Kulturkompasset | critics of culture events

BRITISH MUSIC AND RUSSIAN MUSIC fra EMI


Storsatsing fra EMI og Sir Simon Rattle

I disse tider slipper Berliner Philharmonikerne med sjefsdirigent Sir Simon Rattle ikke mindre enn tre prestisjeinnspillinger på EMI. De har også fått hjelp av Rattles tidligere orkester, City of Birmingham Symphony Orchestra. En stor satsing uten sidestykket midt oppi krig og kamp om opphavsrettigheter og finanskrise.

British Music

er en cdboks med ikke mindre enn elleve cd-er og innspillinger av elleve ulike komponister. Selv om komponister som Gustav Holst og Edward Elgar er gammelt nytt for de fleste, er det deilig å endelig høre en ny og frisk innspilling av de gamle traverne. Sir Simon Rattle har også tørket støv av forsømte komponister som William Walton, Ralph Vaughan Williams og Percy Grainger. De tre nevnte har skrevet stor og fantastisk musikk, men har dessverre druknet i det symfoniske havet og ikke fått æren og anerkjennelsen de absolutt fortjener. Alle tre har et spesielt tonespråk, men spesielt Percy Grainger kan omtales som den «britiske» Edvard Grieg med sin spesielle karakter etter øyas drikkeviser, whiskysmak og glimrende klanglige naturskildringer som får nakkehårene til å reise seg.

Rattle har også tatt med seg komponister som Thomas Adés, Nicholas Maw, Mark- Anthony Turnage , Malcolm Arnold og Oliver Knussen ut fra arkivskapene og frem i lyset, nesten tilsvarende som han gjorde med ukjente estiske komponister en tid tilbake. Vi trenger flere ildsjeler som går utenfor kjernerepertoaret og lyser opp det uopplyste i samarbeid med plateselskaper som er dristige nok til å satse på noe ukjent.

RUSSIAN MUSIC, med Sir SImon Rattle og Berliner Philharmonikerne på EMI

RUSSIAN MUSIC, med Sir SImon Rattle og Berliner Philharmonikerne på EMI

Russian Music

er en spennende samling av musikk innen russisk gullalder med komponister fra «den mektige lille klikken» til mer moderne komponister som Dmitri Shostakovich. Selv om samlingen er interessant hadde jeg ønsket meg en skarpere satsning musikalsk. Rattle dyrker musikken  i den romantisk tradisjonen, men eksempelvis i Alexsander Borodins 2. symfoni burde man kanskje se den dyriske orkestreringen, intens og brutal, som hovedmomentet. Samlingen kunne også vært enda mer nyskapende med en innspilling av Modest Mussorgskys egne versjon av «Bilder på en utstilling» fremfor den vanligvis fremførte versjonen av Maurice Ravel. Sir Rattle og EMI har definitivt prioritert Dmitri Sjostakovich og Sergei Rachmaninov med henholdsvis fire og tre verker hver, til neste gang blir kanskje mer ytterliggående komponister som Stravinskij, Mjaskovskij eller Balakirev prioritert i et større perspektiv.

Brahms- The Symphonies

er en selverklæring fra Berliner Philharmoniker som befester at de er eksperter på Johannes Brahms makeløse symfonier. I lange tider har jeg kritisert stjernedirigent Rattle for å ha for lite særpreg på musikken, men denne innspillingen er fullpakket av små serverdigheter for den en lytter med intim kjennskap til verket. Innspillingene av symfoniene, 4. Symfoni mest av alt, er som et nytt vindpust i den tradisjonsbundne oppfatningen av Brahms. Rattle gir endelig mellomstemme form og karakter, han dyrker cello og bass på de formfulle stedene, og treblåserne ligger sukkersøtt på toppen og farger helheten. Musikken lever og utvikler seg organisk, omfavner lytteren og gir velvære på et høyere nivå.

De tre monsterboksene på til sammen 22 cd-er bør høres av enhver med interesse for kvalitetsmusikk av stort kaliber. Det virker spesielt som Berliner Philharmonikerne, og ikke minst Sir Simon Rattle, har skrudd av den selvhøytidelige autopiloten og satt seg ned med blanke ark og øvd inn alt på nytt. Resultatet er symfonisk musikk av klasse iført ny prakt. Det er gledelig at EMI har gjort denne musikken tilgjenglig og de anbefales på det sterkeste til alle interesserte.

 

Av Magnus Mulligan

 

 

Tagged as: , ,