Kulturkompasset | critics of culture events

Operaen 5 år i Bjørvika: Et gledelig – og trist jubileum


Operaen 5 år i Bjørvika:

OPERA ÅPNING, Oslo, foto:Tomas Bagackas, 12.4.08. Foran operaen venter en bilkortesje på at de kongelige gjester skal forlate åpningen.

Et gledelig – og trist jubileum

Av Henning Høholt

12 april er det fem år siden operaen i Bjørvika åpnet.

OSLO: En storslagen åpning direktesendt på TV over fem timer med flotte innslag av opera og særlig ballett foran et feststemt publikum i salen med seks statsoverhoder deriblant tre kongehus i spissen og et milliontalls publikum foran TV-skjermene.

Det fortelles at utover landet hadde operainteresserte benket seg foran TV-apparatene iført sin fineste stas med champagne i glassene. Snøhettas praktbygg har svart til forventingene, og mer enn det.

Operaen i Oslo er blitt et smykke av strålende kvalitet og en konkurrent til operaen i Sydney, som en engelsk avis skrev etter åpningen. Det bygges ikke et konsert- eller operahus noe sted i verden i dag uten at operaen i Bjørvika inngår som en referanse.

Fra min side sett, er ikke jubelen fullt så overdøvende, verken fra publikum eller på innsiden blant ansatte.

Opera-eleganse: Majestetene, f.v. Kong Harald, dronning Sonja og Dronning Margrethe II (Danmark), tas imot av velkomstkomiteen, f.v. styreleder Ellen Horn, operasjef Bjørn Simensen – “Operaens far”, ballettsjef espen Giljane, direktør Bernt Bauge ved Åpningen av operaen i Bjørvika. 12.04.08, foto: Tomas Bagackas, copyright.

Det er 9 grunner til det:

9 grunner til at Operaen i Bjørvika har mislykkes:

1. For få opera- og ballett forestilinger på hovedscenen.

Operaen har hittil ikke hatt flere forestillinger på hovedscenen enn det de hadde på Youngstorget.

Det var ikke det Stortinget ble forespeilet da det i 1999 vedtok å bygge et nytt operahus. Høsten 2012 hadde operaen to – 2 – produksjoner på hovedscenen, Butterfly og Flaggermusen. Ingen operahus i Europa har så forestillinger.

2. Kunstnerisk stagnasjon.

De store satsningene er uteblitt. Det som har vært av interesse: Tannhäuser, Lulu, Jorden rundt, og sist, men ikke minst Don Carlos, som var en co produksjon med Covent Garden og the Met, var alle planlagt av den tidligere ledelsen. De andre produksjonene har vært helt på det jevne.

Sveriges kronprinsesse Victoria, sammen med det norske kronprinsparret Mette-Marit og Haakon. Åpning DNO&B. 120408, foto: Tomas Bagackas. copyright

 

Den nye produksjonen av Flaggermusen er svært lite oppsiktvekkende, bortsett fra sløsing med penger: Gucci-sko på scenen til 3.000 kr paret, som ingen i salen kunne oppdage. 

Gjestende solister er ofte både nødvendig og ønskelig, men ikke når husets eget ensemble, som er ansatt på full lønn, er like bra som gjestene og går og spaserer uten å ha noe å gjøre.

Videre så har publikum sett Flaggermusen ofte nok. Det finnes faktisk andre like strålende operetter, som ikke er så utspilte i Norge, tre eksempler, Wienerblod, Smilets Land og Grevinne Mariza av hhv Johan Strauss d.y. Franz Lehar og Emmerich Kalman.

Man burde kanskje ha tenkt fornyelse av repertoaret, til en forandring?

3. Økonomisk vanstyre

Høsten 2012 setter operaen opp en ny produksjon av Flaggermusen, mens den gamle,klassiske, var fullt brukbar, og bedre ! Millioner ut av vinduet.

Samtidig kunne balletten ha spilt i hvert fall 10 ekstra forestillinger av den populære Nøtteknekkeren, og tjent penger. I stedet inviterer Nasjonalballetten et gjestekompani, NDT,  som koster institusjonen atskillige hundre tusener, mens publikum skriker etter billetter til Nøtteknekkeren.

To disposisjoner som koster operaen millioner.

Færre oppsigelser kunne vært resultatet om huset ble drevet fornuftig teaterøkonomisk.

Nøtteknekkeren har Dinna Bjørn nettopp klart å forny i forbindelse med TV produksjonen før jul, Marit Moum Aune har deltatt som regikonsulent i første akten, dette har gitt danserne enda bedre skuespill muligheter, slik at deres karakterer er blitt enda tydeligere i juleselskapet. Nøtteknekkeren er et godt eksempel på hvordan man fortsatt fornyer en produksjon ved å gi forskjellige dansere mulighetene for å briljere i de mange varierte solooppgaver.  

