Kulturkompasset | critics of culture events

Kevin Haugan strålende som Billy Elliot


Billy Elliot en suksess  med Kevin Haugan i tittelrollen

Kevin Haugan som Billy Elliott i en stor steppescene med politi bak. Foto: John Andresen.

OSLO/NORGE: Kevin Haugan i tittelrollen som Billy elliott, gjlr en fremragende jobb, på høyde med en voksen profesjonell skuespiller. Jeg er så imponert over hans talent. Om 12 år gamle Kevin Haugan i tittelrollen som Billy Elliot vil jeg gjerne bruke uttrykket ” En stjerne er født”.

av Henning Høholt, foto John Andresen

Med hans profesjonalitet, spilleglede, karakteriseringevne. Danse-akrobatikk- og sangkunnskaper, tross at jeg fikk å vite at  han faktisk var forkjølet på premie ren, vil han med sine supportere, og ikke minst kloge og erfarne foreldre, kunne komme meget langt, hvis han vil dette selv. Ihvertfall dette var en prestasjon av format.

Ikke bare klarer han de uskyldige daglige scener i sitt hjemlige miljø, med oppvåkning, stress osv. Kort etter forrykende danse/akrobatikk scener, og så klarer han, i neste sekund, å gire helt ned til en rolig vakker, gripende sang, så tårene kryper frem i øyenkrokene på noen og enhver.

Kevin Haugan har alle muligheter foran seg i scene kunstens krevende verden. – Men la ham, etter dette, gjerne få ro til å fullføre sin vanlige skolegang, slik alle andre barn gjør det.

Niels Ole Oftebro gjør en ekte figur ut av den røffe gruvearbeideren som er Billys pappa. Hans lange sceneerfaring gjør at han kan sitt håndverk, han forstår, og kan gjennomføre en krevende rolle oppbygging, fra å være den røffe, tøffe gruve arbeider figuren, alene pappa for to sønner, med stor aldersforskjell, etter hans kones død, og med kun røffe venner som kontaktflate, merker vi etterhvert mer varme, forstående og medmenneskelige tegn, som mot slutten er blitt til den varme og forstående pappaen, som vi alle, og ikke minst Billy ønsker seg. og lenges etter. Videre kan Oftebro jo synge!

Applaus, i midten Kevin Haugan som Billy, th Hilde Lyran, tv. Charlotte Brænna. Foto Tomas Bagackas.

Jeg vil gjerne høre og se ham som en eldre stilig, grev Danilo i Den Glade Enke sammen med strålende Hilde Lyran som Hanna Glawari.

For Hilde

Billy og Michael, – Kevin Haugan og Thomas Kvamme Urnes, har det moro og kler seg ut. Foto John Andresen

Lyråns gjennomførende og ekte utforming av rollen som ballettlærerinnen, Miss Wilkinson, er et stort, vakkert, praktfullt syngende, dansende, sympatisk og agerende høydepunkt, med hjertet på rette plass, i det store rollegalleri som denne musikalen inneholder.
Hennes ballettklasser er et parodisk overskuddsfenomen av hvordan folk, som sansynligvis aldri har hatt den sjeldne muligheten av å være tilstede, som flue på veggen, i en ballett klasse, kanskje tror dette kan være.

Et komisk sentrum var den aller minste av jentene, Emilie Bondy, som med stort overskudd overspilte hysterisk morsomt. Noe som gjorde at noen av mine naboer på benkeradden fikk latterkrampe og holdt på å falle av stolen av latter, hvis dette da hadde vært mulig, mellom de meget bekvemme, men trange “Ryanair” liknende benkerekker. Videre var miss Wilkinsons datter, Debbie, overbevisende toljet av Nora Bratfos morsom og alltid tilstedeværende, hvor hun ikke skulle være tilstede.

