Kulturkompasset | critics of culture events

Don Giovanni tilbake på den norske operascenen.


Don Giovanni tilbake på den norske operascenen.

DON GIOVANNI_Michael Nagy; LEPORELLO_Davide Luciano. Foto: Erik Berg

Kritikk: Bente Mascussen, fotos Erik Berg.

OSLO/NORGE: Don Giovanni, en uimotståelig sjarmerende kvinnebedårer, eller sexavhengig rundbrenner ? Det mest interessante med rollefiguren er vel nettopp det at det er vanskelig å sette ham i bås. Han er kan hende den mest komplekse karakteren i operaens historie gjennom tidene. Don Giovanni forfører unge, gamle, slanke eller fyldige kvinner hvor han til en hver tid befinner seg. Men hvem er de kvinnene vi møter i Da Pontes libretto? Har de noe felles i sin personlighet, karakter?

Selv har jeg sunget Donna Anna i to tidligere oppsetninger på DNO, og Donna Elvira med Opera North.

Av kvinnene i operaen er det uten tvil Donna Anna som er den mest komplekse. Det er en slags mystikk ved henne, noe undertrykt, noe skjult. Hva var det egentlig som skjedde mellom henne og Don Giovanni ? Overfallsvoldtekt, eller en lek som tok en vending Donna Anna ikke hadde kunnet forestille seg ? Det kan vi spekulere i, men aldri få vite. Etter at Don Giovanni har tatt livet av hennes far, tror jeg at hun på en måte føler seg medskyldig, og skamfull. Kanskje uten grunn, men allikevel. Hun insisterer på at hennes forlovede, Don Ottavio skal hevne mordet.

DON GIOVANNI_Michael Nagy, Foto: Erik Berg

Donna Elvira er sterk i seg selv, hun tar saken i egne hender, og reiser etter Don Giovanni. Men det er egentlig heller av en annen grunn enn å hevne. Hun vil ha ham tilbake. Hun er en av kvinnene som klamrer seg til en mann, til tross for at han sviker henne. Det er et urgammelt psykologisk mønster som lever i beste velgående.

Zerlina er en enkel og søt landsbyjente, kanskje med hemmelige ambisjoner om et litt mer glamorøst liv. Hun lar seg lett begeistre av adelsmannen som smigrer henne. Han synes at hun er født til et bedre liv !

Om hun gir etter for Don Giovannis tilnærmelser eller ikke, vites heller ikke sikkert. At hennes brudgom Masetto blir sjalu er i allefall helt forståelig. Han er som han sier bare en vanlig gutt.

Mozart var en mester til å karakterisere de ulike rollefigurenes egenart i musikken. Don Giovanni er et strålende eksempel på det. Ta damene for eksempel :

Donna Anna, sopranen med det høyeste testaturet , Donna Elvira noe dypere, kan synges av en mezzosopran. Hennes karakter er mer sensuell og direkte enn Annas.

DONNA ELVIRA Nina Gravrok. DON OTTAVIO Marius Roth Christensen. Foto: Erik Berg

Zerlina, ung og frisk, og jordnær, synges oftest av sopraner, men har også vært gjort av for eksempel Teresa Berganza.

Don Giovanni, opera av W.A Mozart til libretto av Lorenzo Da Ponte.

Drama i to akter- Tragedie eller komedie ?

Denne operaen rommer alt av menneskelige følelser, skjebner og dilemmaer.

Den nye produksjonen som hadde premiere lørdag kveld forkommer meg på mange måter mer som en farse. Eller kan man si en «svart komedie» ?

Don Giovanni, en av operaliteraturens mest komplekse og spennende rollefigurer. I denne nye oppsetningen blir han det ikke. Jeg opplever ham som sjarmløs, og kan med beste vilje ikke se hvordan han lykkes med å forføre så mange kvinner. Men så er det noe gjennomgående sjarmløst over hele konseptet i denne oppsetningen. Karakterene framstår delvis som karikaturer av seg selv, og uten særlig dybde.

DONNA ANNA_Alexandra Deshorties. Foto: Erik Berg

Etter orkestrets spenstige og klangfulle overtyre går teppet opp, og vi befinner oss delvis på en åpen plass i et dårlig strøk, dels blant ulike deler av en sammenrast kirke. Over skriftestolens arkitrav holder Donna Anna til, og det er der kampen med Don Giovanni finner sted. Er det noe dypere symbolsk over dette ? Når Don Ottavio i siste akt kneler i det som ser ut til å være parodien på en innstendig bønn, ligger det noe dypere mening bak dette ?

