Musikkliv i vanskeligheter

 av Magnus Mulligan

De politiske partiene på  Stortinget har for lengst begynt valgkampen frem mot årets stortingsvalg, men per i dag er det lite oppløftene å høre om hva som venter musikklivet i Norge etter skjebnedagen i september. Med store utfordringer ved mange av landets kulturinstitusjoner er det på tide å få skjellettene ut av skapet og opp på talestolen. 

Orkestre i trøbbel

Flere av de norske symfoniorkestrene er nå ute på så dypt vann at de snart trenger livredning fremfor gjenopplivning. Oslo Filharmoniske orkester kommer til å slite økonomisk etter 2010-sesongen etter at Hydro trakk sin millionstøtte fordi det ble kjent at pengene gikk til drift fremfor kunstnerisk arbeid. Hvis ikke Filharmonien får en ny sponsor eller Regjeringen går inn med en permanent redningspakke i form av budsjettøkning vil sannsynligvis flere musikerstillinger og produksjoner miste livet, og kan sette det kunstneriske nivå tilbake til André Previn-nivå. Denne økonomiske hodepinen kommer selvsagt på toppen av konserthusmigrenen, som har rukket å bli kronisk. Konserthusmigrenen går ut på at Filharmonien betaler millioner av kroner i leie til Oslo Konserthus A/S, og er definitivt en stor økonomisk utgiftpost for orkestret. Verre er det at konserthuset ikke holder akustiske mål i tillegg til at huset trenger omfattende oppussing.  

Oslo Filharmoniske orkester er ikke det eneste orkesteret som trenger en hjelpende hånd. I en årrekke har det vært unison enighet om å ignorere problemene ved kammerorkesteret (tidligere symfoniorkesteret) i Tromsø, som fra 1. Juli i år er organisert under Nordnorsk Symfoniorkester A/S. Orkesteret har knappe 20 fulltidsstillinger og har lenge slitt med svært stram økonomi. Med den nye organiseringen vil Tromsø Kammerorkester og Bodø Sinfonietta, med sine 12 musikere, bli organisert under ett. Dette skal gi Nord-Norge et fullverdig symfonisk konserttilbud. Problemet er bare at tilbudet kun vil være fullverdig 6 uker i året, og ”ufullverdig” de resterende 46. Det vil bli vanskelig å gi et fullstendig symfonisk tilbud da kjernen av reportoaret for symfoniorkestre større, romantisk besetning enn det de har til rådighet. Den nye organisasjonen skal også ha fast medvirkning fra Forsvarets Musikkorps Nord-Norge i Harstad og Landelsmusikerne i Troms, uten at det er nærmere spesifisert. Det nyopprettede orkesteret har heller ikke tak over hodet. Det tidligere Tromsø symfoniorkester disponerer selv ikke en konsertsal, og må derfor ut på turné i byen for å spille konserter. De siste årene har de vekslet mellom ikke mindre enn 6 ”faste” lokaler i byen.  

Ifølge Professor Elef Nesheims symfoniorkesterutredning «Ny orkestersatsning, kvantitativt og kvalitativt»  fra 2001 ønsket samtlige orkestre i Norge, bortsett fra Oslofilharmonien, å utvide den daværende besetningen for å kunne fremføre mest mulig musikk. Åtte år etter er dette fortsatt hovedmålet og hovedutfordringen for de spurte orkestrene. At de samme problemene nevnes år etter år tyder på en Kulturdepartement i kunstnerisk koma. En enkel løsning kan eksempelvis være å la alle orkestrene få 100% finansiering gjennom statsbudsjettet fremfor stadig økonomiske lovnader fra Regjering, fylkeskommuner og kommuner. I tillegg kommer selvsagt illusjonen om at enkelte orkestre skal være delvis selvfinansiert. 

Kulturskoler

De kommunale musikk- og kulturskolene har for lengst begynt å forvitre i store deler av landet. I de større byene er kurstilbudet greit, men kapasiteten sprengt. I distriktene eksisterer verken kurstilbud eller kapasitet. På landsbasis har musikkskolene bort imot 25 000 barn på venteliste fordi de enten ikke har kapasitet til å tilby barn den undervisningen de ønsker eller fordi kurstilbudet ikke blir gitt i kommunen. Dette skyldes hovedsakelig at musikk- og kulturskolene ligger organisert under utdanningsetatene i de enkelte kommunene, hvor det ikke finnes en statlig bestemmelse for hva de må tilby av kurs eller lærerkapasitet på skolene. Dette har vist seg problematisk! Når kommunebudsjett skal i balanse er kulturskolene de første som merker sparekniven. Kurstilbudene blir kirurgisk fjernet og lærere permittert.  