Boksetreningen var en farse, ledet av Jonas Rønning. og dette var tilsynelatende instruktørens ønske og mening,

Niels Ole Oftebro og Kevin Haugan, foto John Andresen

Mormoren, Janny Hoff Brekke, var strålende, hennes innledningssang morsom. Jeg skjønner at hun har slidt hardt gjennom alle årene i gruvearbeidermiljøet. Forstår godt at hun ikke har klart å holde seg edru med den gjengen. Hun går legendariske Aud Schønemann en høy gang i sin gjennomførte rolle tolking. Billys storebror ble spilt av vakkert syngende Benjamin Helstad.

En annen side av “showet” var de showpregede delene, som lyste opp i den hverdagslige tragedien.
Først og fremst Billys helt overveldende, og overdådige, venn, Michael – Thomas Kvamme Urnes. Innledende drag kostyme show, for en prsktfull energi i den guttens sceneshow, som elegant føres inn i det flotte Moulin Rouge inspirerte opptrin med 4 draggutter og 4 jenter i helt store flotte fjør skrudd. Og med Thomas Kvamme Urnes og Kevin Haugan – Billy som dansende og steppende høydepunkter. I dette var Billy helt i sitt “es”, glad, lykkelig, svingende og virtuost.
Et annet stort visuelt høydepunkt, var hans Svanesjøn inspirerte samdans med seg selv som voksen, flott danset av Kristoffer Solberg.
Ideen med å gi lille Billy flyvemuligheter a la for eksempel Cirque de Soleil på scenen, med det sikre og stilige samarbeide med flotte Kristoffer Solberg,  Ble dette er annet av forestillingens show høydepunkter, men kontrasterende med kun to personer, som kunne fylle hele scenen. Lille Billy i en noen sikre og flotte positurer og bevegelser.

Den parodiske ballett klasse pianisten, Mr. Braithwaite, – Jan Martin Johnsen, ble etterhvert et annet av forestillingens høydepunkter, først som perfekt oppfølger overfor miss Wilkinson, men etterhvert som forrykende danse partner for både henne og Billy. Hans maske var strålende laget, han så ut som slik publikum opplever en ballettpianist i forrige årtusen.

Applause, Billy Elliot. I midten Kevin Haugan som Billy, til høyre Hilde Lyråm som ms. Wilkinson og Nora Bratfos som Debbie. til venstre Thomas Kvamme Urnes, som Billys venn Michael, fulgt av Charlotte Brænna som hans mamma. Foto Tomas Bagackas.

Bakgrunnen for musikalen Billy Elliot er:

Nordengelske gruvearbeidere streiker i 1984-85, mens Margaret Thatcher er statsminister i England. Denne historie ble film i år 2000, og i 2005 London musikal. For meg så har jeg ikke så langt klart å oppfatte noen av melodiene av Elton John, og selv om der er mange riktig gode melodier i forestillingen er de store hitt en mangelvare.

Billy Elliot var ikke kun streik, boksing, ballett, sorg og gruve prat. Guttene fikk også anledning til å prøve seg i en kjempeshow scene med noendrag artster. Jeg følte meg hensatt til Moulin Rouge i Paris med disse flotte fjør kostymer – Show. Foto John Andresen

Imidlertid så overskygger den gode historien dette, musikalen vil sikkert trekke tusener av tilskuere til Folketeatret.

Koreografien er god, enten den er praktisk for å få handlingen til å gli, dans for å uttrykke detaljer, eller underveis parodisk og iblant overdrevet og morsomt. Koreograf er Tomas Adrian Glans, medkoreograf Jan Ivar Lund

Grå scenografi av Maria Ducadde, som fungerer bra, imidlertid gjør de svært mange sceneskift at der blir mye kjøring inn og ut med store kasser, og opp og nef med vegger.

Heldigvis hjelper rn god lyssetting på at vi kan fokusere riktig. Tradisjonelle, og iblant spreke og overdådige fargestrålende kostymer ved Christina Lovery. Linn Olsens regi fungerer bra. Hun får frem historiens mange forskjellige detaljer, selvom jeg til å begynne med var lidt forvirret

.

 

Tagged as: , , , , , , , , , , , , , , ,