Regissører har så mange spenstige og nyskapende idèer og strategier for å tilføre noe nytt, noe unikt, når de tar for seg klassikere som Mozarts Don Giovanni.

Jeg har ikke noe i mot at man vinkler kjent stoff på en utradisjonell måte. Det er imidlertid en nedtur å se en forestilling der jeg bør ha lest intervjuene i programheftet, eller vært inne i regissørens hode for å forstå konseptet. Jeg kjenner ikke igjen karakterene, eller miljøet handlingen utspiller seg.

DON GIOVANNI_Michael Nagy, ZERLINA_Ingeborg Gillebo. Foto: Erik Berg

Det er som å være midt i en gammel mafia-film, eller en parodi på dette. På den ene siden av scenen har man for ek sempel horestrøket, og på den andre siden ruinene av kirken der skriftestolen blant annet blir brukt som toalett…

Kommandanten dør så vidt jeg kunne se av et hjerteinfarkt, mens Anna synger om blodet som flyter og bilder av en torturert kropp vises på bakveggen.

Midt oppe i dette kommer det en hel tropp av politi og ambulansepersonell. Er det meningen at det skal være komisk når kommandanten blir forsøkt gjenopplivet, mens Anna får en beroligende sprøyte på hemsen over skriftestolen ? På denne måten fortsetter regissøren å fylle scenen med umotivert mange statister, som stjeler oppmerksomheten fra den egentlige handlingen. Det blir alt for lite fokus på sangerne som har store sanglige utfordringer mesteparten av tiden.

DON GIOVANNI_Michael Nagy; DONNA ELVIRA_Nina Gravrok, LEPORELLO_Davide Luciano. Foto: Erik Berg

 

 

DONNA ELVIRA_Nina Gravrok, LEPORELLO_Davide Luciano. Foto: Erik Berg

 

 

 

I denne oppsetningen blir Donna Anna fremstilt som en nevrotisk bortskjemt kvinne uten spor av varme. I sin sorte drakt, høyhælte sko, og hatt med fjær blir hun også en underlig figur.

Donna Elvira er gjort til en karakter som framstår som stakkarslig og latterlig, allerede før hun har sunget sine første linjer.

 

Zerlina framstår som en bortskjemt overfladisk, og selvopptatt tenåring.

DON OTTAVIO_Marius Roth Christensen, DONNA ANNA_Alexandra Deshorties. Foto: Erik Berg

Det kan jo være en kul idé å kle på Leporello jeans og hettejakke, og la oss få se alle tatoveringene hans for å understreke hvilket miljø han kommer fra, men er det interessant ? Tilfører det noe nytt eller viktig i tolkningen av rollen?

Kommandanten framstår som han tradisjonelt gjør, men det er selvsagt morsomt at han kommer ned trappen i T-skjorte og boxershorts for å forsøke i hindre Don Giovanni fra å stikke av. Men tilfører det handlingen noe vesentlig ?

Et grep jeg setter pris på i regien er at kommandanten dukker opp som gjenferd i ulike scener der Don G forsøker å forføre/overfalle en kvinne. Men det forundrer meg at Don Giovanni ikke reagerer synlig på dette, som man skulle tro var et regigrep for å vekke uro i ham. Det er jo ikke en hverdagslig hendelse.

Don Ottavio er i bunn og grunn en litt puslete karakter. Uniformen han har på seg får ham til å se ut som guttedukken Ken, og gjør ham også litt latterlig. Er det viktig for dramaturgien?

 

DON GIOVANNI_Michael Nagy; LEPORELLO_Davide Luciano. Foto Erik Berg

Slutten tar virkelig kaka. Fra sitt «bønnekammer» på hemsen over skriftestolen, dukker han opp med gule øreklokker og skyter løs på Don Giovanni  og dreper ham med maskingevær.

Stakkars Masetto…vel er han tradisjonelt framstilt som en bondegutt som kanskje ikke har funnet opp kruttet, men her fremstår han som en litt bøllete dum politibetjent. Kle ham i uniform ,og dermed er han også latterliggjort.