4. Nedlagt Riksopera.

Stortingets vedtak om nytt operahus var todelt: Å bygge operahus og satse på flere forestillinger utover landet. Svar : Riksoperaen er nedlagt. Kun sporadisk virksomhet i distriktene, stikk imot Stortingets vedtak. Nå kommer en ny produksjon av La Traviata i Stavanger, omsider, den første på 5 år. Noen nyttårskonserter rundt omkring oppveier ikke dette. Konserter kan andre gjøre.

Operaen bør i første rekke gjøre musikkteater.

Opera-Norge føler seg snytt. Først stiller de lojalt opp for å sikre at Norge får et nytt operahus, deretter er det takk for hjelpen, og farvel.

 

Norske Operastjerner av internasjonalt format: Solveig Kringlebotn, Silvia Moi, Elizabeth Norberg-Schulz, Randi Stene, Birgitte Christensen, som alle opptrådte ved åpningen av det nye operahuset i Oslo, 12.04.08, foto: Tomas Bagackas, copyright

5. Utleie eller forestillinger ?

Operahuset i Bjørvika er etablert hos alle som, nettopp, et hus for alle.

Det er unødvendig å popularisere programmet med utleie til alle slags formål, Rema 1000, filmpremiere (KonTiki), trekkspillklubber og pop-konserter (DeLillos). Operaen er blitt Norges største grendehus. Det var ikke meningen.

For hver utleie må forestillinger strykes. Operaen har sensasjonelt nok ikke plass til å feire to av de største i operaens historie, Verdi og Wagner, to komponister som operakunsten kan takke for sin eksistens.

Hvordan er det overhodet mulig i et operahus ?

Til gjengjeld feires Nora Brockstedts jubileum. Vel og bra, men hva er galt med Konserthuset?

 

6. Hvor er det blitt av stjernene ?

I de siste årene på Youngstorget og det første året i Bjørvika hadde operaen besøk av verdens absolutte toppstjerner blant dirigenter, regissører og sangere, dirigenter som Lorin Mazel, Esa Pekka Salonen, Myung Whun Chung, Neeme Järvi, Zubin Mehta, Rinaldo Alessandrini.

Regissører som Giancarlo Del Monaco, Willy Decker, Göran Järvefelt, Stein Winge, Stefan Herheim, Peter Konwitschny og Richard Jones. Operasjef Paul Curran ville gjøre det meste selv. Ikke vellykket,(middels produksjoner av Rusalka,Tryllefløyten, Tosca). Unntatt Pagliacci nyligen som var en suksess, samt Peter Grimes som var bra gjennomført.

For ikke å snakke om sangere som Luciano Pavarotti, Giacomini, Placido Domingo, Nicola Martinucci, José Carreras, Mirella Freni, Rolando Panerai, Bryn Terfel, Cecilia Bartoli, Anja Harteros, René Pape, Petter Mattei, m fl. Og den første sesongen i Bjørvika var et festspill av høydepunkter. Så forsvant det meste, ikke minst antall forestillinger.

Hvorfor spiller man ikke repriser av Carmen og Don Carlo? Dette var co-produksjoner med Covent Garden og Metropolitan, to av de største og mest renommerte operahusene i Verden! – Don Carlo spilte inn nærmere en million, pr kveld!

Det verste er jo at produksjoner som Tryllefløyten og Tosca er noe som operaen burde leve av i årevis. På Youngstorget varte Boheme i 40 år, Tryllefløyten og Tosca i 25. Med nye dirigenter og sangere, gjester, som debuterende norske, kan slike produksjoner holde seg friske og fortsatt ha aktualitet. Noe annet er teaterøkonomisk uforsvarlig.

7. Topptung administrasjon.

Den-Norske-Operas-Barnekor-venter-på-Kongen-12.4.08.-foto-Henning-Høholt, copyright

Feilen med operahuset kommer fra toppen. Et teater kan ikke ledes kommissarisk (kulturminister Huitfeldt var fornøyd) og kommersielt (alt er like bra, bare de betaler leie).

I ledergruppen er de kunstnerisk ansatte i mindretall.

Markedssjefen er SIDESTILT operasjefen. Tjener huset mer på NHOs års konferanse, må forestillinger vike. På grunn av dette hadde en av de mest populære operaene til alle tider, “Figaros Bryllup”, kun sju forestillinger .