Prisforskjeller mellom de enkelte kommunene er også et velkjent problem. Mens det i Oslo koster 1497,50,- for instrumentalundervisning i et semester kan det koste opp til 6000,- i året andre steder i landet. En ting er at den stive prisen ekskluderer barn av foreldre med stramme økonomiske tøyler, en annen er prinsippet om at en kommunal tjeneste skal koste like mye uavhengig hvor man bor i vårt langstrakte land.

En mulig løsning på  alle kapasitetsproblemene, kurstilbudene og prisforskjellene er et kulturløft i samme gate som løfte om full barnehagedekning. I dag er full barnehagedekning et faktum, og den samme lovnaden med musikk- og kulturskoler kan bli en suksess hvis et eller flere partier tar et liknende grep som med barnehagene. En statlig reguleringsplan vil bidra til at alle kommuner må tilby et visst antall kurs til en fastsatt pris. Dette vil bidra til et likt opplæringstilbud enten man bor i by eller i bygd, utjevne de sosiale forskjellene og gi innbyggerne i dette land tilgang til et kulturtilbud man bør ha krav på i utgangspunktet.  

Kapasiteten til mange kulturskoler her i landet er sprengt, og på landsbasis står mange tusen potensielle elever på venteliste. Når elevene først får tildelt en plass på den lokale kulturskolen blir foreldre i enkelte kommuner nødt til å punge ut med opp til kr 6000 årlig for undervisning og leie av instrument. Musikkundervisning er blitt et privilegium for de få fremfor en valgbar mulighet for alle. Dette gjelder både by og bygd. Mange kommuner i distriktene mangler også et sårt etterlengtet kulturtilbud i form av kulturskole, kulturhus eller liknende.

Militærmusikken i dødskamp

De militære forsvarskorpsene har lenge kjempet en dødskamp mot sparekniven til forsvarsledelsen. Kunstnerisk har de fem helprofesjonelle korpsene ligget i dvale de siste tiårene, og med jevne mellomrom ligger enkelte av de også i respirator i form av avlyste konserter og produksjoner, samt permittering av musiker med lønn. Dette skjedde senest med Konglige Norske Marines Musikkorps (KNMM) tidligere i år.

Det kunstneriske arbeidet er ikke det eneste forsvarets musikk sliter med. Ingen av korpsene holder standardbesetningen for hva et blåseorkester skal ha av instrumenter og musikere. En bunnskrapt besetning som knapt kan dekke alle stemmene i et korps vil ha litt over 40 musikere. Per i dag tilfredsstiller ingen av forsvarskorpsene dette. Forsvarets Stabsmusikkorps i Oslo er best utrustet med 39 musikere mens Forsvarets Musikkorps Nord-Norge kommer dårligst ut med en stab på 26 musikere. Det er urovekkende at forsvarskorpsene, som innehar en over hundreårs lang historie, blir neglisjert på denne måten. De militære blåseorkestrene er også livslinjen til en korpsbevegelse som opplever at medlemstallene stuper og rekrutteringen svikter. 

En fornuftig og langsiktig organisering av Forsvarets musikk kunne vært å organisere militærkorpsene under Kultur- og Kirkedepartementet. De ansatte kunne fortsatt tjenestegjort i uniform og deltatt i og på militære begivenheter selv om den økonomiske og kunstneriske ledelsen kommer fra et annet departement. En slik organisering vil ta vare på militære tradisjoner og nødvendigheten for musikk i Forsvaret samtidig som det kunstneriske og økonomiske ansvaret er underlagt kompetente ansatte i Kulturdepartementet. Med alle hensyn ivaretatt kan alle grener av militærmusikken yte optimalt.

Uløste oppgaver

Med mange uløste oppgaver landet rundt blir det opp til vinnerne av valget å rydde opp i den neglisjeringen mange institusjoner har levd med i år etter år. Symfoniorkestre, militærmusikk og musikkopplæring står sterkt i vårt lands tradisjon som strekker seg hundrevis av år tilbake, og som trompetisten Ole Edvard Antonsen uttalte så riktig: «Et land uten kultur er intet å forsvare». Jeg håper vinnerne av valget i september forvarer musikklivet som ikke har blitt forsvart på så altfor lenge…