 

Don Giovanni selv er som sagt fremstilt uten sjarm i denne oppsetningen. Rollefiguren, som bygger på en legende, har interessert og fascinert publikum til alle tider. Grunnen til det, er at karakteren har så mange lag og fasetter, som gir den et mystisk preg.

 

DON GIOVANNI Michael Nagy og LEPORELLO Davide Luciano. Foto: Erik Berg

Det er mulig at regissøren har ønsket å forflate karakteren for at den skal fungere i hans konsept, men jeg ser ikke at karakteren eller forestillingen vinner på det.

 

O DONNA ELVIRA_Nina Gravrok, Foto Erik Berg

Det er mulig at forestillingen kan være god og lettvint underholdning for den som opplever den for første gang. Det er jo morsomt når Zerlina snakker med Masetto i mobilen mens hun leker med graviditetstesten som viser et positivt resultat. Men har det noen hensikt i en oppsetning av Don Giovanni, operaenes Opera?

Musikalsk derimot er forestillingen en udiskutabel suksess. Den Norske Operas Orkester under Patrik Ringborgs ledelse spiller vakkert og nyansert. Som forventet oppfyller musikken komponistens intensjoner, både musikalsk og dramaturgisk, til fulle.

Davide Luciano briljerer som Leporello. Han har en fantastisk klangfull stemme som han behersker i alle registre og alle sammenhenger. Han har også stor innlevelse og spilleglede. Musikalsk sett fyller han fullt og helt sin rolle.

Micael Nagy gjør også en solid prestasjon i den vokalt krevende rollen som Don Giovanni, men hemmes, etter min mening, av måten karakteren hans fremstår fra regissørens hånd. Han debuterer i rollen, og vil med stor sikkerhet utvikle den videre gjennom erfaring med andre oppsetninger.

ZERLINA Ingeborg Gillebo, MAZETTO Yngve Søberg. Foto Erik Berg

Alexandra Deshorties mestrer så absolutt den teknisk krevende rollen som Donna Anna, men mangler noe i stemmekvaliteten og formidlingen til å begeistre.

Nina Gravrok, som også debuterer som Donna Elvira, leverer musikalsk, etter min mening, det som representerer høydepunktet i denne forestillingen. Hun har en vakker stemme som har karakter og fleksibilitet. Hun formidler musikken på en engasjerende måte som når inn i sjela, i alle fall for meg.

Marius Roth-Christensen har også en vakker og fleksibel stemme. Don Ottavio, i likhet med Donna Anna, har han nok den sangteknisk vanskeligste oppgaven. Han debuterer også i rollen i denne oppsetningen. Han klarer det bra, men kunne fått mer støtte og hjelp fra dirigent og orkester enkelte steder. Da tenker jeg først og fremst på arien «Dalla sua pace». Med et litt raskere tempo hadde han hatt muligheten til å fremføre den med større overskudd.

 

DON GIOVANNI_Michael Nagy. Foto Erik Berg

 

 

Magne Fremmerlid leverer som vanlig en solid og helstøpt forestilling som Kommandanten. Han har pondus i stemmen, så vel som i skikkelsen.

Ingeborg Gillebo, som debuterer som Zerlina, har en fin klang i stemmen. Hun synger musikalsk og formidler karakteren godt.

Yngve Søbergs stemme har en stor klang, og han synger med overskudd. Han debuterer i rollen som Masetto, men jeg kan godt se ham for meg i fremtiden som Lepporello.

Jeg er meget imponert av de mange relativt ferske norske sangerne. Den norske Opera og Ballet bør ta godt vare på dem !

For å oppsummere helheten i denne oppsetningen, er jeg ikke begeistret over regien, men desto mer over den store musikalske opplevelsen.

 

  • MUSIKK: Wolfgang Amadeus Mozart
  • LIBRETTO: Lorenzo Da Ponte
  • MUSIKALSK LEDELSE: Patrik Ringborg
  • REGI: Thaddeus Strassberger
  • SCENOGRAFI: Kevin Knight
  • KOSTYMER: Mattie Ullrich
  • LYSDESIGN: Bruno Poet
  • Regiassistenter:  Heidi Brun Nedregaard, Gudrun Glette
    Koreografi: Tiril Andøl
    Kampinstruktør: Tyrone Wiggins
Tagged as: , , , , , , , , , , , ,