Kulturkompasset | critics of culture events

Storyteller uten historier


Storyteller - Tine Thing Helseth. EMI

Tine Thing Helseths nye plate med tittel Storyteller kom ut nylig ut, hvor trompetisten i sin fantastiske klangverden har fått transkribert kjente sanger av ulike komponister til trompet akkompagnert og orkester. På Edvard Griegs og Kurt Weill sine verker har hun alliert seg med pianist Håvard Gimse, en kjent tolker og forkjemper for norsk musikk. På resten av de totalt 22 sporene spiller hun på lag med Royal Liverpool Philharmonic Orchestra med tidligere sjefsdirigent for Trondheim Symfoniorkester, Eivind Aadland på podie.

Stjernetrompetisten Helseth ble for alvor kjent i 2006 da hun kom på andre plass i  musikkonkurransen Eurovision Young Musicians etter å ha vunnet Virtuos her i Norge. Kort tid etter ga hun i samarbeid med Det Norske Kammerorkester ut sin første cd med klassiske trompetkonserter som Haydn, Hummer og Neruda, en cd som ble lovrost av omtrent samtlige kritikere. Siden den gang har karrieren til den unge trompetisten tatt av med engasjementer over hele verden, og kanskje av nettopp den grunn forventes det mer og mer.

Storyteller er basert på tanken at en musiker er en musiker og at man skal formidle noe, enten man synger med stemmen på tekst eller spiller tonene på en trompet. Mange har vært inne på det samme, kanskje spesielt trompetister i og med at standardrepertoaret for solotrompet
og orkester er relativt lite. Maurice Andrè startet i sin tid med å transkrible alt han kom over, oftest fra en instrumental konsert eller sonate til trompet og piano. Rolf Smevig og Alison Balsom har gjort det samme i form av å skrive om kjente klassiske svisker for å passe sitt instrument, mens Ole Edvard Antonsen virker og å foretrekke å komponere selv.

Det er en årsak til det. Å la det musikalske språket fortelle en bestemt historie uten noe som helt av ord eller vokabular er nesten en uoverkommelig oppgave, og Helseth går dessverre rett i fella. Orkestrasjonen høres nærmest lik ut gjennom hele albumet, og man trenger sjelden (hvis ikke aldri) og skru opp eller ned på volumbryteren på musikkanlegget. Dette er fordi det dynamiske knapt beveger på seg, og arrangøren har ikke tatt noen friheter eller sjanser på å gjøre noe annet enn tykke og fete orkesterstrukturer. Det samme gjelder solostemmen.
Helseth holder seg godt innenfor det behagelige registeret på trompeten, og spiller mest på sin glassklare og sympatiske klang i instrumentet. Det hender riktig nok at det kommer en litt annerledes effekt her og der, som for eksempel Cano Epílogo (spor 18) hvor man får følelsen av at hun står langt unna på toppen av et galleri i en stor katedral. Dette preget forsvinner selvsagt i det sekundet orkesteret kommer inn. Ser man bort i fra de små variasjonene, skjer det også lite i solostemmen uavhengig hva verket handler om eller hvem som har komponert det.

Alt i alt er det liten tvil om at både Helseth og orkesteret behersker repertoaret, men det virker som dårlig forberedt materiale for en nesten umennesklig oppgave i utgangspunktet. Helseth prøver sitt beste å fortelle historier som jeg tviler på at noen forstår noe av.

Av Magnus Mulligan

Tagged as: ,