Kulturkompasset | critics of culture events

Svanesjøen i Oslo med Constant og Weyershausen


Svanesjøen i Oslo med Clair Constant og Dirk Weyershausen.

Clair Constant og Dirk Weyershausen. Foto: Erik Berg.

Av Henning Høholt. Fotos Erik Berg.

Clair Constant er en stor meget vakker opplevelse som Odette/Odile i Svanesjøen. Foto: Erik Berg

OSLO/NORGE: Som tidligere nevnt har Svanesjøen i dette årets produksjon med Nasjonalballetten 5 forskjellige casts i de ledende rollene, og forskjellige casts i andre roller. Søndag 1. Juni var det tid for å oppleve Clair Constant og Dirk Weyershausen som hhv Odette/Odile og Prins Siegfried, sammen med Ole Willy Falkhaugen som von Rothbart.

Et vellykket kunstnerisk hele, slik vi opplever i denne produksjonen består selvsagt av svært mange detaljer. Selv om denne produksjonen så sitt første lys i 1997 i den gamle operaen på Youngstorget, har den takket være den fremragende og erfarne produksjonsstab, og Jahn-Magnus Johansens iscenesettelse videreutviklet de mange detaljene til at denne Svanesjøen nå fremstår som en, for meg, perfekt Svanesjøen produksjon, som har alt, kjærlighet, varme, virtuositet, drama.

Slik det jo også etterhvert er blitt tilfellet med bl.a. Dinna Bjørns Nøtteknekkeren og Michael Corders Romeo og Julie, begge fra noenlunde samme tidsepoke og alle fra Dinna Bjørns 12 år lange sjefstid. Både Nøtteknekkeren og romeo og Julie er, som kjent (?) på programmet denne høsten.

Dette er uvurderlige verdier for Nasjonalballetten. Dette er en skatt, som er Nasjonalballettens eiendom, og som de kan være stolte over. Etter å ha sett denne Svanesjøen, og ha sett svært mange forskjellige Svanesjøen produksjoner de siste årene rundt omkring i verden med en rekke kompanier, føler jeg at denne produksjonen kan Nasjonalballetten presentere over hele verden, hvis de ønsker det, og kan makte dette økonomisk. I tillegg til sine Kylian presentasjoner på høyest mulig nivå, senest i St.Petersburg, og i September i Paris, er Nasjonalballettens nivå så høyt, så også på dette klassiske nivå kan man hevde seg med internasjonalt.

Dirk Weyershausen, flott danseur noble i Nasjonalballetten tolker Prins Siegfried rollen til bravur. Foto Erik Berg.

Det eneste jeg etterlyser i Nasjonalballettens repertoar er å få de to berømte Bournonville balletter, som ligger i ballettsjefens arkiv, Napoli og Sylfiden tilbake på repertoaret. Jeg vet at Eugenie Skilnand og Philip Currell skal danse fra SylfidenBournonville gallaen som avslutter Bournonville i Biaritz,  hvor man over en 6 års periode har presentert Bournonvilles klasser, en til hver ukedag, unntatt søndag, sammen med en rekke av Bournonvilles balletter, som for første gangen utenfor København, er blitt presentert av Bournonville Akademiets stab under ledelse av Eric Viudes, Dinna Bjørn og Frank Andersen med flere.  Kanskje det er en ide og lage en serie årlige Bournonville seminarer i Oslo? Er Currell og Skilnand´s medvirken i Bournonville i Biarritz et signal om at Nasjonalballettens ledelse vurderer dette?

Clair Constant presenterte en av de varmeste og vakre Svaneprinsesse tolkninger som jeg kan huske jeg har sett på lenge, sist tror jeg det var Beatrix Balasz, som ga meg en så vakker opplevelse. Constants svane bevegelser, arme, hender, ben, føtter var utsøkte, velformede, hun gav seg selv ro nok til å utfolde dette helt perfekt.

En ekstraordinær opplevelse som Odette, videre som Odile, var hun plutselig den snertne virtuose utfordrende sorte svane (Odile). Den eneste detaljen, som beklageligvis trakk ned på hennes første kvelden var at hun ikke danser de berømte 32 fouetter i codaen som avslutter Grand pas de deux i tredje akten. Da hun hadde gjennomført noen piruetter og stoppet, så var der pinlig dødsstille i salen, publikum manglet dette viktige høydepunkt, som liksom setter prikken over i´en. Publikum, som kjenner verket godt, følte at de var blitt snytt.