Som i teatrene og i de fleste operahusene må toppsjefen være ansatt på kunstneriske premisser. Direktørene ved norske teatre er UNDERLAGT teatersjefen. Budsjett og økonomi er støttefunksjoner i et teater, ikke et mål i seg selv. Et teater har tre bunnlinjer: kvaliteten, økonomien og samfunnet. Felles for disse bunnlinjene er at de må ledes etter institusjonens formål, som er formidling av kunst. Kanskje noe også Munch-museet hadde tjent på ?

At samfunnsinstitusjoner ikke ledes etter sitt formål, var også et poeng for 22. juli – kommisjonen, (med ulike dramatiske konsekvenser ) Politi, helse og kultur må ledes av fagfolk. Fagfolk som forstår å slippe til ulike fagområder på økonomi, marked, kommunikasjon og teknikk, men der institusjonens formål har det siste ordet. Før 22. juli- kommisjonen kom med sine konklusjoner var det vel like før stillinger som sjefen for hæren og kirkens primas ble besatt av økonomer?

- Overadministrert

Operaen i Bjørvika var opprinnelig dimensjonert for 600 ansatte, men har nå langt overskredet denne grensen. At det nå må skjæres ned er derfor ikke å forundres over. Det skyldes på pensjonsreglene, og de er nok tyngende, men overraskende ? Nei. Pensjons-grensene for sangere og dansere har vært kjent i femti år.

8. Styret.

I Operaens styre er det skrint med fagkunnskap. Som foruten den danske nestleder, Michael Christensen, som tidligere var teatersjef ved Det Kongelige Teater, og som har hendene fulle med å rydde opp i Danmarks radio, der han er styreleder. Operafondet hadde tidligere en representant i styret. Knut Skram var den siste. Selvsagt er der de kunstneriske ansattes representanter, som jeg er overbevisst om forsøker å gjøre sitt faglig aller beste, men tilsynelatende er de medlemmer som Kulturdepartementet oppnevner uten faglig kompetanse. Dette er ikke styret i Statoil eller Norsk Hydro. Disse styremedlemmer skal styre Norges nasjonale opera og ballett. Dette krever ihvertfall et minimum av  kunstnerisk forståelse for opera og ballett. Det skader ikke om de også har mer enn minimum forståelse for kunstformerne!

9. Fordelingen av forestillinger av opera og ballett.

Nasjonalballetten under Espen Giljanes ledelse har tatt kvantesprang inn i fremtiden. Men balletten trekker ikke like mange mennesker som opera, noe sted i verden av den enkle forklaring at det er den klassiske kunst av opera og ballett som trekker de store publikumskarer. Balletten har 6 – 8 klassikere: Svanesjøen, Nøtteknekkeren, Romeo og Julie, La Bayadere og noen til. Operaen har 40-50. 

Opera og ballett er naturligvis kunstnerisk likestilt, men balletten klarer ikke å forsvare halvparten av antall forestillinger på hovedscenen. Det har den ikke, noe sted i verden. Men like mye ballett, ja, men bi-scenen på operaen er også et utmerket sted for dans.

Konklusjon

Fyrverkeri OPERA ÅPNING, Oslo, foto: Tomas Bagackas, 12.4.08. Copyright

Operaen har hatt en historisk sjanse til å presentere opera og ballett for det norske folk, ikke venne det av med å gå i operaen på grunn av manglende forestillinger. Sjansen til å rette opp situasjonen er nå, med ansettelse av ny operasjef og et spørsmål om den øverste sjefen skal få forlenget sitt åremål. Det bør han ikke. Eller som en ansatt ved operaen uttrykte det: “vi har i fem år vandret i skyggenes dal”500 millioner kroner i subsidier fra Staten bør forvaltes bedre, for eksempel i overensstemmelse med formålet.

De første årene i et nytt operahus minner om en baby som selvsagt må vokse opp, lære avsine feil og begynne å fatte sine egne tanker og ønsker. Jeg håper at de 5 år som snart er gått, etter hvert har gitt huset så mye erfaring så det nå snart kan stå på egne ben og tilføre norsk kulturliv det vi forventer av institusjonen.

Godt 5 års jubileum for Den Norske Opera & Ballett.

 

Bakgrunns info:

Henning Høholt, Foto: Petri Leitinen, Kuopio

Henning Høholt

Cand mag fra UiO. Sjefredaktør i Kulturkompasset. Opera-, ballett- og musikk kritiker.

EU kulturekspert, Bruxelles. Klassisk pianist. Tidligere blant annet Musikksjef Aalborg Symfoniorkester. Kultursjef.

Medlem av Kunstnerforeningen. Press Musical International, Paris. Foreign Press Association. Norsk Kritikerlag. Counceil International de la Danse CID-Unesco delegat til Norge.

Tagged as: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,