spenning oppnådd ved kraftige fargekontraster blått-rødt og rødt grønt.

 

13.: HISTORIKK

Da Krohg i 1899 ble oppmerksom på at Nasjonalgalleriet hadde planer om å erverve det store Albertine-bildet til Nasjonalgalleriet, skrev Krohg til Jens Thiis at han meget nødig ville ha det innkjøpt ”da jeg selv i høieste Grad er misfornøiet med det, specielt med Hovedfiguren. Endvidere finner  jeg Compositionen mislykket som saadan”

14.: KONKLUSJON

” Ethvert kunstmuseums identitet er knyttet til hva det har i sin samling. Enkelte verk får en spesiell plass i museets profil og blir gjenkjennelige holdepunkter utad. Ofte blir de også omtalt som mesterverk. De blir vist fram på den best mulige måte, og de blir reprodusert på all verdens salgsprodukter. De blir etterspurt og kjent igjen. Og jo mer et slikt verk blir sett, omtalt og diskutert, jo mer bekreftes det som et høydepunkt i kunstnerens produksjon. 

Albertine har vært med til å påvirke en endring av samtids forhold, når det gjelder den offentlige prostitusjonen i Norge. Som en flittig debattant, med en kjapp replikk og ordet i sin munn (skrift), samt ikke minst som en nærværende kunstner, og de seneste 16 årene av sitt liv også som sjef og professor på Statens Kunstakademi har hans virke vært med på å påvirke og endre på samtiden.

 

15.: LITTERATURLISTE:

Acton, M. 2004, Learning to Look at Modern Art, First ed. side 1 – 271, kapitel 1-8, Routledge, London and New York.

Acton, M. 1997, Learning to Look at Paintings, First ed. 211 sider, Routledge. London and New York.

Barnet, S. 2005, A Short Guide to Writing about Art, Eighth ed. side 1- 150, kapitel 1-5. Pearson Longman, Tufts University, USA.

Gombrich, E.H. 1996, Kunstens verden, 3.utg. Aschehoug, Oslo.

Gardner, 1996, Art through the ages, 10 utg. Harcourt Brace College Publishers. England.

Larsson, L.O. 1997,Metodelære i kunsthistorie, side 9 – 48. J.W. Cappelens Forlag, Oslo.

Munch Museet, 2008, Munch blir Munch. Kunstneriske strategier 1880 – 1892, Munch Museet, Oslo.

Stokstad, M. 2007, Art: a brief history, 3rd ed. introduksjon, kapitel 4–7, 10 -14 og 17 – 20. Pearson Prentice Hall, New Jersey.

Thue, O. 1997, red: K. Berg: Christian Krohg, Aschehoug, Oslo.

 

16. NETTSTED

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. 2009, http://www.nasjonalmuseet.no

 

Forfatteren Henning Høholt, (1945-) er redaktør, skribent og kritiker i Kulturkompasset, Han er EU Kulturekspert i Bruxelles for EU Horizont 2020 frem til år 2020. Han har blant annet vært musikksjef for Aalborg Symfoniorkester, kultursjef i Vardø, torgsjef i Oslo, formann for Operaklubben ved Den Norske Opera 1980-88. Han er klassisk og moderne pianist for bl.a. Rikskonsertene.Kurator for bl.a. utstillinger på Nationaltheatret og i Den Norske Opera m.fl.

 

Tagged as: , , , , , , , , ,