Ole Willy Falkhaugen er dramatisk og stilfull som von Rothbart. Foto Erik Berg

Imidlertid kom Constant og Weyershausen blendende tilbake i siste akten, hvor de med varme og kjærlighet og stor eleganse, sammen med sine, i siste akten 24 hvite svaner i lekre formasjoner, gjorde at kjærligheten vant over von Rothbart, som ble drept av Solen, som kom opp.

Dirk Weyershausen, en av Nasjonalballettens flotte Danseur Noble, gjorde en flott jobb sammen med Constant, de klær hverandre, det er flott at Constant har en så høy partner, han ser ut som, og fører seg som en riktig prins, hans andre solo i tredje akten, den som innleder Codaen var hans beste.  Forøvrig var 4. akten forestillingens beste, hvor alt klaffet. Ole Willy Falkhaugener også høy og stilig. Hans entre i siste akt var imponerende, flott og kraftfull.

Douwe Dekkers elegante, virtuose og meget sikkert gjennomførte flørten med både sine med-dansere, som svarte flott på dette, og overfor publikum gjorde spesielt første akten til noe helt ekstra.

Ingrid Lorentzen tør gi sine unge talenter i balletten store utfordringer. I denne besetningen sjarmerte Douwe Dekkers publikum, og sine kolleger på scenen fullstendig med sin lekende, meget virtuose tolking av hoffnarrens krevende rolle. Hans elegante og virtuose samspill med ikke minst Prins Siegfried og dennes lærer Wolfgang, og andre dansere i såvell første som tredje akten, gjør at man opplever at der ligger tidlige høydepunkter allerede i første akten, via denne leken, som gjør at der foregår flere små handlinger rundt om hovedhistorien, slik dette også er i virkeligheten. Douwe Dekkers elegante, virtuose og meget sikkert gjennomførte flirten med både sine meddansere, som svarte flott på dette, og overfor publikum gjorde spesielt første akten til noe helt ekstra. Noe man ikke opplever alle steder i Svanesjøen. Musikalsk kunne Douwe Dekkers ha hatt et høyere tempo i hans siste piruetter i første akten, da hadde det blitt enda bedre. Lekkert at han hadde fått røde sko på i tredje akten. Dette matchet bra til hoffnarr kostymets farger.

Pas des Trois i første akten ble en elegant opplevelse, Francesca Golfetto og Chihiro Nomura omkranset Gakuro Matsui og presenterte et annet av denne aktens høydepunkt.

I andre akten gledet vi oss over de fire småsvaner Emma Lloyd, Lisa Nielsen, Leyna Magbutay og Miharu Maki.

Clair Constant og Dirk Weyershausen. Foto Erik Berg

I tredje akten var det en stor glede å se de 6 prinsesser Thea Gudim Breder, Lucy Emery, Leyna Magbutay, Lisa Nielsen, Sofia Skjønneberg og Trude Skogen, elegant danset.

Dessverre finner Prinsen ikke at der er noen av de 6 prinsessene som han ønsker å gi blomsterbuketten, som et signal på at det er denne prinsessen, som jeg ønsker å gifte meg med, og det vekker alltid lidt munterhet blant publikum når han til slutt gir blomsterbuketten til hoffnarren.

Ikke minst i et land som Norge, hvor det er mulig å inngå homofilt ekteskap. I de nasjonale dansene, som ledsaker de forskjellige prinsessene gledet vi oss over den måten som man benytter historiske dansedetaljer fra de enkelte land, som understreket av musikken blir ganske vellykkede.

Emma Lloyd og Lucas Lima i spissen for 6 elever fra Operaens Ballettskole i Napolitansk dans, gjorde stor lykke. Videre gledet vi oss over Cina Espejord og Garrett Smith som ledet an Czardassen. Den forrykende Spansk dans ble flott danset av Hedda Staver Cooke, Stine Østvold, Scott Casban og Niklas Mattsson med stort overskudd.

 

 

Tagged as: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,